La oss si at jeg tar et bilde, som det over her, med mobilen, henter det opp på la oss si Instagram og gir det et nice filter – da kan jeg på under 30 sekunder – fra den selsamme mobilen – spre det til Facebook, Twitter, Tumblr, Flickr, Posterous- og WordPress-bloggen og til FriendFeed i samme slengen. Da blir det bildet synlig for ganske mange folk, som er mine kontakter på disse sosiale nettstedene. Hvis de liker bildet mitt, så deler de det med sine venner igjen eller legger igjen kommentarer som gjør det synlig for andre og sånn går dagene. Du skjønner tegninga? Jeg kan potensielt nå ut til tusenvis av mennesker på vips-tid.

Fordi vi kan eller fordi vi må?

Sjansen for at du gjør det, skjønner tegninga altså, er stor. Halvparten av mobilene som selges i Norge nå er smart-telefoner, som betyr at det er lett å bruke nett på dem. På bussen, på venterommet, på skolen, på fjellet, på toget, på ferie, i pausen, i hagen, på skitur… Stadig flere får kick på applikasjoner og bruker sosiale medier mobilt. Vi liker å dele med oss, på nettet også. Fordi det er fint å gjøre noe sammen, fordi det er kjekt å se hva andre driver med, fordi vi får oppmerksomhet om noe vi selv liker, fordi vi liker å inspirere og bli inspirert. Eller i profesjonelt perspektiv: Fordi vi må.

Hjelpsom deling av hakontdal på Flickr: http://www.flickr.com/photos/hakontdal/sets/72157625538664865

Smart av VG å ikke dele?

På julaften kom VG på gata med helgebilaget som hele familien min ventet på. Noen uker før hadde nemlig en journalist og en fotograf vært hjemme hos meg og gjengen for å lage en reportasje om et hjem der teknologi var mye i bruk av alle. Kjæresten min, de to jentene hans, mine to ungdommer og jeg var spente på hvordan historien kom til å se ut fiks ferdig i avisen. Vi hadde fått høre fra søsteren min og noen venner at de hadde sett oss i tv-reklamen til VG dagen før. Samboeren min kom hjem fra butikken med papiravisen. To oppslag, gurimalla! Fire sider, masse bilder. Alle hadde sine små innspill til forbedringspotensiale, men saken var i det store og hele fin den. Perfekt å sende til familie og venner på Facebook. Men hvordan, når saken ikke var på nett?

Når VG ikke deler, så finner folk ut av det på sin egen måte. Min sosiale medievenn Herdis Moldøen fikk ikke tak i avisen og etterlyste saken via Facebook. Ikke lenge etter hadde en kompis fotografert hele artikkelen og lagt bildene ut på Flickr.

Jeg fikk også spørsmål på Twitter om hvor saken var å finne. Flere var litt oppgitt over dårlig delekultur i VG, og hadde liten forståelse for redaksjonens forklaring: “VG Helg lages foreløpig for papir og brett (@vgpluss), da disse plattformene er optimale for feature.”

I morgenutgaven 25. desember var reportasjen publisert på VGpluss og folk kunne lese den på iPad. Bedre seint enn aldri.

La folk dele historier som de selv vil

Jeg er overbevist om at VG, som alle andre aviser kommer til å finne ut at kontrollert deling ikke fungerer. Nå som det er så enkelt å dele innhold via nett og mobil, blir de tradisjonelle medieplattformene proporsjonalt mindre viktige. Det som står igjen er kjernen; den gode historien. Hvor vi finner den, er uvesentlig, bare vi faktisk finner den. Der vi er. Enten det er på iPad, mobil, Facebook, Twitter, i bloggsfæren eller mens vi leser avisen.

Morten Jacobsen leste nevnte også nevnte artikkel i VGs papiravis og blogget om den fordi det var ting som ble sagt i saken som han syntes var interessant. Han poengterer også i bloggposten at saken ikke finnes på nett og at han derfor ikke kan lenke til den.

Den som ikke ser lyset, går det seint framover for

Jacobsens sak har overskriften “Din digitale hverdag i 2011 starter under dyna” og sier noe om endringer i mediekonsumet. Han er ikke den eneste som sjekker noen apps før han står opp. Stadig flere dropper morgenavisen på busser med mobilen og leser gjerne Twitter for å se hva som er dagens snakkiser før de begynner å lese nettaviser.

Svært få mediehus ser ut til å ha skjønt konsekvensen av at medievanene til så mange er i så rask endring. Hvor kort tid det går fra noen får iPad til de slutter å lese papiravisen. Til de forventer å få nett-tv på den plattformen også. Mye har blitt en selvfølge som ikke var det for et år siden. Det er ikke så mange mediefolk som fnyser av Twitter lenger. Mange har begynt å blogge selv. Bloggere blir stadig mer synlige i mediene, både som kjendiser og kilder. Hvilket NRK-program har ikke Facebook-side? Og har du forsøkt å sjekke inn på Gowalla når du kommer til NRK? Det finnes så mange spots på Marienlyst at det rett og slett er vanskelig å finne ut hvilken man skal bruke. Det blir ikke noen hotspot av det.

