Opprinnelig skrevet som melankolsk stemt kommentar til @odarygh sin skarpsindige og og smertefullt poengterte bloggpost om klasseforakt: http://bit.ly/cz5F7W

Jeg anbefaler de andre innspillene i DN-serien: Heidi Nordby Lunde i ABC Startsiden, aka @vampus, har skrevet om fristelsene for sensasjonshungrige medier, Ragnhild Kr. Olsen på BI har skrevet om hvor mye journalister bør by på seg selv i dialog med leserne. Statsviter Carl-Erik Grimstad har belyst det problematiske etiske farvannet rundt rettigheter til tekst og bilder på sosiale medier.

FULL ROLLEFORVIRRING

Et av de store samtale-emnene rundt bruken av sosiale medier handler om privatlivets fred. Ironisk nok.

Er det overhodet mulig å være “privatperson” lenger? Tja, det er bare såvidt. Du kan legge ut bilder på Flickr som bare du selv kan se. Du kan få hengelås på Twitter-kontoen din. Du kan snakke kun med de samme du ville invitert i bryllupet ditt på Facebook. Du kan sjekke inn på Foursquare eller Gowalla uten at andre enn deg selv ser hvor du er. Men hva er vitsen da?

Må man være venn med alle? Spørsmålet dukket opp på Twitter under en samtale om hvorvidt sjefer burde være venner med ansatte på Facebook. Naturligvis må man ikke det, det er like dumt på sosiale medier som i det virkelige livet. Spissformuleringene yngler når man har maks 140 tegn å få fram poenget sitt.

Jøss, har konserndirektøren i Telenor et privatliv? (Tweet fra Kristin Skogen Lund, konserndirektør i Telenor og president i NHO)

Man velger sine venner og man velger sitt nettverk. For de som er aktivt sosiale, skjer det mye, noen finner både forretningsidéer, venner, reisetips, nytt hus og noen som kan hjelpe dem med å frakte noe fra Tvedestrand til Oslo. Det er ikke måte på hvor interessant og spennende det er, noen forteller sogar at de kjenner seg hekta på sosiale medier, særlig nå når de er tilgjengelige som apps på mobilen. Jammen har ikke media omtalt faresonene allerede, litt sånn flåtten er farlig-artikkelaktig. Filosof Einar Øverenget skriver mer sobert i Magasinet 26. juni at det kan være skadelig for mennesker å fratas muligheten for å holde noe for seg selv. “Det å vise seg fram forutsetter også evnen til å skjule seg. Hvordan skal vi ellers kunne velge å vise oss fram?”

Se for deg at det sosiale nettet er en romslig kafé hvor det er høyt under taket. Der borte i hjørnet sitter noen alene, og kikker. Snakker ikke med noen. Ikke noe galt med det, det må være lov. Men ville det ikke være hyggeligere å mingle og prate med folk? 1,4 millioner nordmenn er på Facebook 22 minutter i snitt hver dag. Om det ikke er interessant for alle privat, så skulle det vel være det i jobbsammenheng for de aller fleste? Fordi man er nysgjerrig, kanskje? Eller fordi man vil sjekke ut noen nye muligheter til å være synlig der folk er?

Risikosport på sosiale medier
Graden av risiko finnes, helt klart. For sier man noe dumt, er det arkivert og kan googles og siteres. Så det lønner seg, også på sosiale medier, å holde tunga rett i munnen når man ytrer seg der det er folk. Inntil nylig ble Facebook alment oppfattet som privat, men så har det skjedd stadig flere ganger at hel- og halvkjendiser har sett noe de skrev på Facebook stå på trykk i en avis, plutselig, uten at de visste om det, som selvsagt kan oppleves som tatt ut av sin sammenheng.

Skriver man noe om arbeidsgiveren, kan det bli problemer, det som føltes helt naturlig å skrive en kveld, virker ikke like opplagt i samtale med en sjef dagen etter, som ikke er på Twitter selv og ikke forstår kodeksene. Før i tiden kunne man ha en “personlig blogg” i all hemmelighet, nå har mediene begynt å oute dem, flere har blitt lagt ned etter bråk med arbeidsgiver etter uttalelser ytret som privatperson. Det private rommet krymper, det offentlige vokser. Kravene til åpenhet virker truende på mange.

Den største risiosonen for de fleste – voksne – er nok det å være nybegynner. Det krever mot å entre en sosial arena hvor det yrer av aktivitet, når du ikke er sikker på kodeksene. Det er grunn god nok for mange å holde seg unna, hvor utaktisk det enn er.

Ikke så rart det er skummelt, det handler tross alt om balansekunst i rollespill. Det er mye forlangt å skulle forholde seg til både foreldre, søsken, ekser, eks-svigers, barn, kolleger, sjefer og kompiser i én veiv. Hvilken melding, hvilket bilde på Facebook passer for alle disse? En kunstervenn fortalte at han følte seg fullstendig rolleforvirret da han under en vernissage skulle ønske velkommen og fortelle om prosjektet for en broget forsamling av familie, presse og venner fra forskjellige miljøer. Det han fant ro i, var i rollen som kunstner, alt stress forsvant idet han begynte å snakke om arbeidet sitt slik han forholdt seg til arbeidet sitt, som var konteksten der og da.

Nils Petter Nordskar har skrevet om norske lederes behov for sosiale medier på sin blogg, med en lettelsens rettesnor til alle som er usikre på hva de skal melde: “…det viktigste elementet i sosiale medier er faktisk evnen til å lytte.”

Balansegangen mellom det private og det profesjonelle
Å by på seg selv, gi litt av det som er personlig og kanskje også privat, er for mange like nervepirrende som basehopping. Ikke alle synes det er enkelt å “bare være seg selv”, det er ikke alle som inviterer venner og familie på samme fest, noen har klare skiller mellom hvem de omgås i hvilke settinger. Så hvordan skiller man på sosiale medier?

Ja, det er helt normalt å snakke jobb på Facebook. Fra profilen til Kjersti Fløgstad, Generalsekretær i UNICEF Norge.

Noen har flere kontoer på Twitter, for å kunne ha forskjellige type samtaler med folk. For andre er det helt naturlig å ha mansge slags samtaler på én konto. Noen er veldig bevisste på å merkevarebygge seg selv, og setter dialogen sin i en tydelig kontekst, som flere tydelige faghoder også gjør. Det er fullt mulig å ikke være privat på sosiale medier, men personlig slipper man ikke unna. Naturlig nok, vi er jo mennesker. De færreste snakker vel kun jobb med kolleger eller null jobb på privaten? Hvordan man blander personlig med jobb, er det mange innfallsvinkler til.

