1,4 millioner unike brukere er på Facebook daglig (oppdatert 14.6 10). Jeg vedder på at samtlige medlemmer en eller annen gang har tenkt: “Oversharing!” om andres aktivitet på verdens største sosiale nettsted. Noen forteller hva de spiser og hva de kastet opp da de var syke med den største selvfølge, mens andre tenker seg om både to og tre ganger før de trykker “publiser”. Siden Facebook kom inn i våre liv i 2005 har holdningen til å være oss selv på nett endret seg, nå er det helt selvfølgelige å bruke eget navn, jeg har truffet unge nettbrukere som ikke vet hva et “nick” er. En journalistkollega av meg i Drammen omtalte det nylig som et 90talls-fenomen (som han holdt fast ved med stolthet ved å bruke et åpenbart kallenavn på Twitter).

(Gowalla er et lokasjonsbasert sosialt nettsted hvor folk sjekker inn på steder de er.)

Er det slik at det vi før snakket om i lukkede/private rom, er noe vi gjerne forteller offentlig? Min tidligere kollega Anders Waage Nilsen delte en interessant post om e-post vs sosial nettverking nylig. Internett har blitt større enn aviser i Norge nå og stadig flere bruker det sosiale nettet. Det er klart det gjør noe med oss, med kulturen vår.

http://www.halogen.no/om-halogen/publikasjoner/undersokelser/bruk-av-sosiale-medier/

Grensene pushes
Hvor går grensene våre for hva vi deler i den åpene offentlige dialogen nå sammenlignet med for fire-fem år siden? Har du merket forskjell? Jeg gjør det helt klart. En tidligere kollega fortalte meg at det var usedvanlig lett å følge med på livet mitt gjennom sosiale medier, på Flickr, Twitter, Foursquare… Men noe er privat. Jeg deler ikke det mest intime, og tenåringene mine får dere ikke se noe av eller høre noe om hvis de ikke ok´er det først. Jeg legger ikke ut bilder fra familiemiddager på Facebook. Det gjør imidlertid generasjonen etter meg. De pøser på med bilder av babyen og privatlivet, å legge ut bilder fra fest er helt vanlig. Grensene pushes.

Sakte men sikkert skjer det en holdningsendring i samfunnet vårt. Stadig flere av oss bruker sosiale medier mer og terskelen for nærhet slipes lavere. Gjennom å delta i den offentlige dialogen slipper vi andre tettere inn på oss, deler mer og mange opplever det lettere å snakke om seg selv enn da de var nybegynnere på det sosiale nettet. De fleste husker sikkert de første ustø skrittene, hvor hvert ord måtte sjekkes og formuleringene presiseres og gjerne forhåndsvises før publisering. Etterhvert blir det mer naturlig å “være seg selv”, enten man velger å være mest personlig, mest profesjonell eller mest merkevarebyggende.

Har kikkernes tid kommet?
Tenåringene elsker Paradise Hotel, de voksne vemmes av overtrådte intimgrenser og skulle helst sett at slike program ikke ble laget. Det er lenge siden Big Brother utfordret oss på hvor mye av andres privatliv vi orker å forholde oss til, en reprise av den første sesongen som sjokkerte og trollbandt så mange ville nok virket som rene barne-tv nå, etter flere år i realityland. Kjendispressen har utviklet seg i takt med lesernes økende toleranse for det private, kjendisene er villige til å dele mer og leserne har større kikkemuskel.

På fredag ble dokumentaren Shabans valg sendt på NRK1. Jeg så den samtidig som jeg var på Twitter, som mange andre, og kunne følge med på hva som ble sagt om programmet underveis. Reaksjonene varierte fra at folk slo av fordi de følte seg som ufrivillige kikkere til at folk gjerne ville se programmet en gang til og roste Shabana Rehman og mannen og regissøren Martin Gaarder for å være nære og . Veldig mange av mine følgere var kritiske, men Shabana fikk åpenbart flest positive @meldinger.