Poenget mitt er, uten å trekke det ut i for mange eksempler, at folk deler over en lav sko, på så mange nettsteder og i så mange apps – at de mediehusene som ikke har sett dette lyset og tatt noen grep, kommer til å slite med å nå fram til folk flest. Ikke akkurat nå. Men helt sikkert når vi kommer til desember 2011. La folk få historien og gjør det lett for dem å dele den. Da når historien ut og har en sjangs til å bli relevant.

Bruker-aggregerte aviser

I det siste har det dukket opp mange flere aggregerte nettsider, som henter innhold fra forskjellige nettsteder/brukere. Et forstørrelsesglass på det fenomenet får bli i en annen bloggpost, men sjekk gjerne ut paper.li for å se nærmere på hvordan en slik side kan arte seg. Jeg har nesten 1000 lesere på min Ninanord Daily, ser jeg når jeg sjekker bit.ly-statistikken. Og jeg er på langt nær den som har størst nettverk på sosiale medier.

De som sjekkker ut Quora for tiden, kan se at også paper.li diskuteres der. Noen opplever delingen på Twitter som spam, andre synes det er toppers å få en daglig oversikt over mest delte lenker fra nettverket sitt – eller andres. Halve poenget, om ikke hele, med disse “avisene” er jo at de, og innholdet i dem, skal deles.

Hva skjer når slike bruker-aggregerte aviser blir så populære at folk bruker, som en av dem fortalte, 45 minutter om dagen på sin “Daily”? Hvilket annet lesestoff dropper han da?

Har du innspill om hvordan du deler på nett, vil jeg gjerne høre om det! Her i kommentarfeltet eller på Twitter.
Kortlenke http://bit.ly/del2011

Som jeg poengterte under foredraget; ingen jobber utelukkende med sosiale medier i NRK, enda. Men mange har gjort seg erfaringer med flere sosiale nettsteder i redaksjonell sammenheng de siste årene og kompetansen om dem siver inn i NRK “nedenfra”. Ildsjeler og enkelt-redaksjoner gjør seg erfaringer og deler med kolleger. Derfor er dette foredraget mine innspill, basert på min erfaring med å jobbe med sosiale medier i NRK, blant annet basert på min tid som redaktør i P3nett og rådgiver for nye nettprosjekter i Kultur. Samt en serie kurs og workshops for forskjellige slags redaksjoner i hele NRK det siste året.

Utgangspunkett for presentasjonen er en artikkel på NRKbeta, publisert 6. september, og kommentarer til den: Hva skal NRK med sosiale medier?

1,4 millioner unike brukere er på Facebook daglig (oppdatert 14.6 10). Jeg vedder på at samtlige medlemmer en eller annen gang har tenkt: “Oversharing!” om andres aktivitet på verdens største sosiale nettsted. Noen forteller hva de spiser og hva de kastet opp da de var syke med den største selvfølge, mens andre tenker seg om både to og tre ganger før de trykker “publiser”. Siden Facebook kom inn i våre liv i 2005 har holdningen til å være oss selv på nett endret seg, nå er det helt selvfølgelige å bruke eget navn, jeg har truffet unge nettbrukere som ikke vet hva et “nick” er. En journalistkollega av meg i Drammen omtalte det nylig som et 90talls-fenomen (som han holdt fast ved med stolthet ved å bruke et åpenbart kallenavn på Twitter).

(Gowalla er et lokasjonsbasert sosialt nettsted hvor folk sjekker inn på steder de er.)

Er det slik at det vi før snakket om i lukkede/private rom, er noe vi gjerne forteller offentlig? Min tidligere kollega Anders Waage Nilsen delte en interessant post om e-post vs sosial nettverking nylig. Internett har blitt større enn aviser i Norge nå og stadig flere bruker det sosiale nettet. Det er klart det gjør noe med oss, med kulturen vår.

http://www.halogen.no/om-halogen/publikasjoner/undersokelser/bruk-av-sosiale-medier/

Grensene pushes
Hvor går grensene våre for hva vi deler i den åpene offentlige dialogen nå sammenlignet med for fire-fem år siden? Har du merket forskjell? Jeg gjør det helt klart. En tidligere kollega fortalte meg at det var usedvanlig lett å følge med på livet mitt gjennom sosiale medier, på Flickr, Twitter, Foursquare… Men noe er privat. Jeg deler ikke det mest intime, og tenåringene mine får dere ikke se noe av eller høre noe om hvis de ikke ok´er det først. Jeg legger ikke ut bilder fra familiemiddager på Facebook. Det gjør imidlertid generasjonen etter meg. De pøser på med bilder av babyen og privatlivet, å legge ut bilder fra fest er helt vanlig. Grensene pushes.

Sakte men sikkert skjer det en holdningsendring i samfunnet vårt. Stadig flere av oss bruker sosiale medier mer og terskelen for nærhet slipes lavere. Gjennom å delta i den offentlige dialogen slipper vi andre tettere inn på oss, deler mer og mange opplever det lettere å snakke om seg selv enn da de var nybegynnere på det sosiale nettet. De fleste husker sikkert de første ustø skrittene, hvor hvert ord måtte sjekkes og formuleringene presiseres og gjerne forhåndsvises før publisering. Etterhvert blir det mer naturlig å “være seg selv”, enten man velger å være mest personlig, mest profesjonell eller mest merkevarebyggende.