Et godt tips kan være å følge Regjeringens stil, med BETA-versjon på Twitter. (Beta brukes som uttrykk på nett når man driver profesjonell testing med en kalkulert risiko for feil, i en periode. Geekhumorister mener at internett er en kontinuerlig beta, ettersom det er i løpende utvikling 24/7.)

På Tvitre.no finner man en liste over norske folk på Twitter som har flest følgere. Øverst finner vi statsminister Jens Stoltenberg, som følges av 24 500, en av rundt 30 statsledere som er på Twitter. Tett fulgt av blant andre Jonas Gahr Støre, Are Kalvø, Erlend Loe og Kronprinsparet. Like etter Kristin Halvorsen befinner Steinar J. Olsen seg, gründer og daglig leder i Stormberg AS, med 5 500 følgere. Han er sannsynligvis den norske lederen som er mest aktiv på sosiale medier, med konto både for seg selv og for bedriften på Facebook og på Twitter. Hva sier han om det å balansere mellom jobb og privat?
- Jeg deler gjerne tanker og erfaringer gjennom sosiale medier. Jeg er ikke redd for å la folk bli kjent med meg, og går gjerne inn i en dialog. Selv om jeg kan være personlig, så er jeg ikke privat og jeg har klare grenser for hva jeg forteller om og hva jeg ikke forteller om. Jeg kan eksempelvis gjerne tvitre om at jeg er på dugnad i barnehagen, men forteller ikke hvilken barnehage det er og jeg er opptatt av å ikke identifisere barna mine med navn, bilde eller alder. Jeg er gjerne venn med mine medarbeidere på Facebook, men jeg lar i så fall dem ta initiativet. Det kan være vanskelig å si nei til en venneforespørsel fra sjefen.

Kongsvinger kommune har laget retningslinjer for bruk av sosiale medier som blant annet sier: “Ansatte bør ikke være venner med brukere på sosiale nettverk.” Adecco-sjef Anders Øwre-Johnsen uttalte heromdagen i E24 at det var lite smart av ledere å sosialisere med ansatte på Facebook. Biblioteksjef Berit S. Nygård kommenterte uttalelsen hans på Twitter: “Hvis de ansatte ikke skal ha sjefen som venn på Facebook, blir jeg meget, meget ensom og ganske venneløs (smilefjes)”. Øwre-Johnsens uttalelse ble diskutert av mange i dagene som fulgte, tilsynelatende med like mange uenige som enige. En redaktør-kollega i NRK sa at han synes det å være venner med de han var direkte sjef for, var som å gå på fest med dem – for krevende nærhet mellom jobb og privat. En rådgiver i det private næringsliv ville spurt sjefen hva som var galt dersom vedkommende ikke ville være venn på Facebook, for er ikke det en selvfølge for en moderne leder?

Gründer Per Buer i Varnish Software er helt enig i at en sjef ikke bør være venner med ansatte på Facebook. Han definerer sitt sosiale liv i sfærer og ser på sosiale medier som en naturlig utdypning av disse.
- Hvis de skulle gripe inn i hverandre kan det bli ubehagelig for begge parter. Mine ansatte har friheten til å mene både positive og negative ting om meg og måten jeg utfører mitt arbeide på. Og de skal få lov å kommentere dette i sine sosiale medier uten at jeg ser hva de skriver. Det skal være lov å ha en møkkadag på jobben uten at sjefen begynner å lure på hvorfor og trenger seg på.

Flere enn Buer er ukomfortable med å dele bilder av barn og kaker med folk som han senere må forhandle hardt med. Nå kan han riktignok lage filter for hva han deler med hvem på Facebook, men han holder det sosiale nettstedet som privat sfære. Faglige diskusjoner skjer på LinkedIn, og Twitter anser han som en offentlig arena hvor en kan blande venner og jobb, dog med en viss reservasjon.

Alle kan snakke med alle
De største og mest høylytte skeptikerne til bruk av sosiale medier, er uten tvil de som ikke bruker dem selv. Noen (stort sett voksne, unge folk bruker Facebook like naturlig som de skrur på lyset) har rett og slett bestemt seg for å ikke bruke sosiale medier, de mener de ikke har interesse og nytte av det. Det er lett å forstå at mange synes det er vanskelig å forholde seg til den raske medieutviklingen, men ofte er det jo direkte uprofesjonelt å la være. Da er det mer framoverlent å prøve seg fram. Noen gjør som Adecco-sjefen og forholder seg kun til en nær krets på 121 på Facebook og velger å ikke ha konto på Twitter, veldig typisk blant mannlige ledere. Ganske mange sikrer seg med å si at de “tvitrer som privatperson”. Det kan være ryddig å understreke det, men hva betyr det egentlig? Skillet mellom roller blir mer og mer utvisket i vår tid, i Åpenhetens tidsalder.

Det handler ikke om hvem du er på Facebook eller Twitter, det handler om hvem du er. På det sosiale nettet blir du oppfattet ut fra hva du sier, mer enn hvilken jobb du har eller ikke har. De sosiale mediene er like autonome som internett alltid har vært. Her kan alle snakke med alle. I dag fikk jeg en mail som sa: “Yoko Ono is now following you on Twitter!” Sannsynligvis har hun en assistent som er med og drifter Twitter-kontoen hennes, slik som Jens. Men når jeg får svar bare seks timer etter at jeg har trykket “follow” Yoko Ono, som har over 920 000 følgere, da gir hun inntrykk av å være en engasjert og inkluderende person.

Tilstedeværelse på sosiale nettsteder gir også et viktig førsteinntrykk.

I Norge har diskusjonen om sosiale medier dreid seg mye om hvordan arbeidsgivere kan sikre seg mot at ansatte kritiserer arbeidsplassen og hvordan vi skal beskytte privatlivet vårt. Fokuset vil forhåpentligvis snart rettes mer mot idéer, om hva de sosiale mediene kan brukes til. Medienes gapestokk kan gjerne erstattes med flere saker om hvilke feil vi lærer mest av. Innovasjon preger vår tidsalder og vil gjøre det resten av vår tid i arbeidslivet. Venting er gammeldags. Så om det er behov for nye normer for oppførsel på nett, så kan det godt være å følge poesien til Antonio Machado (oversatt av Ferdinand Finne): “Vandrer, det finnes ingen vei, veien blir til mens du går.”

