Jeg skriver i samme ånd: Ikke for å få oppmerksomhet, den får jeg i helt fine doser ellers, men for å dele med dere hvordan det oppleves når ting ikke følger A4-malen. Og like viktig; å fortelle dere rundt meg at det snart er på tide med fest! Bare ikke helt enda…

Kreftdiagnosen fikk fram mye av det verste i meg. To måneders venting har ikke gjort meg til et bedre menneske. Selv om mange dager har vært nesten som vanlig, har understrømmen av følelser disse ukene handlet om å være redd. For spredning, for å ikke bli frisk, for å bli en av de statistiske 100 som dør av den typen kreft i året.

Jeg er ikke spesielt stolt av hvordan jeg har taklet det. Kanskje jeg ville hatt godt av å lese litt i “How to be funny even if you´re not”. Jeg kjenner meg ikke som en bedre versjon av meg selv etter denne opplevelsen. Selvfølelsen har fått kjørt seg. På sitt verste har jeg sett avvisning der det kun er rolig hensyn. Jeg har vært irritabel og forventet langt over normalen av støtte fra mine nærmeste. Jeg har delt inn venner i kategorier ut fra hvordan de har vist interesse for hvordan det går med meg, fra de jeg er dypt takknemlig for å kjenne til de som føles mer som bekjente nå. Det er fælt, både å tenke sånn og å oppleve at det er sånn. Man tar ikke hvem som helst med seg i krigen.

Verdens beste folk

Det fine er at jeg vet hvem som stiller opp for meg nå, det kjennes godt. Kjæresten min fant ut hvordan han skulle “være der for meg” uten å måtte transformere seg om til en ultramaskulin bauta som sto fjellstøtt i stormen. Ungene mine har vært tålmodige og omtenksomme og fortsatt med sitt (ikke verst for to tenåringer!). Noen venner har sendt meldinger og stukket innom så jevnt og trutt at jeg etterhvert har forstått at de er glade i meg uansett hvilken form jeg er i. Eksen har vært samarbeidsvillig. Sjefen har vært forståelsesfull, humoristisk og rett på sak. Kollegene mine i NRK har gitt meg klem og sagt fine ting, redaksjonen min i Kulturavdelingen har ikke sagt ett ord til meg om glemsomheten min og dratt i land prosjekt etter prosjekt med en prosjektleder (meg) som ikke har vært helt med de siste månedene. Girl Geek Dinner Oslo overrasket meg med blomster på døra!

Hvor ble hun av…?

Det er mye som har gått meg hus forbi denne høsten, som jeg ikke har hatt overskudd til. Matkurset til Carmela, som lærte meg å lage Melanzane alla Parmigiana! Vi skulle jo være her på kjøkkenet mitt og lage mat i dagevis sammen med fine folk! GGDO-planleggingsmøter tidlig om morgenen på Nighthawk og TO treff! Odda Litteratursymposium med Leif Ekle og Herdis! P2-festen på Månefisken, kortfilm-workshopen i Sandnes, foredraget om sosiale medier for kolleger i Tromsø…

For ikke å snakke om teflonhjernen min, som jeg håper raskt får tilbake spretten sin nå! De 30 redaktørene som satt og ventet på meg i Vestfold en mandag klokka 14:03, mens jeg var på jobb på Marienlyst og trodde det foredraget ikke skulle være før torsdag – jeg tør ikke tenke på hva de tenker om meg…

Ventetid

Etter at jeg fikk beskjed fra gynekologen min om at jeg hadde kreft, ventet jeg i tre uker før jeg fikk time på Ullevål sykehus. Litt over en uke etter ble jeg til narkose og undersøkelse på Kvinneklinikken. Overlegen “min” fortalte at han hadde operert i samme slengen og at prøvesvarene ville være klare innen et par uker. Etter tre, ringte jeg. Og fikk høre at jeg var kreftfri. Hvorfor det tok halvannen uke før de prøvesvarene nådde meg, handler nok om at leger på sykehus har det veldig travelt, som så mange andre i disse dager. Jeg fikk også beskjed om å komme tilbake ny undersøkelse i januar. Så når slutter dette? Liksom ellers i livet; når har man sitt på det tørre? Når er man trygg? Er det et mål i seg selv å vandre rolig gjennom utrygghet? Jeg klarte det ikke, så neste ang jeg ser Ringenes herre er jeg ikke Aragorn, mer Gimli, tenker jeg.

