La oss si at jeg tar et bilde, som det over her, med mobilen, henter det opp på la oss si Instagram og gir det et nice filter – da kan jeg på under 30 sekunder – fra den selsamme mobilen – spre det til Facebook, Twitter, Tumblr, Flickr, Posterous- og WordPress-bloggen og til FriendFeed i samme slengen. Da blir det bildet synlig for ganske mange folk, som er mine kontakter på disse sosiale nettstedene. Hvis de liker bildet mitt, så deler de det med sine venner igjen eller legger igjen kommentarer som gjør det synlig for andre og sånn går dagene. Du skjønner tegninga? Jeg kan potensielt nå ut til tusenvis av mennesker på vips-tid.

Fordi vi kan eller fordi vi må?

Sjansen for at du gjør det, skjønner tegninga altså, er stor. Halvparten av mobilene som selges i Norge nå er smart-telefoner, som betyr at det er lett å bruke nett på dem. På bussen, på venterommet, på skolen, på fjellet, på toget, på ferie, i pausen, i hagen, på skitur… Stadig flere får kick på applikasjoner og bruker sosiale medier mobilt. Vi liker å dele med oss, på nettet også. Fordi det er fint å gjøre noe sammen, fordi det er kjekt å se hva andre driver med, fordi vi får oppmerksomhet om noe vi selv liker, fordi vi liker å inspirere og bli inspirert. Eller i profesjonelt perspektiv: Fordi vi må.

Hjelpsom deling av hakontdal på Flickr: http://www.flickr.com/photos/hakontdal/sets/72157625538664865

Smart av VG å ikke dele?

På julaften kom VG på gata med helgebilaget som hele familien min ventet på. Noen uker før hadde nemlig en journalist og en fotograf vært hjemme hos meg og gjengen for å lage en reportasje om et hjem der teknologi var mye i bruk av alle. Kjæresten min, de to jentene hans, mine to ungdommer og jeg var spente på hvordan historien kom til å se ut fiks ferdig i avisen. Vi hadde fått høre fra søsteren min og noen venner at de hadde sett oss i tv-reklamen til VG dagen før. Samboeren min kom hjem fra butikken med papiravisen. To oppslag, gurimalla! Fire sider, masse bilder. Alle hadde sine små innspill til forbedringspotensiale, men saken var i det store og hele fin den. Perfekt å sende til familie og venner på Facebook. Men hvordan, når saken ikke var på nett?

Når VG ikke deler, så finner folk ut av det på sin egen måte. Min sosiale medievenn Herdis Moldøen fikk ikke tak i avisen og etterlyste saken via Facebook. Ikke lenge etter hadde en kompis fotografert hele artikkelen og lagt bildene ut på Flickr.

Jeg fikk også spørsmål på Twitter om hvor saken var å finne. Flere var litt oppgitt over dårlig delekultur i VG, og hadde liten forståelse for redaksjonens forklaring: “VG Helg lages foreløpig for papir og brett (@vgpluss), da disse plattformene er optimale for feature.”

I morgenutgaven 25. desember var reportasjen publisert på VGpluss og folk kunne lese den på iPad. Bedre seint enn aldri.

La folk dele historier som de selv vil

Jeg er overbevist om at VG, som alle andre aviser kommer til å finne ut at kontrollert deling ikke fungerer. Nå som det er så enkelt å dele innhold via nett og mobil, blir de tradisjonelle medieplattformene proporsjonalt mindre viktige. Det som står igjen er kjernen; den gode historien. Hvor vi finner den, er uvesentlig, bare vi faktisk finner den. Der vi er. Enten det er på iPad, mobil, Facebook, Twitter, i bloggsfæren eller mens vi leser avisen.

Morten Jacobsen leste nevnte også nevnte artikkel i VGs papiravis og blogget om den fordi det var ting som ble sagt i saken som han syntes var interessant. Han poengterer også i bloggposten at saken ikke finnes på nett og at han derfor ikke kan lenke til den.

Den som ikke ser lyset, går det seint framover for

Jacobsens sak har overskriften “Din digitale hverdag i 2011 starter under dyna” og sier noe om endringer i mediekonsumet. Han er ikke den eneste som sjekker noen apps før han står opp. Stadig flere dropper morgenavisen på busser med mobilen og leser gjerne Twitter for å se hva som er dagens snakkiser før de begynner å lese nettaviser.