Balansekunst
En hel mediebransje står forvirret og ser på den raske utviklingen, skal de bli med eller vente litt til? En skare av arbeidstakere spør seg hvor private de kan være på Twitter, mens lederne deres lurer på hva de får ut av å bruke tid på det. For ikke å snakke om alle som føler de burde vært med, men ikke vet hva de har å melde. Bransjer står i kø for å høre på foredrag om hvordan de kan bruke sosiale medier for å nå ut til folk med produktene sine, lære hvordan de skal henge med.

Foto (CC): Brian Solis, www.briansolis.com and bub.blicio.us.

Først en, så to, så tre (eller var det fire?) generasjoner er på Facebook, med fullt navn og bilde. Er det plass til alle? Vil de unge trekke seg ut når de voksne entrer sonen, som det har blitt påstått? Old school-bloggerne har blitt som Nirvana-fansen, litt snytt over at “alle” er på samme bølge etter noen avisoverskrifter om emnet. Det jobbes på flere hold med å finne ut hvor mange nordmenn som blogger, sannsynligvis er det mange hundre tusen. Siste troverdige (?) tall sier at 1.4 unike norske brukere er på Facebook hver dag. TNX Gallup sa for noen måneder siden at rundt 80 000 nordmenn er på Twitter hver uke, sannsynligvis er det mange fler og iallefall blir det flere i rasende fart. I takt med den økende bruken av mobil som nettprat-medie (på Facebook via mobilen, geddit?)

Sosiale medier på jobb, hjælp!
Jeg står foran mennesker som er på kurs eller foredrag og sier at skillet mellom det private og det profesjonelle er i ferd med å bli utvisket. Jeg sier at den objektive journalistikken står for fall. Håret reiser seg på noen, men jeg er laaangt fra den første som observerer dette. Når jeg påstår at journalister som ikke er på Twitter er uprofesjonelle, er det mange som tar til motmæle, men stadig flere er enige. Da Peter Horrocks ble sjef i BBC Global News sa han tydelig fra til de ansatte kunne se seg om etter en annen jobb hvis de ikke ville begynne å bruke sosiale medier som arbeidsverktøy.

Så til utfordringen “alle” er opptatt av: Når man skal bruke sosiale medier på jobb, hvor går da grensen mellom det profesjonelle og det private?

Å være privat på jobb er ikke noe nytt under solen. Foto (CC): Royal Sapien

Who? Me?
Dilemmaet har sin årsak i en forsterket rolleforvirring, mener jeg. (Jeg altså, ikke NRK der jeg er ansatt…) Når jeg sier forsterket rolleforvirring, er det fordi lite er helt nytt under solen. De fleste har nok lurt på hvor grensen går mellom det private og det profesjonelle før. Kan hende du har lurt på når arbeidstiden egentlig er over når man tar seg i å sende mail til en kollega om det pågående prosjektet klokka 22:30 og vet at du ikke kommer til å skrive overtid for det? Kan hende du har blitt så engasjert i noe på jobb at du driver research på fritiden? Kanskje du tenker at jobben er en del av livsstilen din, eller omvendt? Eller at kolleger er venner og at dere snakker jobb i helga.

En ting er å møte mennesker ansikt, noe helt annet når vi potensielt møter all slags bekjentskaper på samme sosiale arena. Hva er min rolle på Facebook når jeg risikerer å treffe på både datteren min, kollegaer, kompisen til eksen, eks-svigermor, mor, søstre, sjefer og gamle venner med samme melding? For noen oppleves dette mangfoldige miljøet som en risiko-sone. Det er mange eksempler på feilsteg som har fått konsekvenser, både privat og i jobbsammenheng.

Hun som faktisk ikke visste at det hun skrev på veggen til en venn om bruddet med samboeren ikke var mellom dem, men hele nettverket deres på Facebook. Hun som brukte journalistjobben sin for å framstå som seriøs når hun tilbød healingmassasje på kveldstid. Han som kritiserte interne forhold på jobben i en åpen Twitter-diskusjon. Kristin Oudmayer som har skrevet “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar” gjorde en bommert på Facebook. Hun delte erfaringer med det i bloggposten “Om å sitte i glasshus”, en refleksjon som kan være fin å lese for flere.

Å kaste stein i glasshus er omtrent like smart som å snakke stygt om en kollega på Twitter. Foto (CC): Seier

Åpenhet? Hva da?
Det faktum at mange flere mennesker snakker om seg selv og det de er opptatt av i de nye offentlige rommene bidrar til åpenhet. Kanskje det etterhvert gjør oss til mer tolerante og kunnskapsrike mennesker? Det er vanskeligere å holde noe hemmelig, det er lettere å få saker på den offentlige agendaen både overfor politikere og medier. “Folk” kan bli aktive medspillere for politikerne. Publikums rolle har endret seg fra å være passiv mottaker, til å kunne være deltakende og aktiv når det lages innhold i aviser, radio og tv.

Men åpenhet kommer ikke av seg selv. Det må noen feilsteg til, vi må risikere noe. Tørre å mene, gi av oss selv, dele. Vi må ut av komfortsonen for å finne ut hvor grensene går.

Hvor privat kan man være på jobb?
“De mest spennende journalistene er de som forteller om seg selv”, skriver kommunikasjonsrådgiver Bente Kalsnes i kommentarfeltet til bloggposten “Er du deg på nett?”. Hun henviser blant annet til åpenhets-redegjørelsen til professor i journalistikk Jeff Jarvis ved City University of New York.

En helt annen innfallsvinkel til rolleutfordringen privat/profesjonell er den såkalte Farmergate-saken, som blant annet Elin Ørjasæter i E24 kommentert. Da informasjonssjef Ole Irgens i DnB Nor uttalte seg om bønder på en måte som fornærmet noen på sin private blogg ble det bråk. Saken havnet i nyhetene og selv om Irgens ikke hadde nevnt arbeidsgiveren sin noe som helst sted på bloggen sin, ble det faktum at han jobber i DnB Nor en sentral del av nyhetsdekningen.

Det finnes kun en rolle å spille, og det er deg
Det kan synes som om det å skille mellom seg selv som privatperson på den ene siden og på jobb på den andre, ikke fungerer i Åpenhetens tidsalder. Det kan hende den rollefordelingen ikke fungerer lenger. Facebook har endret vårt forhold til å være på nett under fullt navn, pseudonymer framstår nærmest som gammeldagse. “Hemmelige bloggere” risikerer å bli outet.

Å skrive i Twitter-bioen hva man jobber med og følge på med “Jeg tvitrer som privatperson” er en poengtering av at man står for egne meninger, men har det noen reell betydning? Mye tyder på at man risikerer å bli sitert i media som den man er på jobb uansett. Det gir noen utfordringer i forhold til å holde tunga rett i munnen når man uttaler seg i det offentlige rom.