Fest? Nå?

Etter å ha fått verdens beste nyheter, kjente jeg meg mest nummen. Så ble jeg forbanna. Ikke på noe spesielt, men da iPhonen min slo seg av og nektet å slå seg på igjen et par timer seinere, fikk jeg et utypisk raserianfall. Som sikkert minst et par av naboene hørte godt, gudhjelpeogtrøste. Etter det har jeg vært mest trøtt. Og kjent meg veldig alvorlig, bortsett fra sammen med folk med like dårlig humor som meg (folk fra kysten, fortrinnsvis Stavanger). Og nå er to leger uenige om hva som er det beste for meg og livmoren min. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det enda, men liker dårlig tanken på å gå til stadige kontroller og lure på om alt er ok denne gangen.

Hva er det å være sterk?

En jeg er veldig veldig glad i, har vært gjennom en langt verre krefthistorie enn min. Hun har ligget nese til nese med Døden og har månedsvis med cellegiftkurer foran seg, som gjør henne kvalm og elendig i dagevis. Halve måneden kan hun ikke gå ut av huset når hun risikerer å fryse eller møte folk som smitter henne med alminnelige sykdommer. Hun gleder seg ihjel til å komme tilbake til hverdagen, få ungene avgårde til skolen på egenhånd, gå på jobb, stikke til byen og kjøpe julegaver selv. Vi har snakket om styrke, hvordan det er å kjenne seg sterk.

Det å handler iallefall ikke om å være den som ikke gråter eller den som alltid smiler og sier “dette går bra”. Det handler om å ikke gi opp, ganske enkelt. Hver på sin måte. Ikke legge seg ned uten å ha noe å holde i når man skal reise seg opp igjen. Å være sterk handler om å sette seg et mål og gjøre noe for å nå det, gjøre det man trenger for å være den man er. Å si at den sterke er den som alltid er positiv, er like dumt som å si at ekte menn ikke gråter.

Hva man deler – og hva det fører med seg

Urke skriver i en kommentar til meg: “Jeg vil bare si til deg at du har lov å være svak noen ganger også. Du kan dele alt du måtte ønske i sosiale medier, men du kan også la være når du ikke er komfortabel med det. Dette er dine personlige valg.”

Det er fint sagt. Og viktig. At det er lov å være svak. At vi ikke trenger å dele det med noen hvis vi ikke vil. Det er mye jeg ikke deler, fordi noen situasjoner og samtaler ikke hører hjemme i det offentlige rommet. Intime samtaler, betroelser, ømhet og angst. Samtalene med legene. Men noe kjennes fint å dele, selv om det ikke er glansbildeversjonen av virkeligheten eller en selv.

Ønsket mitt er at delekulturen vinner over sminkekulturen. Som Urke skriver:” Jeg tror mange har fått mye igjen for å dele sine sorger og bekymringer, eller å lese om hva andre opplever. Jeg tror vi kan bli et litt varmere samfunn om vi deler mer av dette.”

Ikke like kult som Roskilde eller Picnic, for å si det sånn…

Jeg har ikke fortalt dette til så mange, før nå. Kun noen få venner og den nærmeste familien. Jeg har ikke fortalt sjefen min om dette, ikke kolleger heller. Når jeg skriver en bloggpost om å ha kreft nå, er det ikke fordi jeg vil at noen skal synes synd på meg, eller for å få oppmerksomhet. Jeg vil gjerne dele noen av de tankene jeg har om å “fortsette som før” fordi jeg tror det har en betyding, å dele altså.

Jeg har snakket om åpenhet og delekultur utallige ganger under presentasjoner og workshops om sosiale medier, jeg har forsøkt å nyansere skillelinjen mellom privat og profesjonell og uttalt min hjertens mening om at det ikke er mulig å dele et menneske opp i to deler som heter jobb og privatliv. Så det kjennes riktig å dele noe av dette, selv om det koster meg litt.