Svært få mediehus ser ut til å ha skjønt konsekvensen av at medievanene til så mange er i så rask endring. Hvor kort tid det går fra noen får iPad til de slutter å lese papiravisen. Til de forventer å få nett-tv på den plattformen også. Mye har blitt en selvfølge som ikke var det for et år siden. Det er ikke så mange mediefolk som fnyser av Twitter lenger. Mange har begynt å blogge selv. Bloggere blir stadig mer synlige i mediene, både som kjendiser og kilder. Hvilket NRK-program har ikke Facebook-side? Og har du forsøkt å sjekke inn på Gowalla når du kommer til NRK? Det finnes så mange spots på Marienlyst at det rett og slett er vanskelig å finne ut hvilken man skal bruke. Det blir ikke noen hotspot av det.

Poenget mitt er, uten å trekke det ut i for mange eksempler, at folk deler over en lav sko, på så mange nettsteder og i så mange apps – at de mediehusene som ikke har sett dette lyset og tatt noen grep, kommer til å slite med å nå fram til folk flest. Ikke akkurat nå. Men helt sikkert når vi kommer til desember 2011. La folk få historien og gjør det lett for dem å dele den. Da når historien ut og har en sjangs til å bli relevant.

Bruker-aggregerte aviser

I det siste har det dukket opp mange flere aggregerte nettsider, som henter innhold fra forskjellige nettsteder/brukere. Et forstørrelsesglass på det fenomenet får bli i en annen bloggpost, men sjekk gjerne ut paper.li for å se nærmere på hvordan en slik side kan arte seg. Jeg har nesten 1000 lesere på min Ninanord Daily, ser jeg når jeg sjekker bit.ly-statistikken. Og jeg er på langt nær den som har størst nettverk på sosiale medier.

De som sjekkker ut Quora for tiden, kan se at også paper.li diskuteres der. Noen opplever delingen på Twitter som spam, andre synes det er toppers å få en daglig oversikt over mest delte lenker fra nettverket sitt – eller andres. Halve poenget, om ikke hele, med disse “avisene” er jo at de, og innholdet i dem, skal deles.

Hva skjer når slike bruker-aggregerte aviser blir så populære at folk bruker, som en av dem fortalte, 45 minutter om dagen på sin “Daily”? Hvilket annet lesestoff dropper han da?

Har du innspill om hvordan du deler på nett, vil jeg gjerne høre om det! Her i kommentarfeltet eller på Twitter.
Kortlenke http://bit.ly/del2011

Ikke like kult som Roskilde eller Picnic, for å si det sånn…

Jeg har ikke fortalt dette til så mange, før nå. Kun noen få venner og den nærmeste familien. Jeg har ikke fortalt sjefen min om dette, ikke kolleger heller. Når jeg skriver en bloggpost om å ha kreft nå, er det ikke fordi jeg vil at noen skal synes synd på meg, eller for å få oppmerksomhet. Jeg vil gjerne dele noen av de tankene jeg har om å “fortsette som før” fordi jeg tror det har en betyding, å dele altså.

Jeg har snakket om åpenhet og delekultur utallige ganger under presentasjoner og workshops om sosiale medier, jeg har forsøkt å nyansere skillelinjen mellom privat og profesjonell og uttalt min hjertens mening om at det ikke er mulig å dele et menneske opp i to deler som heter jobb og privatliv. Så det kjennes riktig å dele noe av dette, selv om det koster meg litt.

Hvor starter åpenheten – og hvor slutter den?
Jeg har utforsket grenselandet om hvor personlig man kan være på sosiale nettsteder. Hvor går mine egne grenser og hvor går andres? Et par ganger har jeg buttet mot noe som ikke kjentes helt naturlig for meg selv, et par ganger har jeg fått tilbakemelding fra andre brukere om at de syntes jeg hadde gått over streken. Jeg er nysgjerrig på dette grenselandet, fordi det røper hva som er sosialt akseptabelt å snakke om. Sykdom er et tema som har alltid bydd meg mot, statusmeldinger om hjemme med feber og oppkast har jeg tenkt på som syting i det offentlige, sortert i mappa “Jaja, folk får gjøre som de vil hvis de absolutt må.” Ikke at jeg tenker at mine bilder av fortært fisk, closeup av vin i glass eller skyer over et fjell jeg har vandret over er mer interessante, jeg har bare tenkt at det er noe jeg liker bedre å dele og å snakke om enn sykdom. Derfor sitter denne bloggposten litt hardt.