Har kikkernes tid kommet?
Tenåringene elsker Paradise Hotel, de voksne vemmes av overtrådte intimgrenser og skulle helst sett at slike program ikke ble laget. Det er lenge siden Big Brother utfordret oss på hvor mye av andres privatliv vi orker å forholde oss til, en reprise av den første sesongen som sjokkerte og trollbandt så mange ville nok virket som rene barne-tv nå, etter flere år i realityland. Kjendispressen har utviklet seg i takt med lesernes økende toleranse for det private, kjendisene er villige til å dele mer og leserne har større kikkemuskel.

På fredag ble dokumentaren Shabans valg sendt på NRK1. Jeg så den samtidig som jeg var på Twitter, som mange andre, og kunne følge med på hva som ble sagt om programmet underveis. Reaksjonene varierte fra at folk slo av fordi de følte seg som ufrivillige kikkere til at folk gjerne ville se programmet en gang til og roste Shabana Rehman og mannen og regissøren Martin Gaarder for å være nære og . Veldig mange av mine følgere var kritiske, men Shabana fikk åpenbart flest positive @meldinger.

Troverdighet – og etikk
Det er en pågående diskusjon i journalistkretser, hvor grensen går mellom å være personlig og profesjonell. Noen kaller seg VG- eller NRK-etellerannet på Twitter, noen bruker “nicks” samtidig som de skriver i bioen sin hvor de jobber. De fleste bruker etterhvert eget navn. Diskusjonen kommer helt sikkert til å begynne å dreie mer over mot hva vi bruker kontoene våre til, når vi er tydelige på hvor vi jobber.

At en NRK-ansatt er kritisk til et program som sendes på NRK for eksempel, er mer vanlig enn før og kan avstedkomme noen intern diskusjon, men oppfattes stort sett ikke som et brudd på lojalitet til arbeidsgiver. I beste fall kan det også oppfattes som positivt at NRK-ansatte har meninger og kan være åpne om dem. Men – det er et men her: Kan en NRK-ansatt si at hun/han oppfatter et program som pinlig og blir flau over å jobbe i NRK? Kan hun/han skrive noe negativt om deltakere i et program NRK sender?

Bør en leder i en offentlig etat si noe stygt om et annet menneske offentlig? Er det ok, eller ikke ok?

Delekultur som lages av alle
Reglene foreslås av hver og en av oss som bruker sosiale nettsteder og de evalueres løpende av de vi har kontakt med. Jo mer vi tåler uten å si fra, jo mer akseptert blir det. På godt og vondt, som jeg tidligere har skrevet om. Heldigvis bestemmer vi selv hvem vi vil ha i våre egne nettverk, så om jeg blir lei av å høre om sykdom fra en kontakt, så kan jeg bare slette vedkommende. Nesten som i RT, vi velger jo hvem vi vil være sammen med.

Det fineste med åpenheten som kommer dalende inn over oss, er at rommet vi får til å være oss selv, blir større. Jeg tror det gjør oss mer tolentante og mer empatiske. Jeg tror det gjør at vi blir bedre til å diskutere. Vi skaper en delekultur som kommer til å påvirke samfunnet, oss selv og hverandre. Blir spennende å se hvor det leder oss hen de neste ti årene. For ti år siden fantes nemlig ingen av de sosiale nettstedene vi bruker så mye nå. Tankekors.
http://www.flickr.com/photos/soylentgreen23/2995911291/

(Siden Twitter er et offentlig samtalerom, hvor innholdet også kan søkes opp på Google, bruker jeg tweets derfra som illustrerende eksempler i denne saken. Jeg forteller de som har skrevet dem om det.)

Noen av meldingene er drittslenging av navngitte personer, publisert av drevne Twitter-brukere. Jeg kan ikke se at noen har reagert på det, i det samme offentlige rommet som dritten ble slengt. Forhåpentligvis har noen sendt direktemeldinger. Forhåpentligvis har noen sagt at det ikke er ok å mobbe. Det var flaut å lese voksne menneskers stygge kommentarer om andre mennesker. Som de tydeligvis ikke kjente.

Her er en annen måte å gi uttrykk for det samme på, også et eksempel på en verdifull tilbakemelding å ta med seg for å lage en bedre Puls-sending en annen gang:

I denne sendingen av Puls, var temaet “Se meg-generasjonen”, blant annet blogging. Gjestene i studio falt ikke i smak hos alle som snakket om programmet på Twitter. Det er mange måter å si sin mening på, jeg mener @bharfot går over streken for hva som er saklig, og hva som er ok måte å snakke om andre på. Og når hun sier det i det offentlige rommet, så jeg kan lese det, så håper jeg hun tåler å få min tilbakemelding på det. En av grunnene til at jeg reagerer på denne uttalelsen, er at hun overfor en annen Twitter-bruker, som også er i studio denne kvelden, påpeker at han sier noe om Twitterbruk som gir et dårlig innstrykk av Twitterbrukere. (NRKbeta-redaktør Øyvind Solstad aka @osol har fortalt om en vekt, som kan sende info til blant annet Twitter når du veier deg. Jeg så den demonstrert på Europas største nettkonferanse, Le Web, i desember.)