Noen synes det er vanskelig. De som har en leder eller et team som har dette på dagsorden, er heldige, de har blitt enige om noen felles kjøreregler og kan ha en løpende erfaringsdeling om hvordan de bruker sosiale medier. Sånn sett er mange arbeidstakere overlatt til seg selv i vurderingen av hvordan de klarer denne balansegangen, og velger å avstå fra å bruke sosiale medier i jobbsammenheng fordi de synes det er for vanskelig.

Jeg synes det er enkelt i utgangspunktet: Man må kunne stå for det man skriver, enten det skulle bli tatt opp i avisa eller på et møte med sjefen. Flere skriver noe om det i kommentarfeltet til bloggpostten “Privat overkill”, noen med lenker til det de har skrevet om egne erfaringer. Så får vi se om jeg forandrer mening hvis min sjef i NRK plutselig begynner å mene noe om hva jeg kan skrive på denne bloggen =)

***

Jeg har snakket om dette temaet flere ganger denne våren, som Nina Nordbø med Twitter-konto og blogg, som NRK-ansatt. Blant annet i paneldebatten “Er jeg meg på nett?” under Nordiske Mediedager.

Alle jeg har laget den til liker den – barn, ungdommer, voksne, bereiste og skeptiske, gourmander og burgerfantaster (ikke at det trenger å stå i motsetning til hverandre, haha!). Den er vegetarisk, men smaker som …mer. En kid på 12 mente det var den beste lasagnaen han hadde spist – selv om det er ikke en bit pasta i denne retten:

Melanzane alla Parmigiana

Jeg beregner ofte mengde på intuisjon, og det er uforutsigbart hvor mye folk spiser. La oss si at dette holder til seks personer. Blir det for mye, er det minst like god dagen derpå. Blir det for lite, kjør på med salat og brød – og gjerne frukt til dessert!

6 store blanke fantastiske auberginer!
18 solmodne søte tomater, finhakka, småsalta og kokt opp – eller 5 bokser hermetiske
Olivenolje
Hvitløk
Salt
Mel, gjerne fiberhvetemel – eller maizena
6 egg
Godt smør
Parmesanost

Der var ingrediensene. Som du ser – dette er rimelig mat.

Så, over til magi med oppbretta ermer:

Auberginene skjæres i halv-cm tykke skiver, på langs. Saltes og legges på en romslig tallerken til de har svettet ut sine bitre dråper. Tørk av det våte.
Eggene har du vispet. Dypp skivene oppi det pene gule, vend dem så i melet og steik dem gyldne i en blanding av smør og olje. Du kan også fritere dem.
Hvis du vil lage retten litt mer i farten, kan du fryse de stekte auberginskivene, de tiner fort opp igjen.

Tomatsausen er enkel, men blir himmelsk hvis du lager den som Carmela.
Ha i olje i en gryte, middels varme. La noen båter hvitløk surre til de er gyldne. Ta dem ut og sleng dem i matavfallet – de er smakløse nå. Ha i litt oregano, jeg drysser alltid oppi litt røkt paprikapulver også. Så oppi med tomatene, og et par klyper salt.
Tomatsausen blir god om den står litt, la den putre i minst en halvtime (Det skjer visst noe deilig når tomater har kost i 20 minutt, få med deg det!). Lag den gjerne dagen før. Jeg pleier la den stå under lokk på komfyren og godgjøre seg i romtemperatur.

Auberginskiver og tomatskiver klare? Da er det fram med en ildfast form med litt vegger. Først tomatsaus, så auberginskiver tett og helt ut til kantene. Så tomatsaus igjen, til den akkurat dekker skivene, så revet parmesanost. Aubergin, tomatsaus, parmesan. Lag på lag, iallefall 5 ganger. Får du litt liten tomatsaus, spe på med vann.

Sett formen i ovnen på 100 grader i en times tid. Retten er ferdig stekt når du kan stikke gaffelen glatt ned gjennom aubergin-lagene. De siste 10 minuttene drysser du et lag med parmesanost over, så den smelter seg fristende på toppen. La alt hvile i en halvtime før servering.

I mellomtiden kan du lage salaten. Gjerne helt enkel grønn, med god olivenolje og et par skvis sitronsaft over.

Garantert digg. Som takk kan du sende gode vibber til Carmela i Montefalcone!
Lokal vri: Vin fra regionen Campania, rød eller hvit er like godt!

Du finner oppskrifter på nettet, det er bare å google Melanzane alla Parmigiana, det finnes mange varianter. Hvis du mot formodning finner en bedre oppskrift, rop ut =)

Flere enn meg har hatt diskusjoner med andre Twitter-brukere de over fire årene nettstedet har eksistert om hvorvidt tweets kan siteres. Det har vært stor uenighet om det, merkelig nok. Til tross for at alle tweets (uten hengelås) kan leses av hvem som helst helt tilbake til hver brukers første melding, er det folk som av forskjellige grunner mener at Twitter ikke er en offisiell arena.

Fra februar i år fulgte Google etter Bing og indekserer alle tweets som kommer ut fra Twitters firehose, med unntak av de med hengelås. Søket leter i hele arkivet til Twitter og fungerer i mange settinger langt bedre enn Twitters eget søk, som jo suger lut til tider.

Jubel og glede blant alle som bruker Twitter til reseach, så klart! Og til de som er skeptiske kan vi øke trykket på ubehaget. Se denne søte siden her; My Tweet 16. Her kan du søke opp de første meldingene på Twitter til alle brukerne (som ikke bruker hengelås) bare du vet brukernavnet til vedkommende, du trenger ikke være innskrevet i Twitter for å få den infoen heller.

Så, ja. Alle som er nysgjerrige på hvordan du var som nubee på Twitter, kan finne ut det. Alle som lurer på om du har snakket stygt om noen, kan finne ut hva du sa. Alle som lurer på hva du har sagt til hvem, kan finne ut det. Twitter er ingen privat prateklubb, heller et slags kringkasta torg hvor folk kan tjune inn og høre på hvilken samtale de vil.

Fredrik Mandal beskriver Twitter slik i en kommentar til min bloggpost “Mobbing på Twitter”:

“Men Twitter er ikke Aftenpostens debattsider. Twitter blir ofte beskrevet som samtaler på en kafé, hvor man kan velge hvilke samtaler man vil ta del i.”

I samme diskusjon sier Hespetre klart og tydelig fra hva hun mener om tåkeleggingen av det faktum at Twitter er en offentlig arena:

“Hva får dere til å tro at Twitter er mindre offentlig enn TV? Grow up.”