Troverdighet – og etikk
Det er en pågående diskusjon i journalistkretser, hvor grensen går mellom å være personlig og profesjonell. Noen kaller seg VG- eller NRK-etellerannet på Twitter, noen bruker “nicks” samtidig som de skriver i bioen sin hvor de jobber. De fleste bruker etterhvert eget navn. Diskusjonen kommer helt sikkert til å begynne å dreie mer over mot hva vi bruker kontoene våre til, når vi er tydelige på hvor vi jobber.

At en NRK-ansatt er kritisk til et program som sendes på NRK for eksempel, er mer vanlig enn før og kan avstedkomme noen intern diskusjon, men oppfattes stort sett ikke som et brudd på lojalitet til arbeidsgiver. I beste fall kan det også oppfattes som positivt at NRK-ansatte har meninger og kan være åpne om dem. Men – det er et men her: Kan en NRK-ansatt si at hun/han oppfatter et program som pinlig og blir flau over å jobbe i NRK? Kan hun/han skrive noe negativt om deltakere i et program NRK sender?

Bør en leder i en offentlig etat si noe stygt om et annet menneske offentlig? Er det ok, eller ikke ok?

Delekultur som lages av alle
Reglene foreslås av hver og en av oss som bruker sosiale nettsteder og de evalueres løpende av de vi har kontakt med. Jo mer vi tåler uten å si fra, jo mer akseptert blir det. På godt og vondt, som jeg tidligere har skrevet om. Heldigvis bestemmer vi selv hvem vi vil ha i våre egne nettverk, så om jeg blir lei av å høre om sykdom fra en kontakt, så kan jeg bare slette vedkommende. Nesten som i RT, vi velger jo hvem vi vil være sammen med.

Det fineste med åpenheten som kommer dalende inn over oss, er at rommet vi får til å være oss selv, blir større. Jeg tror det gjør oss mer tolentante og mer empatiske. Jeg tror det gjør at vi blir bedre til å diskutere. Vi skaper en delekultur som kommer til å påvirke samfunnet, oss selv og hverandre. Blir spennende å se hvor det leder oss hen de neste ti årene. For ti år siden fantes nemlig ingen av de sosiale nettstedene vi bruker så mye nå. Tankekors.
http://www.flickr.com/photos/soylentgreen23/2995911291/

(Siden Twitter er et offentlig samtalerom, hvor innholdet også kan søkes opp på Google, bruker jeg tweets derfra som illustrerende eksempler i denne saken. Jeg forteller de som har skrevet dem om det.)

Ikke alle liker å høre at det ikke finnes noe fasitsvar på det spørsmålet. Særlig nybegynnerne er raske til å problematisere det å gjøre seg sine egne erfaringer og mener at troverdighet og profesjonalitet står på spill. Selv mediefolk som er erfarne og har brukt sosiale medier i flere år ser utfordringer i at journalister framstår som en miks av den de er på jobb og den de er privat. Flere mediehus har laget kjøreregler for hvordan de ansatte skal oppføre seg på sosiale nettsteder og flere jobber med saken.

Mange spør seg om det er det mulig å framstå som troverdig, med integriteten i behold, når man både er profesjonell og personlig på det sosiale nettet?

Fordi jeg mener at svaret på det så åpenbart er ja, synes det er langt mer interessant å se på hva det innebærer å være profesjonell journalist i et mediebilde hvor dialogen i det offentlige rom har blitt så vesentlig.

Journalistikk 2.0

Det sosiale nettet har endret noen betingelser for journalister radikalt. Media har ikke lenger den samme makten til å bestemme hva som er viktig. Hvis bloggere eller andre aktører på det sosiale nettet er opptatt av noe og snakker mye om det, kan det like gjerne være publikum som setter agendaen. Åpnere research har ført til at flere får mer innsyn i journalistenes arbeidsmetoder – prosessene skjer ikke lenger i redaksjonens lukkede rom. Et tredje aspekt er at en sak ikke lenger eies av ett medie i samme grad som tidligere, konkurransen mellom mediehusene har endret karakter. En journalists nettverk på Twitter, Facebook eller i bloggsfæren kan være det avgjørende for om vedkommende er først ute med en nyhet eller kan følge opp med ny info, nytt perspektiv. Og er det ikke herlig at journalister nå blir rettet på ved det minste feilgrep? Twitrere, bloggere og lesere av nettavisene har blitt et hjelpsomt, om kanskje ikke alltid populært, verktøy for å gjøre jobben ordentlig.