Hvor starter åpenheten – og hvor slutter den?
Jeg har utforsket grenselandet om hvor personlig man kan være på sosiale nettsteder. Hvor går mine egne grenser og hvor går andres? Et par ganger har jeg buttet mot noe som ikke kjentes helt naturlig for meg selv, et par ganger har jeg fått tilbakemelding fra andre brukere om at de syntes jeg hadde gått over streken. Jeg er nysgjerrig på dette grenselandet, fordi det røper hva som er sosialt akseptabelt å snakke om. Sykdom er et tema som har alltid bydd meg mot, statusmeldinger om hjemme med feber og oppkast har jeg tenkt på som syting i det offentlige, sortert i mappa “Jaja, folk får gjøre som de vil hvis de absolutt må.” Ikke at jeg tenker at mine bilder av fortært fisk, closeup av vin i glass eller skyer over et fjell jeg har vandret over er mer interessante, jeg har bare tenkt at det er noe jeg liker bedre å dele og å snakke om enn sykdom. Derfor sitter denne bloggposten litt hardt.

Jeg har ikke lyst å skrive om kreft som sykdom, hvilke prøver som er tatt og hva resultatene var. Eller dvele ved tankene jeg har hatt om hvordan det kan bli å deale med kreft dersom den har spredd seg. Jeg har ikke noe spesielt behov for å gjenfortelle samtalen med legen som sjekket meg under narkose på Ullevål Universitetssykehus eller samtalene jeg har hatt med andre som også føler seg friske, men som har kreft. På en eller annen måte kjennes det privat. Det er min livmor. Det er mine følelser.

Jeg har lyst å si noe om hvordan det kjennes å forsøke å fortsette som om ingenting var hendt, når ens egen verden blir snudd på hodet og Jorden snurrer rundt som før. Tusenvis av mennesker her i landet havner i en situasjon som ligner på min hvert år. Hvordan håndterer de det? Det jeg vet, er at jeg har hørt veldig lite om hva folk rundt meg har opplevd av vanskelige ting i de 25 årene jeg har jobbet. Og det jeg tenker om det, er at jeg skulle ønske vi kunne vært litt mer åpne og latt noen fordommer falle. Jeg ønsker det for kulturen vår – og for min egen del.

Tabuland
Denne bloggposten har sin forløper i en Gowalla-innsjekk. Jeg leste tweets fra en konferanse der kjæresten min holdt foredrag og så at noen refererte til en uttalelse fra ham om at vi sminker oss på det sosiale nettet, hvor han brukte gynekologen som et eksempel på hva vi IKKE forteller andre om. Det gikk en (ikke helt ukjent) faen i meg. Jeg tenkte: Hva vet han om hvordan det er å gå til gynekologen? Og hvorfor skal man ikke skal snakke om å gå til gynekologen i 2010? Så jeg sjekket inn på Volvat Medisinske Senter uka etter og dro blått på Twitter og Facebook. Ikke at jeg forventet noen respons på det, hallo, underliv et fremdeles tabu – når det ikke handler om sex da! Et lite stunt blandet opp av intern humor og et ønske om å bidra til åpenhet i hverdagen. Jeg ble glad da jeg så at Rolf Martin Angeltvedt hadde trykket “Liker”, han leder Helseutvalget for homofile og vet mye om hvor viktig åpenhet er.

På dette tidspunktet handlet dette bare om en rutinesjekk hos gynekologen, en sånn som alle damer har sånn circa årlig. Så jeg lo godt da en på Twitter herlig humoristisk fulgte opp sin “Au! TMI?” med en kommentar om at det problemtatiske i og for seg kunne bli å svare på oppfølgingsspørsmål.

Men, hvem er det vel som spør en voksen dame om hvordan det gikk hos gynekologen? LOL! Selv om det forsåvidt hadde vært greit for meg. Iallefall inntil den kjipe telefonoppringningen fra legen et par dager seinere. Da var det mer enn nok bare å finne et positivt fokus, samle seg om hverdagen, komme seg opp om morgenen, kjøre ungene til skolen, dra på jobb, planlegge neste uke i nettredaksjonen, avvikle og kalle inn til nye møter – og vurdere hvor mye man skal google vs å vente til neste time med lege to uker fram i tid.