Får dette Twitter til å bli en mindre sjarmerende møteplass? Sikkert, for noen. For meg gjør dette Twitter mer interessant, både som privatperson og som mediemenneske. Jeg synes det er en spennende utvikling at tweets kan være sitater. Hvis noen siterer meg, vil jeg gjerne vite om det. Men jeg er klar over at alt jeg sier der, kan løftes opp på fellesskjermen til alles irritasjon eller fornøyelse. Den offentlige dialogen har jo vært premisset helt fra starten.

Dette er innledningen til panelet: “Hyperaktive mediefolk dominerer de sosiale mediene. De “brander” seg selv, heter det. Hvordan tjener dette journalistikken? Og kan journalister i det hele tatt mene noe på nett? I så fall, hvor langt kan de gå? Skal redaktørene også redigere Facebook og Twitter?”

Varm potet
De fleste journalister er ikke aktive brukere av det sosiale nettet i jobbøyemed. En del er på forskeren og prøver seg fram, noen har kommet dithen at det står på agendaen på arbeid. Blant de som er aktive er tilsynelatende kun noen få komfortable med balansegangen mellom det profesjonelle og det personlige. Og når vi er inne på det personlige, hvor går grensen til hva som er for privat,når blir det privat oversharing? Og når kan en redaktør mene noe om ansattes bruk av sosiale medier?

Er tiden for de nøytrale journalistene over?
Det er et spennende tema å diskutere dette med hva journalister kan mene på nett. En ting er journalister og det farlige privatlivet, en annen ting er hva det er lov å mene noe om som er relatert til jobb. Kan en sportsjournalist bli tilhenger av en Facebookgruppe som stemmer for Anette Sagen som første hopper i nye Holmenkollen? Kan en som jobber med nyheter? Kan en kulturjournalist mene noe om billettprisene på Operaen, og diskutere det i det offentlige rommet Twitter er? Hvis en NRK-medarbeider sier hun skammer seg over å jobbe i bedriften fordi hun synes en dokumentar på 1-eren er pinlig, er det noe en leder kan be henne fjerne?
Hvis en kulturjournalist lager en guide til gode bøker om mat til et tv-program, kan vedkommende da fortelle på Twitter hva som er favorittboken? Hvis en nyhetsjournalist skal dekke valget og heier på ett parti på Facebook, er reglene de samme da?

Det kan se ut som om tiden for det nøytrale journalister er over. Mange vil si heldigvis, at alle vet hvilket parti redaktørene stemmer på likevel.

Levende diskusjon
NONA hadde en paneldebatt i fjor høst med overskriften “Trenger vi regler for journalister på sosiale medier?”. En del medier har det. NRK har et dokument ute på høring nå hvor det anbefales at det ikke skal lages særskilte regler for bruk av sosiale medier, at det det beste utgangspunktet er å oppføre seg profesjonelt som journalist.

Jeg er helt enig i at vi bør utforske mer enn å lage regler, det sosiale nettet er jo nytt terreng for oss alle. Men hva er profesjonell oppførsel på Facebook og Twitter? Kan man være en profesjonell nybegynner?

Har du erfaringer?
Har du opplevd at sjefen setter foten ned for din aktivitet på sosiale medier? Har du blitt oppmuntret eller nektet å skrive på din egen blogg? Har du hatt noen gode diskusjoner i redaksjonen eller på jobben om hvor grensen går for å ha egne meninger i det offentlige rommet? Skriv gjerne en kommentar eller ta kontakt med meg på ninanord@gmail.com eller på Twitter!

Savnevisa

Torsdag 22. april, lett skydekke, men solen varmer. Måkene synger
igjen, og jeg dropper skjerfet da jeg skal ut av huset. Det var i dag
Gustav Lorentzen skulle dø av hjertestans under et orienteringsløp i
Blomsterdalen, i Fana. Det var i dag Knudsen og Ludvigsen gikk hver
til sitt. Det var i dag barneminner igjen ble vekket til live over
hele Norge, det var i dag vi i kor nynnet på «Savnevisa».

«Gustav Lorentzen,» var det første jeg tenkte da jeg fikk høre om
døden til denne mannen, «hvem er det?» Jo, såklart, han fra Knudsen og
Ludvigsen. En grevling i taket. Skrubbsår. Sommer. NRK. Han så jo så
ung og frisk ut. Jeg logget på twitter og skrev inn søkeordene: Gustav
Lorentzen. Resultatet var sider på sider med «hvil i fred»-er. Og jeg
sier som Eidsvåg selv skrev det på twitter; «Gustav Lorentzen var en
varm og reflektert mann, med et ekstra stort hjerte for barna og deres
kultur, vi er et litt fattigere folk i dag.»

Med «kanskje kommer kongen» surrende i hodet begynner jeg å tenke på
hva jeg forbinder med Knudsen og Ludvigsen. Det dukker opp bilder fra
barndommen min; sykkel konkurranser, potetløp, 17. mai og is. Jeg ser
for meg mamma som liten, pappa som liten, statsministeren som har
grillfest i hagen. At det er dette jeg assosierer med Knudsen og
Ludvigsen gjør det tydelig for meg at Gustav Lorentzen har oppnådd
noe, han har virkelig satt igjen spor etter seg.

Det at Gustav Lorentzen har satt igjen så tydelige spor etter seg får
meg på tanken hvilke spor ønsker jeg og sette igjen etter meg? Hvordan
vil folk huske meg? Og det er her den store tanken om livet blir dratt
inn, alt jeg ønsker å gjøre, alt jeg vil se. På den andre siden blir
også tankene om hva jeg ikke kommmer til å oppnå og ikke kommer til å
se dratt inn. Et stort kaos. 17 år, den store vide verden er rett
utenfor ytterdøra mi, ventende. Hva var det Gustav gjorde da han var
på min alder?

Du Ludvig, du Ludvig, for en tankevekker du er. Jeg ønsker virkelig å
oppnå noe. Jeg ønsker å bli husket. Jeg krever ikke at en hel nasjon
skal minnes meg, men jeg ønsker at hvertfall noen kan trekke på
smilebåndet når tanken om meg streifer forbi. Hva vil jeg bli husket
for? Jeg vil bli husket for godhet, jabbing og en som holdt alle
sammen. Jeg vil bli husket for en som sto på og arbeidet hardt, en som
oppnådde noe. Jeg vil bli husket som den som lagde de beste
dessertene, den med den rare humoren og den som alltid stilte opp.

Jeg har lukket døren til verandaen for å stenge den snikende
april-kulden ute. En kråke letter fra hustaket til naboen. Jeg tenker
igjen på min barndom og hvor godt grønt gress lukter om sommeren.
Gustav Lorentzen gikk bort i dag, et stort tap og en tankevekker.