Jeg har ikke lyst å skrive om kreft som sykdom, hvilke prøver som er tatt og hva resultatene var. Eller dvele ved tankene jeg har hatt om hvordan det kan bli å deale med kreft dersom den har spredd seg. Jeg har ikke noe spesielt behov for å gjenfortelle samtalen med legen som sjekket meg under narkose på Ullevål Universitetssykehus eller samtalene jeg har hatt med andre som også føler seg friske, men som har kreft. På en eller annen måte kjennes det privat. Det er min livmor. Det er mine følelser.

Jeg har lyst å si noe om hvordan det kjennes å forsøke å fortsette som om ingenting var hendt, når ens egen verden blir snudd på hodet og Jorden snurrer rundt som før. Tusenvis av mennesker her i landet havner i en situasjon som ligner på min hvert år. Hvordan håndterer de det? Det jeg vet, er at jeg har hørt veldig lite om hva folk rundt meg har opplevd av vanskelige ting i de 25 årene jeg har jobbet. Og det jeg tenker om det, er at jeg skulle ønske vi kunne vært litt mer åpne og latt noen fordommer falle. Jeg ønsker det for kulturen vår – og for min egen del.

Tabuland
Denne bloggposten har sin forløper i en Gowalla-innsjekk. Jeg leste tweets fra en konferanse der kjæresten min holdt foredrag og så at noen refererte til en uttalelse fra ham om at vi sminker oss på det sosiale nettet, hvor han brukte gynekologen som et eksempel på hva vi IKKE forteller andre om. Det gikk en (ikke helt ukjent) faen i meg. Jeg tenkte: Hva vet han om hvordan det er å gå til gynekologen? Og hvorfor skal man ikke skal snakke om å gå til gynekologen i 2010? Så jeg sjekket inn på Volvat Medisinske Senter uka etter og dro blått på Twitter og Facebook. Ikke at jeg forventet noen respons på det, hallo, underliv et fremdeles tabu – når det ikke handler om sex da! Et lite stunt blandet opp av intern humor og et ønske om å bidra til åpenhet i hverdagen. Jeg ble glad da jeg så at Rolf Martin Angeltvedt hadde trykket “Liker”, han leder Helseutvalget for homofile og vet mye om hvor viktig åpenhet er.

På dette tidspunktet handlet dette bare om en rutinesjekk hos gynekologen, en sånn som alle damer har sånn circa årlig. Så jeg lo godt da en på Twitter herlig humoristisk fulgte opp sin “Au! TMI?” med en kommentar om at det problemtatiske i og for seg kunne bli å svare på oppfølgingsspørsmål.

Men, hvem er det vel som spør en voksen dame om hvordan det gikk hos gynekologen? LOL! Selv om det forsåvidt hadde vært greit for meg. Iallefall inntil den kjipe telefonoppringningen fra legen et par dager seinere. Da var det mer enn nok bare å finne et positivt fokus, samle seg om hverdagen, komme seg opp om morgenen, kjøre ungene til skolen, dra på jobb, planlegge neste uke i nettredaksjonen, avvikle og kalle inn til nye møter – og vurdere hvor mye man skal google vs å vente til neste time med lege to uker fram i tid.

Når det glipper
Kan man fortsette som før, når man har hengende en potensiell dødelig sykdom over seg? Ja, det kan man, hvis man ikke har for vane ellers i livet å se for seg det verst tenkelige til enhver tid. Ja, det kan man, hvis man har noen som er støttende rundt seg, så man kjenner at man ikke ramler utfor stupet selv om man går langs det.

Det kan være overraskende lett å være glad for det man har når man ikke vet hvor lenge man har det. Det som ellers er sur vind på vei til bussholdeplassen en morgen, blir frisk pust fra skogen som gjør at man puster dypere og nyter høsten. Det som ellers er selvfølgelig, kjennes som luksus. Leksehjelp, lage mat sammen, få en sms om å bli med på trening…

Samtidig er ikke ting som før, ikke i det hele tatt. Det glipper innimellom. En avtale blir glemt, noe ellers viktig blir uviktig, noe som ikke blir skrevet ned med en gang, blir aldri gjort. Jeg har avlyst flere foredrag og workshops fordi jeg ikke makter å gjøre merpå jobb enn jeg abslolutt må. 30 redaktører satt i Vestfold og ventet på meg en mandag ettermiddag jeg skulle holde foredrag for dem. Jeg var så sikker på at det var på torsdag at jeg hadde bestilt flybilletter fra Torp videre til Stavanger. Hadde jeg missa datoen hvis det ikke var for den nåværende teflonhjernen forårsaket av krefttypen adeno karsenom? De lærde strides om hvordan det skrives. Jeg jobber med hvordan jeg skal håndtere den.