Når det glipper
Kan man fortsette som før, når man har hengende en potensiell dødelig sykdom over seg? Ja, det kan man, hvis man ikke har for vane ellers i livet å se for seg det verst tenkelige til enhver tid. Ja, det kan man, hvis man har noen som er støttende rundt seg, så man kjenner at man ikke ramler utfor stupet selv om man går langs det.

Det kan være overraskende lett å være glad for det man har når man ikke vet hvor lenge man har det. Det som ellers er sur vind på vei til bussholdeplassen en morgen, blir frisk pust fra skogen som gjør at man puster dypere og nyter høsten. Det som ellers er selvfølgelig, kjennes som luksus. Leksehjelp, lage mat sammen, få en sms om å bli med på trening…

Samtidig er ikke ting som før, ikke i det hele tatt. Det glipper innimellom. En avtale blir glemt, noe ellers viktig blir uviktig, noe som ikke blir skrevet ned med en gang, blir aldri gjort. Jeg har avlyst flere foredrag og workshops fordi jeg ikke makter å gjøre merpå jobb enn jeg abslolutt må. 30 redaktører satt i Vestfold og ventet på meg en mandag ettermiddag jeg skulle holde foredrag for dem. Jeg var så sikker på at det var på torsdag at jeg hadde bestilt flybilletter fra Torp videre til Stavanger. Hadde jeg missa datoen hvis det ikke var for den nåværende teflonhjernen forårsaket av krefttypen adeno karsenom? De lærde strides om hvordan det skrives. Jeg jobber med hvordan jeg skal håndtere den.

“Nina” eller “Nina, hun som har kreft vet du”?
Noen velmenende venner har rådet meg til å sykemelde meg. Det har aldri vært aktuelt. Jobben er jo halve livet mitt, jeg liker å jobbe! Men det har vært vanskelig å ikke si noe til dem om hvordan det ligger an. Det er ikke naturlig for meg å si at jeg skal på sykehuset i morgen, uten å si noe om hvorfor. Det kjennes uprofft å måtte ta en dag fri etter første inngrep, uten å ha sagt fra på forhånd. Selv om kroppen sier at det er helt riktig å ta en hviledag. Derfor bruker jeg en del av denne hviledagen til å klarne hodet om hvordan jeg skal forholde meg til omverden i denne helt spesielle tiden.

Jeg innser at jeg kan ikke fortsette som om ingenting var hendt, fordi livet ikke er helt som før. Det er mer dyrebart. Om to uker får jeg vite om jeg kommer til å gå ut på dato før tiden eller om jeg blir frisk igjen. Jeg som ikke føler meg syk engang!

Jeg håper at folk rundt meg behandler meg som før. At jeg blir spurt om å bli med på prosjekter hvor jeg har noe å bidra med, at jeg er en like aktuell kandidat til alt fra festkomitéer til nye stillinger som jeg har vært før. Jeg håper at folk rundt meg ikke følger at de må ta noen spesielle hensyn til meg – og jeg håper de gir meg litt slakk. For det hender at jeg glemmer hvilken dag det er, og hvis ikke avtalen er skrevet ned i kalenderen min, kan det hende jeg glemmer den.

Jeg rekker ikke alt jeg har lyst til. Jeg får ikke gjort så mye som jeg pleier. En god venn og tidligere kollega sa at det sannsynligvis betyr at jeg nå jobber nærmere normal 100 prosent istedet for 150 prosent. Det var fint og oppmuntrende sagt! Men jeg liker ikke å måtte utsette hverken evalueringer eller planleggingsmøter, selv om det har sine fordeler å fokusere på det som er aller viktigst. Jeg er for eksempel totalt imponert over den nye redaksjonen jeg jobber med, som har blitt så selvdreven på så kort tid og som jobber så bra sammen. Det har vært en enorm støtte for meg de siste ukene, selv om de ikke vet det. Og det kommer til å bli lønn for strev når alt er i gjenge igjen. A-team!