Jeg jobber mye med sosiale medier i NRK, fordi de er arenaer for den viktige dialogen med publikum. Facebook og Twitter er de mest brukte og jeg bruker mye tid på å få journalister, researchere, produsenter, redaktører og vaktsjefer til å bruke det sosiale nettet i profesjonelt øyemed. Jeg snakker mye om at det er en ny arena for mange mediefolk, at NRKs store utfordring er å gå fra å være avsender til å være i dialog. At det er bloggere og andre “amatører” i tradisjonell mediesammenheng som er de profesjonelle her og at vi som er vant til å være enerådende som avsendere må prøve oss fram og være profesjonelle nybegynnere. Mange mediefolk synes det er skummelt, forståelig nok. Når man er vant til å være den proffe og plutselig er amatøren – da må vi lære av de som kan, er min tese. Lære av publikum, de som har brukt det sosiale nettet lengst.

“Puls burde bruke Twitter under direktesendingene sine, var mitt råd til min kollega som skulle evaluere denne sendingen. Jeg la til: “Programlederen kunne ha en laptop på fanget mens hun snakket med gjestene i studio og hente inn meldinger på direkten, istedet for å sitte med masse ark og lese opp fra tidligere innsendte spørsmål.” Eksemplene jeg viser her gjør at jeg må tenke meg om; er det gode råd?

Opp gjennom de seks årene jeg har jobbet aktivt med sosiale medier i NRK, deriblant som redaktør i en redaksjon som satte opp og driftet de første communityene i NRK, har jeg hatt utallige diskusjoner om behovet for moderering. Prinsippet har alltid vært at det skal være høyt under taket for alle meninger. Mobbing og trakassering derimot har aldri vært ok. Og de “voksne”, de eldste, de med lengst fartstid i NRK, har alltid vært skeptiske til det sosiale nettet og den offentlige dialogen, bekymret for de dårlige sidene av det. Så synd at de har rett.

Her får en av de andre gjestene gjennomgå, og følger man samtalen på Twitter vet alle hvem det snakkes om.

Så flaut at voksne ellers oppegående folk, driter seg ut i alles påsyn – og gjør Twitter til en halvpålitelig arena for gode diskusjoner og tilbakemeldinger. Jeg skulle ønske at Twitter var en arena for den gode offentlige diskusjonen.

Jeg sier til alle som jeg kurser i bruk av Twitter, at vi selv velger nettverket vårt. Er det folk vi ikke liker meldingene til, er det bare å fjerne dem. Det har jeg gjort nå. Takk og farvel @bharfot, og @ondekvinner. @nicecap har jeg klikket unfollow på tidligere, av samme grunn. Jeg håper de for egen integritet kan si det samme til dem de omtaler, som de sier i det offentlige rom.

Jeg fikk råd om å sladde tweetene jeg har brukt som eksempler her. Det ville vært snillere og det kunne vært et poeng i seg selv. Men veldig lett å finne ut hvem som skrev det, så da holder jeg heller på “Fantomet er hard mot de harde”-stilen.

(Og for å ha sagt det: Jeg er enig i at denne Puls-sendingen hadde stort forbedringspotensiale. Det var derfor jeg gjerne ville bidra til evalueringen. Jeg synes også at min kjæreste @osol, var for rask i presentasjonen av de forskjellige applikasjonene han viste fram og at det ville vært fint om han hadde vist hvordan den tvitrende vekten fungerte i praksis, gjerne med sin egen vekt, siden det var deling av det private som var temaet i sendingen.)

Oppdatering kvelden 12. februar:
Det er et par poeng jeg har lyst å understreke etter at dette innlegget har skapt såpass mye debatt i såpass mange retninger. Det klør i fingrene til en magasinjournalist å redigere i denne posten min, jeg ser at jeg kunne uttrykt meg mer presist og fått fram poenget mitt tydeligere. Det har jeg valgt å ikke gjøre, dette er posten jeg skrev samme kveld jeg ble provosert og opprørt av nok en “lynsjeaktig synsing” på Twitter, med kjipe personangrep.

I mitt syn er det å omtale folk i slike ordelag en form for mobbing. Ikke dermed sagt at de som skrev dette dermed er mobbere. Jeg har kjørt på drosjegrønt noen ganger (altså rødt lys), men er ikke nødvendigvis trafikkbølle for det. Om noen vil bruke denne posten som utgangspunkt for å diskutere definisjon av mobbing, gjerne for meg – men det er et sidespor til det jeg håper framstår som hovedpoenget her: Det å snakke om folk som ikke er tilstede i veldig negative ordelag, er i mine øyne kjipt. Uansett setting.

Det har blitt sagt at jeg ikke er Fantomet (som er hard mot de harde) og at jeg selv mobber i denne posten. Jeg har blitt kalt fjols i den debatten jeg selv har initiert. Ikke så kult, men det får jeg tåle. Twitter er et offentlig rom. Det vi sier her, kan andre lese. Det må vi forholde oss til.