Ylva vil ikke ha sin egen blogg. Jeg er glad for hun sa ja til å publisere teksten her. Kommenter gjerne her, eller tdirekte til henne på Twitter: @ylvaturkey

1,4 millioner unike brukere er på Facebook daglig (oppdatert 14.6 10). Jeg vedder på at samtlige medlemmer en eller annen gang har tenkt: “Oversharing!” om andres aktivitet på verdens største sosiale nettsted. Noen forteller hva de spiser og hva de kastet opp da de var syke med den største selvfølge, mens andre tenker seg om både to og tre ganger før de trykker “publiser”. Siden Facebook kom inn i våre liv i 2005 har holdningen til å være oss selv på nett endret seg, nå er det helt selvfølgelige å bruke eget navn, jeg har truffet unge nettbrukere som ikke vet hva et “nick” er. En journalistkollega av meg i Drammen omtalte det nylig som et 90talls-fenomen (som han holdt fast ved med stolthet ved å bruke et åpenbart kallenavn på Twitter).

(Gowalla er et lokasjonsbasert sosialt nettsted hvor folk sjekker inn på steder de er.)

Er det slik at det vi før snakket om i lukkede/private rom, er noe vi gjerne forteller offentlig? Min tidligere kollega Anders Waage Nilsen delte en interessant post om e-post vs sosial nettverking nylig. Internett har blitt større enn aviser i Norge nå og stadig flere bruker det sosiale nettet. Det er klart det gjør noe med oss, med kulturen vår.

http://www.halogen.no/om-halogen/publikasjoner/undersokelser/bruk-av-sosiale-medier/

Grensene pushes
Hvor går grensene våre for hva vi deler i den åpene offentlige dialogen nå sammenlignet med for fire-fem år siden? Har du merket forskjell? Jeg gjør det helt klart. En tidligere kollega fortalte meg at det var usedvanlig lett å følge med på livet mitt gjennom sosiale medier, på Flickr, Twitter, Foursquare… Men noe er privat. Jeg deler ikke det mest intime, og tenåringene mine får dere ikke se noe av eller høre noe om hvis de ikke ok´er det først. Jeg legger ikke ut bilder fra familiemiddager på Facebook. Det gjør imidlertid generasjonen etter meg. De pøser på med bilder av babyen og privatlivet, å legge ut bilder fra fest er helt vanlig. Grensene pushes.

Sakte men sikkert skjer det en holdningsendring i samfunnet vårt. Stadig flere av oss bruker sosiale medier mer og terskelen for nærhet slipes lavere. Gjennom å delta i den offentlige dialogen slipper vi andre tettere inn på oss, deler mer og mange opplever det lettere å snakke om seg selv enn da de var nybegynnere på det sosiale nettet. De fleste husker sikkert de første ustø skrittene, hvor hvert ord måtte sjekkes og formuleringene presiseres og gjerne forhåndsvises før publisering. Etterhvert blir det mer naturlig å “være seg selv”, enten man velger å være mest personlig, mest profesjonell eller mest merkevarebyggende.

Har kikkernes tid kommet?
Tenåringene elsker Paradise Hotel, de voksne vemmes av overtrådte intimgrenser og skulle helst sett at slike program ikke ble laget. Det er lenge siden Big Brother utfordret oss på hvor mye av andres privatliv vi orker å forholde oss til, en reprise av den første sesongen som sjokkerte og trollbandt så mange ville nok virket som rene barne-tv nå, etter flere år i realityland. Kjendispressen har utviklet seg i takt med lesernes økende toleranse for det private, kjendisene er villige til å dele mer og leserne har større kikkemuskel.

På fredag ble dokumentaren Shabans valg sendt på NRK1. Jeg så den samtidig som jeg var på Twitter, som mange andre, og kunne følge med på hva som ble sagt om programmet underveis. Reaksjonene varierte fra at folk slo av fordi de følte seg som ufrivillige kikkere til at folk gjerne ville se programmet en gang til og roste Shabana Rehman og mannen og regissøren Martin Gaarder for å være nære og . Veldig mange av mine følgere var kritiske, men Shabana fikk åpenbart flest positive @meldinger.

Troverdighet – og etikk
Det er en pågående diskusjon i journalistkretser, hvor grensen går mellom å være personlig og profesjonell. Noen kaller seg VG- eller NRK-etellerannet på Twitter, noen bruker “nicks” samtidig som de skriver i bioen sin hvor de jobber. De fleste bruker etterhvert eget navn. Diskusjonen kommer helt sikkert til å begynne å dreie mer over mot hva vi bruker kontoene våre til, når vi er tydelige på hvor vi jobber.

At en NRK-ansatt er kritisk til et program som sendes på NRK for eksempel, er mer vanlig enn før og kan avstedkomme noen intern diskusjon, men oppfattes stort sett ikke som et brudd på lojalitet til arbeidsgiver. I beste fall kan det også oppfattes som positivt at NRK-ansatte har meninger og kan være åpne om dem. Men – det er et men her: Kan en NRK-ansatt si at hun/han oppfatter et program som pinlig og blir flau over å jobbe i NRK? Kan hun/han skrive noe negativt om deltakere i et program NRK sender?

Bør en leder i en offentlig etat si noe stygt om et annet menneske offentlig? Er det ok, eller ikke ok?

Delekultur som lages av alle
Reglene foreslås av hver og en av oss som bruker sosiale nettsteder og de evalueres løpende av de vi har kontakt med. Jo mer vi tåler uten å si fra, jo mer akseptert blir det. På godt og vondt, som jeg tidligere har skrevet om. Heldigvis bestemmer vi selv hvem vi vil ha i våre egne nettverk, så om jeg blir lei av å høre om sykdom fra en kontakt, så kan jeg bare slette vedkommende. Nesten som i RT, vi velger jo hvem vi vil være sammen med.

Det fineste med åpenheten som kommer dalende inn over oss, er at rommet vi får til å være oss selv, blir større. Jeg tror det gjør oss mer tolentante og mer empatiske. Jeg tror det gjør at vi blir bedre til å diskutere. Vi skaper en delekultur som kommer til å påvirke samfunnet, oss selv og hverandre. Blir spennende å se hvor det leder oss hen de neste ti årene. For ti år siden fantes nemlig ingen av de sosiale nettstedene vi bruker så mye nå. Tankekors.
http://www.flickr.com/photos/soylentgreen23/2995911291/

(Siden Twitter er et offentlig samtalerom, hvor innholdet også kan søkes opp på Google, bruker jeg tweets derfra som illustrerende eksempler i denne saken. Jeg forteller de som har skrevet dem om det.)