Redaktør Per Valebrokk i E24s skrev nylig en sak, “Blytung vaktbikkje”, som beskriver noen aspekter av utfordringene og fordelene med den nye journalistikken på en innsiktsfull og, viste det seg, engasjerende, måte. Et Google-søk på Per Edgar Kokkvold Twitter gir deg rask innsikt i en både faglig og humoristisk engasjert debatt om at både journalister og generalsekretæren i Norsk Presseforbund bør vite hva de snakker om før de uttaler seg, om blant annet Twitter.

Intersosial arbeidsmetodikk

Valebrokk er ikke den eneste som har fått hjelp på det sosiale nettet til å lage en god sak. Har noen journalist kommet opp med en bedre sak skrevet i samarbeid med publikum enn “The See-Through CEO”, skrevet av Clive Thompson, redaktør i Wired, i mars 2007? Allerede for to og et halvt år siden laget han en sak sammen med en rekke bloggere som handlet om at den nye måten å drive business på – er gjennom åpenhet.

Mediehusenes små røde

De fleste mediehus har skjønt at det sosiale nettet har flere fordeler enn ulemper og oppmuntrer sine redaksjonelle medarbeidere til å finne ut av dette nye territoriet. Noen gir sine medarbeidere større frihet enn andre og stoler på at de tar med seg en bevissthet om hvor de jobber. Blant de mediehusene som har valgt å legge føringer, er det forholdsvis enkelt å se om de styres av skepsis til dette nye eller ønske om å drive journalistikk i åpent lende så profesjonelt som mulig. Naturlig nok er behovet for dette forskjellig, ut fra hvilken type journalistikk en bedriver.

Folk på Twitter har hjulpet meg med retningslinjer som er laget for bruk av sosiale medier og artikler som er interessante for alle som er interessert i premisser for den nye journalistikken. Har dere flere eksempler? Legg dem gjerne inn i kommentarfeltet under!

Reuters journalistiske håndbok
Social Media Governance hvor blant annet BBC har lagt inn sine retningslinjer.
Washington Posts ombudsmanns artikkel “Post Editor Ends Tweets as New Guidelines Are Issued”
“Journalism Students Need to Develop Their Personal Brand” av Alfred Hermida, professor i journalistikk.
New York Times-bloggen At War om “Military Policy 2.0″

Noen norske sosiale journalister

Det kryr av journalister på Twitter og det er stor forskjell på hvordan de velger å framstå. Noen er veldig på jobb, andre er veldig personlige. Jeg har plukket ut noen eksempler, mer eller mindre tilfeldig valgt, for å underbygge min teori: Det sosiale nettet er så nytt at det viktigste for journalister nå er å gjøre seg erfaringer.

Den mest populære journalisten med over 4300 followers, er Marie Simonsen aka @mariesimonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Hun framstår som proff, både som Twitterbruker og som redaktør, mye i dialog, svarer på spørsmål og reklamerer elegant for egne kommentarer her og der. Sjelden privat og dermed ganske kjølig.

En meget aktiv og diskuterende twitterbruker som raskt ble populær, er Knut Olav Åmås, aka @KnutOlavAmas, Kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Tar Twitter på kornet, deler og prater mye med folk.

Geir Bore aka @geirbore omtaler seg selv som “Ansvarlig redaktør i Drammens Tidende, 3 barn, underklatret”. Stilen reflekteres i twitterfeeden hans, hvor han først og fremst er på jobb, som representant for en teknologisk innovativ mediebedrift, en slags Norges svar på The Guardian. Han er mye i dialog, tipser mye og er tydelig delende. Personlig er han også innimellom, og bygger en smart og tilsynelatende ærlig merkevare om seg selv.
Her er linken til Mashable som han tipser sin kollega om, tre råd til å legge opp en sosial media policy.