Jeg håper det blir høyere under taket for diskusjoner om twitterbruk på Twitter, nå som så mange bruker denne mikrobloggen vil disse naturlige interne diskusjonene, som har pågått helt siden starten, iallefall ikke bli færre!

Den første som har lagt inn kommentar på denne posten er @bharfot. Hun angrer på det hun sa og har siden slettet fjols-meldingen sin. Alle sier og gjør vi ting vi angrer på i ettertid. Jeg forstår at det er kjipt å bli nevnt i denne sammenhengen. Men hun kalte noen for et fjols. Og jeg reagerte på det. Det var grunnlag for en diskusjon. Den pågår ennå, det er jeg glad for. Det er diskusjonen som er viktig her, fordi hverken jeg eller andre kan bestemme hvordan samtaler skal foregå på Twitter.

Det er ikke alt som diskuteres rundt denne bloggposten jeg synes det er riktig av meg å følge opp. For eksempel har min personlige setting, som jeg fortalte om for at dere skal vite hvorfor jeg skrev dette, blitt et tema: “Skal ikke folk få mene hva de vil om NRK og Puls?” Selvsagt skal de det. Jo mer, jo bedre! Jeg skulle bare ønske at den drittslengingen om andre folk ikke var en del av det, som er personlige mening og synsing. Jeg kunne godt tatt for meg et annet eksempel, med andre Twitter-aktører, det er det anledning til hver dag, og ikke bare når det gjelder NRKs sendinger.

Jeg trør i ulendt terreng når jeg mener personlig om noe som jeg jobber med. Skillet mellom jobb og privat for meg er ofte utydelig, på godt og vondt. Jeg valgte å være åpen på at jeg jobber i NRK, for at min agenda skulle være klar og tydelig. Jeg er ikke “ute etter noen”, som enkelte har anklaget meg for. Å skille mellom privat og profesjonelt er en pågående diskusjon blant pressefolk, heldigvis. Det var tema for NONAs åpne debattmøte i desember, NONA hadde også en utfyllende post om temaet i etterkant: Sveriges Radios policy for sosiale medier skaper furore.

Jeg er glad for alle kommentarene her. Jeg leser dem og svarer der jeg mener at jeg har noe vesentlig å tilføye. Ellers håper jeg at folk fortsetter å bruke Twitter som arena for diskusjonene om kulturen på Twitter. Dersom kommentarer her kan utdype debatten om hvordan vi snakker om andre på Twitter, er jeg glad for det. Jeg håper også at det kommer flere gode diskusjoner om Twitterkulturen framover; levende diskusjoner om dette voksende og stadig mer mangfoldige sosiale nettstedet. Jeg tror overhodet ikke på spådommene om at Twitter er i ferd med å avgå ved døden. Vi som bruker det, skaper det. Hver gang vi skriver våre maks 140 tegn.

Alle får stå for det de selv mener. Likevel, om noen skulle være i tvil: Jeg støtter ikke noens hat-kampanjer mot andre brukere av Twitter. Vi velger selv nettverket vårt. Noen har helt sikkert trykket på unfollow på meg også de siste dagene.

Ikke alle liker å høre at det ikke finnes noe fasitsvar på det spørsmålet. Særlig nybegynnerne er raske til å problematisere det å gjøre seg sine egne erfaringer og mener at troverdighet og profesjonalitet står på spill. Selv mediefolk som er erfarne og har brukt sosiale medier i flere år ser utfordringer i at journalister framstår som en miks av den de er på jobb og den de er privat. Flere mediehus har laget kjøreregler for hvordan de ansatte skal oppføre seg på sosiale nettsteder og flere jobber med saken.

Mange spør seg om det er det mulig å framstå som troverdig, med integriteten i behold, når man både er profesjonell og personlig på det sosiale nettet?

Fordi jeg mener at svaret på det så åpenbart er ja, synes det er langt mer interessant å se på hva det innebærer å være profesjonell journalist i et mediebilde hvor dialogen i det offentlige rom har blitt så vesentlig.

Journalistikk 2.0

Det sosiale nettet har endret noen betingelser for journalister radikalt. Media har ikke lenger den samme makten til å bestemme hva som er viktig. Hvis bloggere eller andre aktører på det sosiale nettet er opptatt av noe og snakker mye om det, kan det like gjerne være publikum som setter agendaen. Åpnere research har ført til at flere får mer innsyn i journalistenes arbeidsmetoder – prosessene skjer ikke lenger i redaksjonens lukkede rom. Et tredje aspekt er at en sak ikke lenger eies av ett medie i samme grad som tidligere, konkurransen mellom mediehusene har endret karakter. En journalists nettverk på Twitter, Facebook eller i bloggsfæren kan være det avgjørende for om vedkommende er først ute med en nyhet eller kan følge opp med ny info, nytt perspektiv. Og er det ikke herlig at journalister nå blir rettet på ved det minste feilgrep? Twitrere, bloggere og lesere av nettavisene har blitt et hjelpsomt, om kanskje ikke alltid populært, verktøy for å gjøre jobben ordentlig.