Noen av meldingene er drittslenging av navngitte personer, publisert av drevne Twitter-brukere. Jeg kan ikke se at noen har reagert på det, i det samme offentlige rommet som dritten ble slengt. Forhåpentligvis har noen sendt direktemeldinger. Forhåpentligvis har noen sagt at det ikke er ok å mobbe. Det var flaut å lese voksne menneskers stygge kommentarer om andre mennesker. Som de tydeligvis ikke kjente.

Her er en annen måte å gi uttrykk for det samme på, også et eksempel på en verdifull tilbakemelding å ta med seg for å lage en bedre Puls-sending en annen gang:

I denne sendingen av Puls, var temaet “Se meg-generasjonen”, blant annet blogging. Gjestene i studio falt ikke i smak hos alle som snakket om programmet på Twitter. Det er mange måter å si sin mening på, jeg mener @bharfot går over streken for hva som er saklig, og hva som er ok måte å snakke om andre på. Og når hun sier det i det offentlige rommet, så jeg kan lese det, så håper jeg hun tåler å få min tilbakemelding på det. En av grunnene til at jeg reagerer på denne uttalelsen, er at hun overfor en annen Twitter-bruker, som også er i studio denne kvelden, påpeker at han sier noe om Twitterbruk som gir et dårlig innstrykk av Twitterbrukere. (NRKbeta-redaktør Øyvind Solstad aka @osol har fortalt om en vekt, som kan sende info til blant annet Twitter når du veier deg. Jeg så den demonstrert på Europas største nettkonferanse, Le Web, i desember.)

Jeg jobber mye med sosiale medier i NRK, fordi de er arenaer for den viktige dialogen med publikum. Facebook og Twitter er de mest brukte og jeg bruker mye tid på å få journalister, researchere, produsenter, redaktører og vaktsjefer til å bruke det sosiale nettet i profesjonelt øyemed. Jeg snakker mye om at det er en ny arena for mange mediefolk, at NRKs store utfordring er å gå fra å være avsender til å være i dialog. At det er bloggere og andre “amatører” i tradisjonell mediesammenheng som er de profesjonelle her og at vi som er vant til å være enerådende som avsendere må prøve oss fram og være profesjonelle nybegynnere. Mange mediefolk synes det er skummelt, forståelig nok. Når man er vant til å være den proffe og plutselig er amatøren – da må vi lære av de som kan, er min tese. Lære av publikum, de som har brukt det sosiale nettet lengst.

“Puls burde bruke Twitter under direktesendingene sine, var mitt råd til min kollega som skulle evaluere denne sendingen. Jeg la til: “Programlederen kunne ha en laptop på fanget mens hun snakket med gjestene i studio og hente inn meldinger på direkten, istedet for å sitte med masse ark og lese opp fra tidligere innsendte spørsmål.” Eksemplene jeg viser her gjør at jeg må tenke meg om; er det gode råd?

Opp gjennom de seks årene jeg har jobbet aktivt med sosiale medier i NRK, deriblant som redaktør i en redaksjon som satte opp og driftet de første communityene i NRK, har jeg hatt utallige diskusjoner om behovet for moderering. Prinsippet har alltid vært at det skal være høyt under taket for alle meninger. Mobbing og trakassering derimot har aldri vært ok. Og de “voksne”, de eldste, de med lengst fartstid i NRK, har alltid vært skeptiske til det sosiale nettet og den offentlige dialogen, bekymret for de dårlige sidene av det. Så synd at de har rett.

Her får en av de andre gjestene gjennomgå, og følger man samtalen på Twitter vet alle hvem det snakkes om.

Så flaut at voksne ellers oppegående folk, driter seg ut i alles påsyn – og gjør Twitter til en halvpålitelig arena for gode diskusjoner og tilbakemeldinger. Jeg skulle ønske at Twitter var en arena for den gode offentlige diskusjonen.

Jeg sier til alle som jeg kurser i bruk av Twitter, at vi selv velger nettverket vårt. Er det folk vi ikke liker meldingene til, er det bare å fjerne dem. Det har jeg gjort nå. Takk og farvel @bharfot, og @ondekvinner. @nicecap har jeg klikket unfollow på tidligere, av samme grunn. Jeg håper de for egen integritet kan si det samme til dem de omtaler, som de sier i det offentlige rom.

Jeg fikk råd om å sladde tweetene jeg har brukt som eksempler her. Det ville vært snillere og det kunne vært et poeng i seg selv. Men veldig lett å finne ut hvem som skrev det, så da holder jeg heller på “Fantomet er hard mot de harde”-stilen.

(Og for å ha sagt det: Jeg er enig i at denne Puls-sendingen hadde stort forbedringspotensiale. Det var derfor jeg gjerne ville bidra til evalueringen. Jeg synes også at min kjæreste @osol, var for rask i presentasjonen av de forskjellige applikasjonene han viste fram og at det ville vært fint om han hadde vist hvordan den tvitrende vekten fungerte i praksis, gjerne med sin egen vekt, siden det var deling av det private som var temaet i sendingen.)

Oppdatering kvelden 12. februar:
Det er et par poeng jeg har lyst å understreke etter at dette innlegget har skapt såpass mye debatt i såpass mange retninger. Det klør i fingrene til en magasinjournalist å redigere i denne posten min, jeg ser at jeg kunne uttrykt meg mer presist og fått fram poenget mitt tydeligere. Det har jeg valgt å ikke gjøre, dette er posten jeg skrev samme kveld jeg ble provosert og opprørt av nok en “lynsjeaktig synsing” på Twitter, med kjipe personangrep.

I mitt syn er det å omtale folk i slike ordelag en form for mobbing. Ikke dermed sagt at de som skrev dette dermed er mobbere. Jeg har kjørt på drosjegrønt noen ganger (altså rødt lys), men er ikke nødvendigvis trafikkbølle for det. Om noen vil bruke denne posten som utgangspunkt for å diskutere definisjon av mobbing, gjerne for meg – men det er et sidespor til det jeg håper framstår som hovedpoenget her: Det å snakke om folk som ikke er tilstede i veldig negative ordelag, er i mine øyne kjipt. Uansett setting.

Det har blitt sagt at jeg ikke er Fantomet (som er hard mot de harde) og at jeg selv mobber i denne posten. Jeg har blitt kalt fjols i den debatten jeg selv har initiert. Ikke så kult, men det får jeg tåle. Twitter er et offentlig rom. Det vi sier her, kan andre lese. Det må vi forholde oss til.

