CC fra http://www.flickr.com/photos/raftwetjewell/

I 1985 var det helt vanlig at en DJ snakket mellom låtene, på Kjelleren på Jessheim eller på Waterfront i Oslo. Det var mye likt i platekassene også, mye fra hitlista. Ikke helt det samme nå lenger, hvor DJs forlengst er på coolbarometeret og blir hyret inn for sin helt personlige stil.

Har ikke alle bransjer spesialisert seg de siste 5-10-15-20 årene? Utløste ikke 80-tallets jeg-fokus en gedigen fusionbølge? Lever vi ikke i nyanseringens tidsalder?

Parallell i mediebransjen

Jeg ble tankefull av å lese et lite intervju i Kampanje med en kommunikasjonsrådgiver som utalte: – Jeg tester Twitter i disse dager for å se hvilken potensiell nytteverdi det kan ha for våre oppdragsgivere. Jeg heller nok mot at dette er en artig døgnflue, så lenge det varer…

Jeg ble enda mer tankefull av diskusjonen i kjølvannet av @osols tweet om uttalelsene hans.

Om å følge med i tiden

En kommunikasjonsrådgiver som tester Twitter månedsvis etter terroraksjonene i Mumbai og nødlandingen i Hudson River og kilometervis av avisomtaler om det nye mediefenomenets innflytelse, er skikkelig bakpå etter min mening. Hvordan kan en rådgiver gjøre en god jobb hvis hun eller han ikke er oppdatert innen faget sitt? Når det oppstår nye måter for veldig mange mennesker å kommunisere på, er det ikke jobben til en kommunikasjonsrådgiver å undersøke nye muligheter? Halve politiker-Norge er på Twitter etter Obamas moderne og vellykka dialog med velgerne sine under valgkampen, og så skal det være greit at en som jobber som kommunikasjonsrådgiver uttaler seg om Twitters framtid mens han “tester Twitter i disse dager”?

- Direkte uprofft

Margaret Telfer har jobbet som kursutvikler innen internett i flere år og har blant annet avholdt konferanse om intranett. Hun mener det er direkte uprofft av en rådgiver innen kommunikasjon og media å ikke følge med i timen på nettutviklingen nå.
- Det sosiale nettet har endret så mange menneskers holdning til og bruk av internett, at det er helt vesentlig å følge med i timen, sier hun. – Jeg vil gå så langt som å si at det er uforsvarlig.

Hvem har mest rett?

@iacob stiller et godt spørsmål når han lurer på hvem som har rett. Han er uenig med meg i at det er behov for spesialisering innen faget kommunikasjonsrådgivning.

CD-rom´en ble ikke værende, den dukket opp, forandret noe og ble avløst av noe bedre. Det kan godt hende at Twitter viser seg å være en døgnflue, det er jo faktisk sannsynlig. Men at det er her nå og spiller en viktig rolle i medieutviklingen, er det ingen som helst tvil om. Og det må en som skal være rådgiver innen kommunikasjon vite noe om.

Troverdighet

Karsten Meinich skrev nylig om filmdistributørers strategiske tilstedeværelse på sosiale nettsteder i forbindelse med den kommende norske filmen Upperdog. Twitter og Facebook brukes stadig av nye aktører, på nye måter. Poenget mitt er at idéene til hva som er god PR og god kommunikasjon følger kunnskap om hva som er mulig – og tildels hva som er populært. Man har ikke særlig troverdighet i å uttale seg om Facebook, dersom man ikke har registrert seg der selv, har man vel? Er en filmanmeldelse troverdig dersom anmelderen ikke har sett filmen? Synsing om et reisemål noe å lytte til dersom synseren ikke har vært der?

“Alle” kan ikke internett lenger

Tiden for at “alle” kunne uttale seg om internett, er forbi. Det fortalte jeg en kollega også her om dagen. Hun hadde hørt en av presentasjonene mine om redaksjonelt bruk av sosiale medier og hadde masse nye idéer om hvordan man kunne lage en spennende interaktiv nettside om bøker. Idéene hennes var ikke dårlige, de var bare… litt lite konkrete. Det viste seg at hun ikke bruker det sosiale nettet i det hele tatt, ikke rart at idéene hennes om dialog med publikum var litt vage. En DJ med vag profil får ikke oppdrag på utesteder i Oslo. En kommunikasjonsrådgiver uten kunnskap om det sosiale nettet kan ikke gi råd om moderne mediebruk. Fact of life.