Som jeg poengterte under foredraget; ingen jobber utelukkende med sosiale medier i NRK, enda. Men mange har gjort seg erfaringer med flere sosiale nettsteder i redaksjonell sammenheng de siste årene og kompetansen om dem siver inn i NRK “nedenfra”. Ildsjeler og enkelt-redaksjoner gjør seg erfaringer og deler med kolleger. Derfor er dette foredraget mine innspill, basert på min erfaring med å jobbe med sosiale medier i NRK, blant annet basert på min tid som redaktør i P3nett og rådgiver for nye nettprosjekter i Kultur. Samt en serie kurs og workshops for forskjellige slags redaksjoner i hele NRK det siste året.

Utgangspunkett for presentasjonen er en artikkel på NRKbeta, publisert 6. september, og kommentarer til den: Hva skal NRK med sosiale medier?

Noen av meldingene er drittslenging av navngitte personer, publisert av drevne Twitter-brukere. Jeg kan ikke se at noen har reagert på det, i det samme offentlige rommet som dritten ble slengt. Forhåpentligvis har noen sendt direktemeldinger. Forhåpentligvis har noen sagt at det ikke er ok å mobbe. Det var flaut å lese voksne menneskers stygge kommentarer om andre mennesker. Som de tydeligvis ikke kjente.

Her er en annen måte å gi uttrykk for det samme på, også et eksempel på en verdifull tilbakemelding å ta med seg for å lage en bedre Puls-sending en annen gang:

I denne sendingen av Puls, var temaet “Se meg-generasjonen”, blant annet blogging. Gjestene i studio falt ikke i smak hos alle som snakket om programmet på Twitter. Det er mange måter å si sin mening på, jeg mener @bharfot går over streken for hva som er saklig, og hva som er ok måte å snakke om andre på. Og når hun sier det i det offentlige rommet, så jeg kan lese det, så håper jeg hun tåler å få min tilbakemelding på det. En av grunnene til at jeg reagerer på denne uttalelsen, er at hun overfor en annen Twitter-bruker, som også er i studio denne kvelden, påpeker at han sier noe om Twitterbruk som gir et dårlig innstrykk av Twitterbrukere. (NRKbeta-redaktør Øyvind Solstad aka @osol har fortalt om en vekt, som kan sende info til blant annet Twitter når du veier deg. Jeg så den demonstrert på Europas største nettkonferanse, Le Web, i desember.)

Jeg jobber mye med sosiale medier i NRK, fordi de er arenaer for den viktige dialogen med publikum. Facebook og Twitter er de mest brukte og jeg bruker mye tid på å få journalister, researchere, produsenter, redaktører og vaktsjefer til å bruke det sosiale nettet i profesjonelt øyemed. Jeg snakker mye om at det er en ny arena for mange mediefolk, at NRKs store utfordring er å gå fra å være avsender til å være i dialog. At det er bloggere og andre “amatører” i tradisjonell mediesammenheng som er de profesjonelle her og at vi som er vant til å være enerådende som avsendere må prøve oss fram og være profesjonelle nybegynnere. Mange mediefolk synes det er skummelt, forståelig nok. Når man er vant til å være den proffe og plutselig er amatøren – da må vi lære av de som kan, er min tese. Lære av publikum, de som har brukt det sosiale nettet lengst.

“Puls burde bruke Twitter under direktesendingene sine, var mitt råd til min kollega som skulle evaluere denne sendingen. Jeg la til: “Programlederen kunne ha en laptop på fanget mens hun snakket med gjestene i studio og hente inn meldinger på direkten, istedet for å sitte med masse ark og lese opp fra tidligere innsendte spørsmål.” Eksemplene jeg viser her gjør at jeg må tenke meg om; er det gode råd?

Opp gjennom de seks årene jeg har jobbet aktivt med sosiale medier i NRK, deriblant som redaktør i en redaksjon som satte opp og driftet de første communityene i NRK, har jeg hatt utallige diskusjoner om behovet for moderering. Prinsippet har alltid vært at det skal være høyt under taket for alle meninger. Mobbing og trakassering derimot har aldri vært ok. Og de “voksne”, de eldste, de med lengst fartstid i NRK, har alltid vært skeptiske til det sosiale nettet og den offentlige dialogen, bekymret for de dårlige sidene av det. Så synd at de har rett.

Her får en av de andre gjestene gjennomgå, og følger man samtalen på Twitter vet alle hvem det snakkes om.