Redaktør Per Valebrokk i E24s skrev nylig en sak, “Blytung vaktbikkje”, som beskriver noen aspekter av utfordringene og fordelene med den nye journalistikken på en innsiktsfull og, viste det seg, engasjerende, måte. Et Google-søk på Per Edgar Kokkvold Twitter gir deg rask innsikt i en både faglig og humoristisk engasjert debatt om at både journalister og generalsekretæren i Norsk Presseforbund bør vite hva de snakker om før de uttaler seg, om blant annet Twitter.

Intersosial arbeidsmetodikk

Valebrokk er ikke den eneste som har fått hjelp på det sosiale nettet til å lage en god sak. Har noen journalist kommet opp med en bedre sak skrevet i samarbeid med publikum enn “The See-Through CEO”, skrevet av Clive Thompson, redaktør i Wired, i mars 2007? Allerede for to og et halvt år siden laget han en sak sammen med en rekke bloggere som handlet om at den nye måten å drive business på – er gjennom åpenhet.

Mediehusenes små røde

De fleste mediehus har skjønt at det sosiale nettet har flere fordeler enn ulemper og oppmuntrer sine redaksjonelle medarbeidere til å finne ut av dette nye territoriet. Noen gir sine medarbeidere større frihet enn andre og stoler på at de tar med seg en bevissthet om hvor de jobber. Blant de mediehusene som har valgt å legge føringer, er det forholdsvis enkelt å se om de styres av skepsis til dette nye eller ønske om å drive journalistikk i åpent lende så profesjonelt som mulig. Naturlig nok er behovet for dette forskjellig, ut fra hvilken type journalistikk en bedriver.

Folk på Twitter har hjulpet meg med retningslinjer som er laget for bruk av sosiale medier og artikler som er interessante for alle som er interessert i premisser for den nye journalistikken. Har dere flere eksempler? Legg dem gjerne inn i kommentarfeltet under!

Reuters journalistiske håndbok
Social Media Governance hvor blant annet BBC har lagt inn sine retningslinjer.
Washington Posts ombudsmanns artikkel “Post Editor Ends Tweets as New Guidelines Are Issued”
“Journalism Students Need to Develop Their Personal Brand” av Alfred Hermida, professor i journalistikk.
New York Times-bloggen At War om “Military Policy 2.0″

Noen norske sosiale journalister

Det kryr av journalister på Twitter og det er stor forskjell på hvordan de velger å framstå. Noen er veldig på jobb, andre er veldig personlige. Jeg har plukket ut noen eksempler, mer eller mindre tilfeldig valgt, for å underbygge min teori: Det sosiale nettet er så nytt at det viktigste for journalister nå er å gjøre seg erfaringer.

Den mest populære journalisten med over 4300 followers, er Marie Simonsen aka @mariesimonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Hun framstår som proff, både som Twitterbruker og som redaktør, mye i dialog, svarer på spørsmål og reklamerer elegant for egne kommentarer her og der. Sjelden privat og dermed ganske kjølig.

En meget aktiv og diskuterende twitterbruker som raskt ble populær, er Knut Olav Åmås, aka @KnutOlavAmas, Kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Tar Twitter på kornet, deler og prater mye med folk.

Geir Bore aka @geirbore omtaler seg selv som “Ansvarlig redaktør i Drammens Tidende, 3 barn, underklatret”. Stilen reflekteres i twitterfeeden hans, hvor han først og fremst er på jobb, som representant for en teknologisk innovativ mediebedrift, en slags Norges svar på The Guardian. Han er mye i dialog, tipser mye og er tydelig delende. Personlig er han også innimellom, og bygger en smart og tilsynelatende ærlig merkevare om seg selv.
Her er linken til Mashable som han tipser sin kollega om, tre råd til å legge opp en sosial media policy.

Anders K Christiansen aka @VgNettAnders sier at han er “Journalist, VG Nett – #1 newspaper in Norway”. Tweetsene på de tre første sidene hans gir ikke inntrykk av at han er like mye “på jobb” som bioen gir inntrykk av, Anders er like jovial som nick’et og er gjerne privat. Jeg synes ikke det gjør noe, tvert i mot, det er tillitvekkende at han viser litt av hvem han er som person.

Hilde Sandvik aka @hildesandvik forteller at hun er samfunnsredaktør i BT, men lenker ikke til avisens nettsider. Hun framstår som profesjonell bruker av Twitter, med mange RT´er (videresending av andres tweets), svar og tips. I liten grad privat, men helt klart personlig.

Christian P Paasche aka @TV2Paasche framstiller seg selv som “Kommentator og reporter i TV 2 Sporten.” og vil tydeligvis framstå som journalisten Paasche, som han understreker med å lenke til arbeidsplassen i biofeltet. Det gule båndet i profilbildet som viser støtte til Lance Armstrongs kampanje “Livestrong” i profilbildet indikerer at vi har med en mann av meninger å gjøre, noe som gjenspeiler seg i strømmen. Han synser om mye, fra naturvern til skråblikk om sportslig relaterte aspekter i nyhetsbildet. Denne journalisten framstår som minst troverdig når han i en serie tweets reklamerer for Hockeyfeber på TV 2s egen kanal Zebra, fordi det å selge inn noe man selv har interesse i altfor hardt fort oppfattes som masing ref. twitterkotymen.