Anders K Christiansen aka @VgNettAnders sier at han er “Journalist, VG Nett – #1 newspaper in Norway”. Tweetsene på de tre første sidene hans gir ikke inntrykk av at han er like mye “på jobb” som bioen gir inntrykk av, Anders er like jovial som nick’et og er gjerne privat. Jeg synes ikke det gjør noe, tvert i mot, det er tillitvekkende at han viser litt av hvem han er som person.

Hilde Sandvik aka @hildesandvik forteller at hun er samfunnsredaktør i BT, men lenker ikke til avisens nettsider. Hun framstår som profesjonell bruker av Twitter, med mange RT´er (videresending av andres tweets), svar og tips. I liten grad privat, men helt klart personlig.

Christian P Paasche aka @TV2Paasche framstiller seg selv som “Kommentator og reporter i TV 2 Sporten.” og vil tydeligvis framstå som journalisten Paasche, som han understreker med å lenke til arbeidsplassen i biofeltet. Det gule båndet i profilbildet som viser støtte til Lance Armstrongs kampanje “Livestrong” i profilbildet indikerer at vi har med en mann av meninger å gjøre, noe som gjenspeiler seg i strømmen. Han synser om mye, fra naturvern til skråblikk om sportslig relaterte aspekter i nyhetsbildet. Denne journalisten framstår som minst troverdig når han i en serie tweets reklamerer for Hockeyfeber på TV 2s egen kanal Zebra, fordi det å selge inn noe man selv har interesse i altfor hardt fort oppfattes som masing ref. twitterkotymen.

Jeg har mine personlige favoritter blant norske journalister på Twitter (tildels andre enn de som er nevnt som eksempler her), men jeg har enda ikke kommet over noen aktive brukere som jeg vil si misbruker Twitter eller bruker mikrobloggen feil. Da holder jeg alle nybegynnere utenfor, alle må ha lov å slingre når de prøver seg på noe som er nytt for dem. Hvorfor ikke slingre litt som profesjonell også, utfordre seg selv på å prøve og feile?

Det sosiale nettet er ganske nytt, medias mer eller mindre profesjonelle bruk av det er splitter nytt. De som ikke er nysgjerrige på hvordan det virker og de som ikke liker evalueringer, bør finne seg en ny jobb i løpet av de neste par årene!

Takk til @sindreholme, @Lisbethsindag, @skarptast, @KristineLowe, henriettehedlov, @ingeborgv, @BjoernTore, @hannesnielsen og spesielt til min egen private manuskonsulent @osol

Kort-url til denne artikkelen: http://bit.ly/farlig

Siden brukerne ikke registrerer seg ikke med nasjonalitet, er det vanskelig å finne ut hvor mange som bruker Twitter i hvert enkelt land, og det lokker synsere ut på glattisen. Nylig var det Dagsavisen som antok på svakt grunnlag: “For mens 1,6 millioner nordmenn er på Facebook, kvitrer bare mellom fem og ti tusen av oss på Twitter.” Hvorfor skriver journalisten det når hun ikke vet?

Vi, Nina Nordbø og Øyvind Solstad altså, har diskutert potensialet til Twitter i Norge flere ganger. Vi er kjærester, vi bor sammen, jobber med nett i NRK og er begge over gjennomsnittet interessert i det semantiske nettet, så det skulle bare mangle i grunnen. I utgangspunktet var vi ikke helt enige. Nina-påstanden var at Twitter kom til å bli svært, Øyvind-innspillet at Twitter var for spesielt interesserte og ikke kom til å bli så stort som Facebook.

Ikke oppe til diskusjon

Bakteppet er at flere folk bruker nettet mer. Ferske tall NRK Analyse har presentert viser at 15-29 åringer i Norge bruker over en time på nett daglig nå. 30-44 åringene er nesten der de også, med 54 minutt daglig gjennomsnittsbruk. Sosiale medier er poppis.