Så flaut at voksne ellers oppegående folk, driter seg ut i alles påsyn – og gjør Twitter til en halvpålitelig arena for gode diskusjoner og tilbakemeldinger. Jeg skulle ønske at Twitter var en arena for den gode offentlige diskusjonen.

Jeg sier til alle som jeg kurser i bruk av Twitter, at vi selv velger nettverket vårt. Er det folk vi ikke liker meldingene til, er det bare å fjerne dem. Det har jeg gjort nå. Takk og farvel @bharfot, og @ondekvinner. @nicecap har jeg klikket unfollow på tidligere, av samme grunn. Jeg håper de for egen integritet kan si det samme til dem de omtaler, som de sier i det offentlige rom.

Jeg fikk råd om å sladde tweetene jeg har brukt som eksempler her. Det ville vært snillere og det kunne vært et poeng i seg selv. Men veldig lett å finne ut hvem som skrev det, så da holder jeg heller på “Fantomet er hard mot de harde”-stilen.

(Og for å ha sagt det: Jeg er enig i at denne Puls-sendingen hadde stort forbedringspotensiale. Det var derfor jeg gjerne ville bidra til evalueringen. Jeg synes også at min kjæreste @osol, var for rask i presentasjonen av de forskjellige applikasjonene han viste fram og at det ville vært fint om han hadde vist hvordan den tvitrende vekten fungerte i praksis, gjerne med sin egen vekt, siden det var deling av det private som var temaet i sendingen.)

Oppdatering kvelden 12. februar:
Det er et par poeng jeg har lyst å understreke etter at dette innlegget har skapt såpass mye debatt i såpass mange retninger. Det klør i fingrene til en magasinjournalist å redigere i denne posten min, jeg ser at jeg kunne uttrykt meg mer presist og fått fram poenget mitt tydeligere. Det har jeg valgt å ikke gjøre, dette er posten jeg skrev samme kveld jeg ble provosert og opprørt av nok en “lynsjeaktig synsing” på Twitter, med kjipe personangrep.

I mitt syn er det å omtale folk i slike ordelag en form for mobbing. Ikke dermed sagt at de som skrev dette dermed er mobbere. Jeg har kjørt på drosjegrønt noen ganger (altså rødt lys), men er ikke nødvendigvis trafikkbølle for det. Om noen vil bruke denne posten som utgangspunkt for å diskutere definisjon av mobbing, gjerne for meg – men det er et sidespor til det jeg håper framstår som hovedpoenget her: Det å snakke om folk som ikke er tilstede i veldig negative ordelag, er i mine øyne kjipt. Uansett setting.

Det har blitt sagt at jeg ikke er Fantomet (som er hard mot de harde) og at jeg selv mobber i denne posten. Jeg har blitt kalt fjols i den debatten jeg selv har initiert. Ikke så kult, men det får jeg tåle. Twitter er et offentlig rom. Det vi sier her, kan andre lese. Det må vi forholde oss til.

Jeg håper det blir høyere under taket for diskusjoner om twitterbruk på Twitter, nå som så mange bruker denne mikrobloggen vil disse naturlige interne diskusjonene, som har pågått helt siden starten, iallefall ikke bli færre!

Den første som har lagt inn kommentar på denne posten er @bharfot. Hun angrer på det hun sa og har siden slettet fjols-meldingen sin. Alle sier og gjør vi ting vi angrer på i ettertid. Jeg forstår at det er kjipt å bli nevnt i denne sammenhengen. Men hun kalte noen for et fjols. Og jeg reagerte på det. Det var grunnlag for en diskusjon. Den pågår ennå, det er jeg glad for. Det er diskusjonen som er viktig her, fordi hverken jeg eller andre kan bestemme hvordan samtaler skal foregå på Twitter.

Det er ikke alt som diskuteres rundt denne bloggposten jeg synes det er riktig av meg å følge opp. For eksempel har min personlige setting, som jeg fortalte om for at dere skal vite hvorfor jeg skrev dette, blitt et tema: “Skal ikke folk få mene hva de vil om NRK og Puls?” Selvsagt skal de det. Jo mer, jo bedre! Jeg skulle bare ønske at den drittslengingen om andre folk ikke var en del av det, som er personlige mening og synsing. Jeg kunne godt tatt for meg et annet eksempel, med andre Twitter-aktører, det er det anledning til hver dag, og ikke bare når det gjelder NRKs sendinger.