Jeg har mine personlige favoritter blant norske journalister på Twitter (tildels andre enn de som er nevnt som eksempler her), men jeg har enda ikke kommet over noen aktive brukere som jeg vil si misbruker Twitter eller bruker mikrobloggen feil. Da holder jeg alle nybegynnere utenfor, alle må ha lov å slingre når de prøver seg på noe som er nytt for dem. Hvorfor ikke slingre litt som profesjonell også, utfordre seg selv på å prøve og feile?

Det sosiale nettet er ganske nytt, medias mer eller mindre profesjonelle bruk av det er splitter nytt. De som ikke er nysgjerrige på hvordan det virker og de som ikke liker evalueringer, bør finne seg en ny jobb i løpet av de neste par årene!

Takk til @sindreholme, @Lisbethsindag, @skarptast, @KristineLowe, henriettehedlov, @ingeborgv, @BjoernTore, @hannesnielsen og spesielt til min egen private manuskonsulent @osol

Kort-url til denne artikkelen: http://bit.ly/farlig

Siden brukerne ikke registrerer seg ikke med nasjonalitet, er det vanskelig å finne ut hvor mange som bruker Twitter i hvert enkelt land, og det lokker synsere ut på glattisen. Nylig var det Dagsavisen som antok på svakt grunnlag: “For mens 1,6 millioner nordmenn er på Facebook, kvitrer bare mellom fem og ti tusen av oss på Twitter.” Hvorfor skriver journalisten det når hun ikke vet?

Vi, Nina Nordbø og Øyvind Solstad altså, har diskutert potensialet til Twitter i Norge flere ganger. Vi er kjærester, vi bor sammen, jobber med nett i NRK og er begge over gjennomsnittet interessert i det semantiske nettet, så det skulle bare mangle i grunnen. I utgangspunktet var vi ikke helt enige. Nina-påstanden var at Twitter kom til å bli svært, Øyvind-innspillet at Twitter var for spesielt interesserte og ikke kom til å bli så stort som Facebook.

Ikke oppe til diskusjon

Bakteppet er at flere folk bruker nettet mer. Ferske tall NRK Analyse har presentert viser at 15-29 åringer i Norge bruker over en time på nett daglig nå. 30-44 åringene er nesten der de også, med 54 minutt daglig gjennomsnittsbruk. Sosiale medier er poppis.

Twitters hjerte, kjapp dialog, gjør at det passer perfekt for dem som har lyst å holde seg oppdaterte. Det siste halvåret har Twitter for alvor blitt oppdaget av journalister og har blitt en del av nyhetsbildet, både som verktøy og innhold. Medieoppmerksomheten er nok årsaken til den raske vesten de siste månedene. Bare fra februar til mars i år fikk Twitter 5 millioner flere brukere i USA, en økning på 131 prosent, ref. ComScore.

Twitter har blitt en snakkis, og selv om mange da prinsipielt vil motsette seg å bruke det fordi “alle andre” gjør det og avskrive det som en hype, så vil enda flere bli nysgjerrige og sjekke ut om dette er noe for dem. Skulle ikke være tvil om at Twitter har høy vekstrate for tiden.

Ninas tankerekke

Jeg har en bølgeteori. Når noe nytt oppdages, er det alltid de spesielt interesserte som er de første. Øyvind var en av dem som snuste opp Twitter da det var nytt. Jeg hørte til den andre bølgen, veldig nysgjerrig på noe jeg hadde hørt litt om, på leting etter nye sosiale medier som kunne være noe for meg, mange mediefolk og teknologistudenter ble med på det draget.

Nå er den tredje bølgen på vei inn og det ville ikke overraske meg om det kom flere sett i løpet av året: Folk som har oppdaget at det sosiale nettet er mer enn Facebook og folk som har interesse av å nå ut med budskapet sitt. Første gang jeg opplevde dette settet av bølger, var da Nirvana slo gjennom, til sammenligning. En musikkgeek fant labelen SupPop og spilte helt ny musikk for oss venner og vi digget det. Vi var med på oppdagelsen av noe nytt og vi elsket det. Nirvana ble spilt på små klubber og på fester. Så kom gjennombruddet og det sto på VGforsiden at Nirvana toppet listene, og denne tredje bølgen av fans vokste raskt. Som med Twitter nå.

Twitter er for alle og kan brukes til dialog til nær sagt hva som helst. I så måte er Twitter ekstremt åpent for hva folk vil bruke det til, i motsetning til mange sosiale nettsteder som er brukes av folk i en bestemt alder eller med spesielle interesser. For eksempel har ikke jeg noe å gjøre på hverke Kingsize.no (ikke spesielt interessert i hiphop) eller biip.no (for gammal), to norske sosiale nettsteder med høy aktivitet. Poenget er at den typiske Twitter-brukeren ikke finnes lenger og at de nye ikke alltid er synlige for old schoolerne.

En måte å anslå størrelsen på Twitter på mer konkret, er å se på veksten av andre sosiale nettsteder og trekke noen slutninger derfra. I en pressemelding 15. april sier ComScore dette om Facebooks vekst: …the site has catapulted to the #6 ranked Web property worldwide with 275 million visitors in February, a 175-percent increase versus year ago. One of the global regions that best illustrates Facebook’s growth is Europe, where the site has seen a 314-percent increase to nearly 100 million visitors.”