“Nina” eller “Nina, hun som har kreft vet du”?
Noen velmenende venner har rådet meg til å sykemelde meg. Det har aldri vært aktuelt. Jobben er jo halve livet mitt, jeg liker å jobbe! Men det har vært vanskelig å ikke si noe til dem om hvordan det ligger an. Det er ikke naturlig for meg å si at jeg skal på sykehuset i morgen, uten å si noe om hvorfor. Det kjennes uprofft å måtte ta en dag fri etter første inngrep, uten å ha sagt fra på forhånd. Selv om kroppen sier at det er helt riktig å ta en hviledag. Derfor bruker jeg en del av denne hviledagen til å klarne hodet om hvordan jeg skal forholde meg til omverden i denne helt spesielle tiden.

Jeg innser at jeg kan ikke fortsette som om ingenting var hendt, fordi livet ikke er helt som før. Det er mer dyrebart. Om to uker får jeg vite om jeg kommer til å gå ut på dato før tiden eller om jeg blir frisk igjen. Jeg som ikke føler meg syk engang!

Jeg håper at folk rundt meg behandler meg som før. At jeg blir spurt om å bli med på prosjekter hvor jeg har noe å bidra med, at jeg er en like aktuell kandidat til alt fra festkomitéer til nye stillinger som jeg har vært før. Jeg håper at folk rundt meg ikke følger at de må ta noen spesielle hensyn til meg – og jeg håper de gir meg litt slakk. For det hender at jeg glemmer hvilken dag det er, og hvis ikke avtalen er skrevet ned i kalenderen min, kan det hende jeg glemmer den.

Jeg rekker ikke alt jeg har lyst til. Jeg får ikke gjort så mye som jeg pleier. En god venn og tidligere kollega sa at det sannsynligvis betyr at jeg nå jobber nærmere normal 100 prosent istedet for 150 prosent. Det var fint og oppmuntrende sagt! Men jeg liker ikke å måtte utsette hverken evalueringer eller planleggingsmøter, selv om det har sine fordeler å fokusere på det som er aller viktigst. Jeg er for eksempel totalt imponert over den nye redaksjonen jeg jobber med, som har blitt så selvdreven på så kort tid og som jobber så bra sammen. Det har vært en enorm støtte for meg de siste ukene, selv om de ikke vet det. Og det kommer til å bli lønn for strev når alt er i gjenge igjen. A-team!

Humor i landet
Jeg håper ikke for mange er oppgitt over meg og synes jeg har vært lite synlig i det siste. Jeg håper ikke noen tenker at jeg er treig og lat (hjelp!), jeg håper ikke noen utelater meg fordi om jeg ikke har vært i hundre i høst. Jeg håper jeg blir invitert på neste fest og neste middag, selv om jeg ikke kom forrige gang. Og jeg håper ikke jeg kommer til å komme på jobb i skaut i 2011! Det er forresten uaktuelt, det blir i så fall luer – som jeg pleier hver vinter. Alternativt stadig nye parykker!

Det blir lue i så fall!

Jeg har en god venn som er også fikk beskjed om kreft for et par uker siden. Når vi stikker og trener er det “Kreft IL”. Jeg har en skjønnas i familien min i Stavanger, som nettopp er mirakuløst operert for kreft, fordi hun først fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe. Jeg trodde jeg ville miste henne før jul, og fikk velferdspermisjon for å hjelpe henne to dager i uken. Når vi planlegger nyttårsfeiringen nå for tiden, er Kreftwerk på programmet – vi regner med å få synth til jul.

Når kjæresten min og jeg møter på uventet mostand, som at garasjedøren er vanskelig å få opp eller at vi har glemt å kjøpe smør i butikken, er mantraet: “Er det det også nå!” Den dårlige Stavanger-humoren min kommer endelig til sin rett. Og det beste av alt; Plutselig ler alle rundt meg av vitsene mine! (Håper de fortsetter med det når jeg blir frisk!)

Intern humor på Kvinneklinikken…

Hvis du liker bildene mine, finner du flere på Posterous-bloggen min!