Jeg trør i ulendt terreng når jeg mener personlig om noe som jeg jobber med. Skillet mellom jobb og privat for meg er ofte utydelig, på godt og vondt. Jeg valgte å være åpen på at jeg jobber i NRK, for at min agenda skulle være klar og tydelig. Jeg er ikke “ute etter noen”, som enkelte har anklaget meg for. Å skille mellom privat og profesjonelt er en pågående diskusjon blant pressefolk, heldigvis. Det var tema for NONAs åpne debattmøte i desember, NONA hadde også en utfyllende post om temaet i etterkant: Sveriges Radios policy for sosiale medier skaper furore.

Jeg er glad for alle kommentarene her. Jeg leser dem og svarer der jeg mener at jeg har noe vesentlig å tilføye. Ellers håper jeg at folk fortsetter å bruke Twitter som arena for diskusjonene om kulturen på Twitter. Dersom kommentarer her kan utdype debatten om hvordan vi snakker om andre på Twitter, er jeg glad for det. Jeg håper også at det kommer flere gode diskusjoner om Twitterkulturen framover; levende diskusjoner om dette voksende og stadig mer mangfoldige sosiale nettstedet. Jeg tror overhodet ikke på spådommene om at Twitter er i ferd med å avgå ved døden. Vi som bruker det, skaper det. Hver gang vi skriver våre maks 140 tegn.

Alle får stå for det de selv mener. Likevel, om noen skulle være i tvil: Jeg støtter ikke noens hat-kampanjer mot andre brukere av Twitter. Vi velger selv nettverket vårt. Noen har helt sikkert trykket på unfollow på meg også de siste dagene.

Den første jobben jeg hadde i internettbransjen, var den første jeg hadde hvor lokalene var helt annerledes enn det som var vanlig for rundt ti år siden. Åpent landskap, ingen møterom, wifi, lange benker å jobbe ved og digre bord til stående idéjobbing, bærbare Maccer og headset til alle. Ett rom var adskilt og det var fullt av saccosekker. Vi var 20 journalister, designere, utviklere og selgere som jobbet med det samme mediet. Det gikk superfint. Ikke fullt så kult som Googles kontor i Paris, men vi hadde til og med fester på jobben så bra funka det.

Da jeg skulle begynne i ny jobb etter påske, jobbet jeg hjemmefra i en uke fordi de som driver med slikt jaktet på kontor til meg. Vanskelig å oppdrive, det er trangt om plassen i NRK. Jeg har imidlertid en nydelig 17″ MacBook Pro og syntes det var en avveksling å jobbe i heimen, så det gjør jeg gjerne oftere. Så det gjorde ikke noe, jeg fikk gjort nok til å føle meg nyttig.

Da jeg ankom Kulturavdelingen, med alle sine ganger og kriker og kroker og kontorer og redaksjoner og fine folk med bustete hår og varme smil, fikk jeg umiddelbart lyst å utforske avlukkene, finne ut hvem som befinner seg bak disse dørene og hva de driver med. Det formelig lukter gull i NRKs Kulturavdeling, og her er gullet utvilsomt kunnskap – om det sære, det smale, det eksepsjonelle og spesielle, om det profesjonelle kulturlivet og finkulturen og hva vet jeg.

Så da et herlig kvinnemenneske i Bokprogrammet ble så glad for at det var kommet en nett-rådgiver i avdelingen (meg altså), at hun foreslo at jeg satt i deres redaksjon og jobbet innimellom, like etter at en programleder i Mozart og Madonna hadde tilbudt meg å bruke en frilans-pult ved siden av ham når som helst, da tenkte jeg at jammen kunne det være noe å teste ut. Dessuten hadde jeg lagt merke til at det kunne være plass til meg hist og pist der jeg hadde møte med Drøyt og Sløyt før premieren (ja, de er på Facebook nå) …

Så nå har jeg ikke pult på jobb, ikke kontor heller. Ingen fast plass, bare et skap til å sette ting i hvis det trengs. Og skal teste ut hvordan det er å være omreisende nett-rådgiver i en av NRKs største avdelinger. Jeg håper at flere vil ha meg innom i sine redaksjoner, at jeg blir kjent med flere av disse kulturelle spesialistene på den måten og blir en enda bedre veileder av det. Er det litt som å være flyger mon tro?