Jeg håper det blir høyere under taket for diskusjoner om twitterbruk på Twitter, nå som så mange bruker denne mikrobloggen vil disse naturlige interne diskusjonene, som har pågått helt siden starten, iallefall ikke bli færre!

Den første som har lagt inn kommentar på denne posten er @bharfot. Hun angrer på det hun sa og har siden slettet fjols-meldingen sin. Alle sier og gjør vi ting vi angrer på i ettertid. Jeg forstår at det er kjipt å bli nevnt i denne sammenhengen. Men hun kalte noen for et fjols. Og jeg reagerte på det. Det var grunnlag for en diskusjon. Den pågår ennå, det er jeg glad for. Det er diskusjonen som er viktig her, fordi hverken jeg eller andre kan bestemme hvordan samtaler skal foregå på Twitter.

Det er ikke alt som diskuteres rundt denne bloggposten jeg synes det er riktig av meg å følge opp. For eksempel har min personlige setting, som jeg fortalte om for at dere skal vite hvorfor jeg skrev dette, blitt et tema: “Skal ikke folk få mene hva de vil om NRK og Puls?” Selvsagt skal de det. Jo mer, jo bedre! Jeg skulle bare ønske at den drittslengingen om andre folk ikke var en del av det, som er personlige mening og synsing. Jeg kunne godt tatt for meg et annet eksempel, med andre Twitter-aktører, det er det anledning til hver dag, og ikke bare når det gjelder NRKs sendinger.

Jeg trør i ulendt terreng når jeg mener personlig om noe som jeg jobber med. Skillet mellom jobb og privat for meg er ofte utydelig, på godt og vondt. Jeg valgte å være åpen på at jeg jobber i NRK, for at min agenda skulle være klar og tydelig. Jeg er ikke “ute etter noen”, som enkelte har anklaget meg for. Å skille mellom privat og profesjonelt er en pågående diskusjon blant pressefolk, heldigvis. Det var tema for NONAs åpne debattmøte i desember, NONA hadde også en utfyllende post om temaet i etterkant: Sveriges Radios policy for sosiale medier skaper furore.

Jeg er glad for alle kommentarene her. Jeg leser dem og svarer der jeg mener at jeg har noe vesentlig å tilføye. Ellers håper jeg at folk fortsetter å bruke Twitter som arena for diskusjonene om kulturen på Twitter. Dersom kommentarer her kan utdype debatten om hvordan vi snakker om andre på Twitter, er jeg glad for det. Jeg håper også at det kommer flere gode diskusjoner om Twitterkulturen framover; levende diskusjoner om dette voksende og stadig mer mangfoldige sosiale nettstedet. Jeg tror overhodet ikke på spådommene om at Twitter er i ferd med å avgå ved døden. Vi som bruker det, skaper det. Hver gang vi skriver våre maks 140 tegn.

Alle får stå for det de selv mener. Likevel, om noen skulle være i tvil: Jeg støtter ikke noens hat-kampanjer mot andre brukere av Twitter. Vi velger selv nettverket vårt. Noen har helt sikkert trykket på unfollow på meg også de siste dagene.

Kart er spennende, i alle varianter! Jeg liker at det blir utvikla nye måter å bruke kart på og er overbevist om at det kommer til å dukke opp mange spennende lokasjonsbaserte tjenester de neste årene. Jeg liker det, det gir assosiasjoner til å reise. Det er fint å møte nye folk. Det er gøy å bli tipset om nye steder og få anbefalinger av folk som er lokalkjent. Jeg liker å få fragmenter av den store verden i min egen hverdag, sitte på en favorittkafe og se at andre gjør det samme i Canada eller i Dehli. Få bekreftet at det finnes mennesker som meg der ute. Noen ganger har jeg kommet i snakk med dem også, et par av dem såpass ofte at vi har blitt venner. Jeg vet at de er fine folk, det ser jeg på måten de beskriver sin verden på, hvilke steder de opplever og hva de sier om dem, hva de spør meg om og hvordan de sprer gode vibber med andre. Jeg har dilla på å sjekke inn og sjekke ut.

Brightkite
Via Brightkite har jeg fått nye venner og møtt flere folk som bor i Oslo som jeg ellers kanskje aldri hadde møtt. Vi har postet bilder, kikket på andres, kommentert dem, kjent hverandre igjen på bussen, på en favorittkafé eller treningssted. Det er et nettsted som er laget for at folk skal komme i kontakt med hverandre og ha dialog.

Bildene er det som er driveren på Brightkite, det som gjør at folk kommer i prat. Det er fint å søke blant venner og det er noenganger fint å søke på steder eller bare se hva noen i verden postet sist. Jeg liker også at bildene jeg poster legger seg pent opp i en mappe på Flickr og kan sendes til Twitter og Facebook med et enkelt klikk. Det fører ofte til dialog, om det jeg har gjort på Brightkite, men på helt andre nettsteder. Da er opplevelsen og samtalen hjertet i det som skjer og det funker fint.

Forusquare
Forusquare fungerer annerledes, det har vært spennende å finne ut av det. Jeg både liker og ikke liker det. Det er sosialt i den forstand at jeg ser hvor andre har sjekket inn og får kontakter der. Jeg liker at jeg får opp push-tips som andre har lagt inn, til steder i nærheten eller noe om det stedet jeg er. Det som mangler er muligheten til å legge ut bilder og å kommentere på hverandres poster, slik at andre kan bli med i samtalen hvis de vil.

Konkurranseaspektet er det mest særegne med Foursquare og er det jeg liker minst. Siden brukerne blir belønnet med poeng, rangeres de. Og det fører til de merkeligste check ins. “Den og den er på Bunnpris”. “Den og den er på Tøyen postkontor”. Det skal mye til at det er tips som gjør byen bedre å ferdes i, men klart – vedkommende får jo poeng. Ingen drivkraft for meg. Kanskje andre liker det? En slags uskreven juks, skriver @herdis til meg på Twitter når vi deler noen synspunkter. Jeg er enig med henne i at en intern konkurrering med venner kan være gøy, men konkurranse som driver for et sosialt nettsted….?

Hva liker du best med Brightkite og Foursquare? Hva er vitsen med å bruke tid på dem?

Dagen etter at jeg publiserte denne posten, tipset @alftore meg om Mashables ferske sammenligning av Foursquare og GoWalla. Veldig bra oppsett av features på hvert av dem, disse to ligner hverandre klart mer enn Brightkite.

@benteka har sett nærmere på Foursquare og har skrevet en interessant post på Origo om fordeler og ulemper med lokasjonstjenester.