Som jeg poengterte under foredraget; ingen jobber utelukkende med sosiale medier i NRK, enda. Men mange har gjort seg erfaringer med flere sosiale nettsteder i redaksjonell sammenheng de siste årene og kompetansen om dem siver inn i NRK “nedenfra”. Ildsjeler og enkelt-redaksjoner gjør seg erfaringer og deler med kolleger. Derfor er dette foredraget mine innspill, basert på min erfaring med å jobbe med sosiale medier i NRK, blant annet basert på min tid som redaktør i P3nett og rådgiver for nye nettprosjekter i Kultur. Samt en serie kurs og workshops for forskjellige slags redaksjoner i hele NRK det siste året.

Utgangspunkett for presentasjonen er en artikkel på NRKbeta, publisert 6. september, og kommentarer til den: Hva skal NRK med sosiale medier?

Kart er spennende, i alle varianter! Jeg liker at det blir utvikla nye måter å bruke kart på og er overbevist om at det kommer til å dukke opp mange spennende lokasjonsbaserte tjenester de neste årene. Jeg liker det, det gir assosiasjoner til å reise. Det er fint å møte nye folk. Det er gøy å bli tipset om nye steder og få anbefalinger av folk som er lokalkjent. Jeg liker å få fragmenter av den store verden i min egen hverdag, sitte på en favorittkafe og se at andre gjør det samme i Canada eller i Dehli. Få bekreftet at det finnes mennesker som meg der ute. Noen ganger har jeg kommet i snakk med dem også, et par av dem såpass ofte at vi har blitt venner. Jeg vet at de er fine folk, det ser jeg på måten de beskriver sin verden på, hvilke steder de opplever og hva de sier om dem, hva de spør meg om og hvordan de sprer gode vibber med andre. Jeg har dilla på å sjekke inn og sjekke ut.

Brightkite
Via Brightkite har jeg fått nye venner og møtt flere folk som bor i Oslo som jeg ellers kanskje aldri hadde møtt. Vi har postet bilder, kikket på andres, kommentert dem, kjent hverandre igjen på bussen, på en favorittkafé eller treningssted. Det er et nettsted som er laget for at folk skal komme i kontakt med hverandre og ha dialog.

Bildene er det som er driveren på Brightkite, det som gjør at folk kommer i prat. Det er fint å søke blant venner og det er noenganger fint å søke på steder eller bare se hva noen i verden postet sist. Jeg liker også at bildene jeg poster legger seg pent opp i en mappe på Flickr og kan sendes til Twitter og Facebook med et enkelt klikk. Det fører ofte til dialog, om det jeg har gjort på Brightkite, men på helt andre nettsteder. Da er opplevelsen og samtalen hjertet i det som skjer og det funker fint.

Forusquare
Forusquare fungerer annerledes, det har vært spennende å finne ut av det. Jeg både liker og ikke liker det. Det er sosialt i den forstand at jeg ser hvor andre har sjekket inn og får kontakter der. Jeg liker at jeg får opp push-tips som andre har lagt inn, til steder i nærheten eller noe om det stedet jeg er. Det som mangler er muligheten til å legge ut bilder og å kommentere på hverandres poster, slik at andre kan bli med i samtalen hvis de vil.

Konkurranseaspektet er det mest særegne med Foursquare og er det jeg liker minst. Siden brukerne blir belønnet med poeng, rangeres de. Og det fører til de merkeligste check ins. “Den og den er på Bunnpris”. “Den og den er på Tøyen postkontor”. Det skal mye til at det er tips som gjør byen bedre å ferdes i, men klart – vedkommende får jo poeng. Ingen drivkraft for meg. Kanskje andre liker det? En slags uskreven juks, skriver @herdis til meg på Twitter når vi deler noen synspunkter. Jeg er enig med henne i at en intern konkurrering med venner kan være gøy, men konkurranse som driver for et sosialt nettsted….?

Hva liker du best med Brightkite og Foursquare? Hva er vitsen med å bruke tid på dem?

Dagen etter at jeg publiserte denne posten, tipset @alftore meg om Mashables ferske sammenligning av Foursquare og GoWalla. Veldig bra oppsett av features på hvert av dem, disse to ligner hverandre klart mer enn Brightkite.

@benteka har sett nærmere på Foursquare og har skrevet en interessant post på Origo om fordeler og ulemper med lokasjonstjenester.