Twitters hjerte, kjapp dialog, gjør at det passer perfekt for dem som har lyst å holde seg oppdaterte. Det siste halvåret har Twitter for alvor blitt oppdaget av journalister og har blitt en del av nyhetsbildet, både som verktøy og innhold. Medieoppmerksomheten er nok årsaken til den raske vesten de siste månedene. Bare fra februar til mars i år fikk Twitter 5 millioner flere brukere i USA, en økning på 131 prosent, ref. ComScore.

Twitter har blitt en snakkis, og selv om mange da prinsipielt vil motsette seg å bruke det fordi “alle andre” gjør det og avskrive det som en hype, så vil enda flere bli nysgjerrige og sjekke ut om dette er noe for dem. Skulle ikke være tvil om at Twitter har høy vekstrate for tiden.

Ninas tankerekke

Jeg har en bølgeteori. Når noe nytt oppdages, er det alltid de spesielt interesserte som er de første. Øyvind var en av dem som snuste opp Twitter da det var nytt. Jeg hørte til den andre bølgen, veldig nysgjerrig på noe jeg hadde hørt litt om, på leting etter nye sosiale medier som kunne være noe for meg, mange mediefolk og teknologistudenter ble med på det draget.

Nå er den tredje bølgen på vei inn og det ville ikke overraske meg om det kom flere sett i løpet av året: Folk som har oppdaget at det sosiale nettet er mer enn Facebook og folk som har interesse av å nå ut med budskapet sitt. Første gang jeg opplevde dette settet av bølger, var da Nirvana slo gjennom, til sammenligning. En musikkgeek fant labelen SupPop og spilte helt ny musikk for oss venner og vi digget det. Vi var med på oppdagelsen av noe nytt og vi elsket det. Nirvana ble spilt på små klubber og på fester. Så kom gjennombruddet og det sto på VGforsiden at Nirvana toppet listene, og denne tredje bølgen av fans vokste raskt. Som med Twitter nå.

Twitter er for alle og kan brukes til dialog til nær sagt hva som helst. I så måte er Twitter ekstremt åpent for hva folk vil bruke det til, i motsetning til mange sosiale nettsteder som er brukes av folk i en bestemt alder eller med spesielle interesser. For eksempel har ikke jeg noe å gjøre på hverke Kingsize.no (ikke spesielt interessert i hiphop) eller biip.no (for gammal), to norske sosiale nettsteder med høy aktivitet. Poenget er at den typiske Twitter-brukeren ikke finnes lenger og at de nye ikke alltid er synlige for old schoolerne.

En måte å anslå størrelsen på Twitter på mer konkret, er å se på veksten av andre sosiale nettsteder og trekke noen slutninger derfra. I en pressemelding 15. april sier ComScore dette om Facebooks vekst: …the site has catapulted to the #6 ranked Web property worldwide with 275 million visitors in February, a 175-percent increase versus year ago. One of the global regions that best illustrates Facebook’s growth is Europe, where the site has seen a 314-percent increase to nearly 100 million visitors.”

Samme undersøkelse sier at Facebook i Norge har økt med 81 prosent i samme periode, februar 08 til februar 09. Bruken av sosiale medier øker totalt sett, bloggene regjerer og Facebook vokser kraftigst, som blant annet TechCrunch har rapportert.

Folk ELSKER Facebook her i Norge og noen av dem må vel antas å være og ha blitt interessert i sikkert på andre sosiale nettsteder etterhvert, med all omtalen Twitter har fått i media er det nærliggende å anta at noen vil være nysgjerrige på det. En så liten del av Facebooks brukere som 3 prosent, tilsvarer 48 000 Twitterbrukere. Et tankekors, i det minste.

Minst like viktig for trafikken på Twitter som kjendisene og høyprofilene som hiver seg på nå, er Twitters egne “kjendiser”som man kan lete etter noe som ligner konkrete tall fra, som AD`en Arnt Eriksen som har 7374, Furry Love som har 1065, muskelbyggeren Øystein Lund med sine 3914. De har naturligvis ikke bare norske followers, men poenget er at pluss pluss er lik mer, og at de som følger disse, er sannsynligvis ikke de samme menneskene. Tilsammen kan det være mange.