Humor i landet
Jeg håper ikke for mange er oppgitt over meg og synes jeg har vært lite synlig i det siste. Jeg håper ikke noen tenker at jeg er treig og lat (hjelp!), jeg håper ikke noen utelater meg fordi om jeg ikke har vært i hundre i høst. Jeg håper jeg blir invitert på neste fest og neste middag, selv om jeg ikke kom forrige gang. Og jeg håper ikke jeg kommer til å komme på jobb i skaut i 2011! Det er forresten uaktuelt, det blir i så fall luer – som jeg pleier hver vinter. Alternativt stadig nye parykker!

Det blir lue i så fall!

Jeg har en god venn som er også fikk beskjed om kreft for et par uker siden. Når vi stikker og trener er det “Kreft IL”. Jeg har en skjønnas i familien min i Stavanger, som nettopp er mirakuløst operert for kreft, fordi hun først fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe. Jeg trodde jeg ville miste henne før jul, og fikk velferdspermisjon for å hjelpe henne to dager i uken. Når vi planlegger nyttårsfeiringen nå for tiden, er Kreftwerk på programmet – vi regner med å få synth til jul.

Når kjæresten min og jeg møter på uventet mostand, som at garasjedøren er vanskelig å få opp eller at vi har glemt å kjøpe smør i butikken, er mantraet: “Er det det også nå!” Den dårlige Stavanger-humoren min kommer endelig til sin rett. Og det beste av alt; Plutselig ler alle rundt meg av vitsene mine! (Håper de fortsetter med det når jeg blir frisk!)

Intern humor på Kvinneklinikken…

Hvis du liker bildene mine, finner du flere på Posterous-bloggen min!

Den første jobben jeg hadde i internettbransjen, var den første jeg hadde hvor lokalene var helt annerledes enn det som var vanlig for rundt ti år siden. Åpent landskap, ingen møterom, wifi, lange benker å jobbe ved og digre bord til stående idéjobbing, bærbare Maccer og headset til alle. Ett rom var adskilt og det var fullt av saccosekker. Vi var 20 journalister, designere, utviklere og selgere som jobbet med det samme mediet. Det gikk superfint. Ikke fullt så kult som Googles kontor i Paris, men vi hadde til og med fester på jobben så bra funka det.

Da jeg skulle begynne i ny jobb etter påske, jobbet jeg hjemmefra i en uke fordi de som driver med slikt jaktet på kontor til meg. Vanskelig å oppdrive, det er trangt om plassen i NRK. Jeg har imidlertid en nydelig 17″ MacBook Pro og syntes det var en avveksling å jobbe i heimen, så det gjør jeg gjerne oftere. Så det gjorde ikke noe, jeg fikk gjort nok til å føle meg nyttig.

Da jeg ankom Kulturavdelingen, med alle sine ganger og kriker og kroker og kontorer og redaksjoner og fine folk med bustete hår og varme smil, fikk jeg umiddelbart lyst å utforske avlukkene, finne ut hvem som befinner seg bak disse dørene og hva de driver med. Det formelig lukter gull i NRKs Kulturavdeling, og her er gullet utvilsomt kunnskap – om det sære, det smale, det eksepsjonelle og spesielle, om det profesjonelle kulturlivet og finkulturen og hva vet jeg.

Så da et herlig kvinnemenneske i Bokprogrammet ble så glad for at det var kommet en nett-rådgiver i avdelingen (meg altså), at hun foreslo at jeg satt i deres redaksjon og jobbet innimellom, like etter at en programleder i Mozart og Madonna hadde tilbudt meg å bruke en frilans-pult ved siden av ham når som helst, da tenkte jeg at jammen kunne det være noe å teste ut. Dessuten hadde jeg lagt merke til at det kunne være plass til meg hist og pist der jeg hadde møte med Drøyt og Sløyt før premieren (ja, de er på Facebook nå) …

Så nå har jeg ikke pult på jobb, ikke kontor heller. Ingen fast plass, bare et skap til å sette ting i hvis det trengs. Og skal teste ut hvordan det er å være omreisende nett-rådgiver i en av NRKs største avdelinger. Jeg håper at flere vil ha meg innom i sine redaksjoner, at jeg blir kjent med flere av disse kulturelle spesialistene på den måten og blir en enda bedre veileder av det. Er det litt som å være flyger mon tro?