Samme undersøkelse sier at Facebook i Norge har økt med 81 prosent i samme periode, februar 08 til februar 09. Bruken av sosiale medier øker totalt sett, bloggene regjerer og Facebook vokser kraftigst, som blant annet TechCrunch har rapportert.

Folk ELSKER Facebook her i Norge og noen av dem må vel antas å være og ha blitt interessert i sikkert på andre sosiale nettsteder etterhvert, med all omtalen Twitter har fått i media er det nærliggende å anta at noen vil være nysgjerrige på det. En så liten del av Facebooks brukere som 3 prosent, tilsvarer 48 000 Twitterbrukere. Et tankekors, i det minste.

Minst like viktig for trafikken på Twitter som kjendisene og høyprofilene som hiver seg på nå, er Twitters egne “kjendiser”som man kan lete etter noe som ligner konkrete tall fra, som AD`en Arnt Eriksen som har 7374, Furry Love som har 1065, muskelbyggeren Øystein Lund med sine 3914. De har naturligvis ikke bare norske followers, men poenget er at pluss pluss er lik mer, og at de som følger disse, er sannsynligvis ikke de samme menneskene. Tilsammen kan det være mange.

Even fra Asker som har 962 followers, omtales i en Dagbladet-artikkel, Twitter er en 18-årig rødruss, hvor journalisten tydeligvis vet hva han snakker om.

Jeg vet ikke helt hva jeg snakker om, men jeg gjetter at Twitter har omkring 30 000 registrerte brukere i Norge akkurat nå, kanskje opp mot 40 000. Forbered dere på at Twitter kan bli allemannseie i løpet av 2009!

Øyvind tankerekke

Da Nina og jeg diskuterte Twitters potensiale i Norge for en stund siden, var jeg usikker på om Twitter kom til å få en spesielt stor tredje bølge. Det virket som mange ikke så potensialet i nettstedet. Til og med nerdete folk rundt meg som vanligvis ser hva som kommer til å funke eller ikke, var skeptisk til Twitter og skjønte ikke hva som var så fantastisk med dette.

Det spørsmålet stiller folk seg fortsatt. “Tester Twitter” er en svært vanlig setning på Twitter, som viser at det er mange som prøver å finne ut av det. Samme med vitsen med Twitter.

De som lurte på vitsen med Twitter for et år siden, kunne ikke spørre så mange. Det er annerledes nå. Mange vet, og nettaviser og blogger er fulle av forklaringer og tips. Dermed kommer Twitter over en magisk grense og da kan det fort bli veldig populært.

Massiv omtale i media, kraftig drahjelp fra de som tok det i bruk først, inntog av kjendiser som Demi More, Ashton Kutcher, Lance Armstrong og Oprah.

Tilsammen blir det et trøkk som får masse folk til å registrere seg for å finne ut av Twitter.

NRKbeta som passerte 4000 followers for bare 16 dager siden. Nå har tallet over 4700. Det er en økning på hele 16% på bare 12 dager. Det tyder på at antall nordmenn som bruker Twitter er sterkt økende.

Vi så samme tendensen sommeren 2007, da Facebook gikk fra å ha under 3000 norske brukere i januar, via 80 000 brukere i mai til over en halv million før sommeren var over. Bruken eksploderte i takt med omtale i media og at flere og flere fikk med seg vennene inn i et nytt sosialt nettverk.

Et annet poeng er at folk på Twitter sier mye mer nå enn de sa for et år siden. Det var slik at om jeg twitret fem ganger på en dag for et år siden, ble jeg bedt om å være stille! Nå er det ikke uvanlig med 50+ twitringer om dagen for mange. Bruken er altså høyere, og hver enkelt bruker investerer mer tid på Twitter. Det betyr også at folk kommer raskere i dialog med andre, og dermed kjappere skjønner vitsen med Twitter – samtalene!

NRKbeta har i skrivende stund 4 756 followers. Vi får anta at de fleste av disse er norske, selv om det nok er endel svensker, dansker og spam-kontoer innimellom. Statsminister Jens Stoltenberg har 8 237 followers. Noen har anslått at det er 5 000-10 000 nordmenn på Twitter. Tror du at halvparten av alle som bruker Twitter i Norge følger NRKbeta? Eller at 80% følger Jens Stoltenberg? Selv om Jens er statsminister og sjef i landet, så tror jeg neppe at mer enn 20-30% av brukerne ville følge han.

Tror du at nesten halvparten av Twitter-brukerne i Norge følger NRKbeta? Det tror ikke jeg, og tipper heller tallet ligger på 10-20%. Med 10% er det da over 40 000 som bruker Twitter, med 20% er det nesten 25 000.

Hvis hundrevis står i kø for en gratis kebab, hvorfor skulle ikke noen tusen hive seg på Twitter for en god samtale? Bilde av Thomas Marthinsen – med en Creative Commons lisens.

OPPDATERING: Denne posten på Halogen sine sider var det beste resultatet i en jakt på Twitter om tall på norske brukere på sosiale medier 12. mars 2010.