Even fra Asker som har 962 followers, omtales i en Dagbladet-artikkel, Twitter er en 18-årig rødruss, hvor journalisten tydeligvis vet hva han snakker om.

Jeg vet ikke helt hva jeg snakker om, men jeg gjetter at Twitter har omkring 30 000 registrerte brukere i Norge akkurat nå, kanskje opp mot 40 000. Forbered dere på at Twitter kan bli allemannseie i løpet av 2009!

Øyvind tankerekke

Da Nina og jeg diskuterte Twitters potensiale i Norge for en stund siden, var jeg usikker på om Twitter kom til å få en spesielt stor tredje bølge. Det virket som mange ikke så potensialet i nettstedet. Til og med nerdete folk rundt meg som vanligvis ser hva som kommer til å funke eller ikke, var skeptisk til Twitter og skjønte ikke hva som var så fantastisk med dette.

Det spørsmålet stiller folk seg fortsatt. “Tester Twitter” er en svært vanlig setning på Twitter, som viser at det er mange som prøver å finne ut av det. Samme med vitsen med Twitter.

De som lurte på vitsen med Twitter for et år siden, kunne ikke spørre så mange. Det er annerledes nå. Mange vet, og nettaviser og blogger er fulle av forklaringer og tips. Dermed kommer Twitter over en magisk grense og da kan det fort bli veldig populært.

Massiv omtale i media, kraftig drahjelp fra de som tok det i bruk først, inntog av kjendiser som Demi More, Ashton Kutcher, Lance Armstrong og Oprah.

Tilsammen blir det et trøkk som får masse folk til å registrere seg for å finne ut av Twitter.

NRKbeta som passerte 4000 followers for bare 16 dager siden. Nå har tallet over 4700. Det er en økning på hele 16% på bare 12 dager. Det tyder på at antall nordmenn som bruker Twitter er sterkt økende.

Vi så samme tendensen sommeren 2007, da Facebook gikk fra å ha under 3000 norske brukere i januar, via 80 000 brukere i mai til over en halv million før sommeren var over. Bruken eksploderte i takt med omtale i media og at flere og flere fikk med seg vennene inn i et nytt sosialt nettverk.

Et annet poeng er at folk på Twitter sier mye mer nå enn de sa for et år siden. Det var slik at om jeg twitret fem ganger på en dag for et år siden, ble jeg bedt om å være stille! Nå er det ikke uvanlig med 50+ twitringer om dagen for mange. Bruken er altså høyere, og hver enkelt bruker investerer mer tid på Twitter. Det betyr også at folk kommer raskere i dialog med andre, og dermed kjappere skjønner vitsen med Twitter – samtalene!

NRKbeta har i skrivende stund 4 756 followers. Vi får anta at de fleste av disse er norske, selv om det nok er endel svensker, dansker og spam-kontoer innimellom. Statsminister Jens Stoltenberg har 8 237 followers. Noen har anslått at det er 5 000-10 000 nordmenn på Twitter. Tror du at halvparten av alle som bruker Twitter i Norge følger NRKbeta? Eller at 80% følger Jens Stoltenberg? Selv om Jens er statsminister og sjef i landet, så tror jeg neppe at mer enn 20-30% av brukerne ville følge han.

Tror du at nesten halvparten av Twitter-brukerne i Norge følger NRKbeta? Det tror ikke jeg, og tipper heller tallet ligger på 10-20%. Med 10% er det da over 40 000 som bruker Twitter, med 20% er det nesten 25 000.

Hvis hundrevis står i kø for en gratis kebab, hvorfor skulle ikke noen tusen hive seg på Twitter for en god samtale? Bilde av Thomas Marthinsen – med en Creative Commons lisens.

OPPDATERING: Denne posten på Halogen sine sider var det beste resultatet i en jakt på Twitter om tall på norske brukere på sosiale medier 12. mars 2010.