Prableen Kaur har skrevet Helvete på Utøya.
“Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde.”

Khamshajiny Gunaratnam aka @Khamshajiny skrev Den verste dagen i mitt liv på sin blogg (som har underteksten: “Fra mitt hjerte, for sosialdemokratiet og ett Oslo united”).
“Jeg er faktisk fortsatt i sjokk. Jeg klarer ikke å presse ut en eneste tåre. Jeg kan ikke tro det: I dag holdt jeg faktisk på å bli drept. Jaget og drept.”

Ann aka Havrekjeks har skrevet Mitt liv som And.
“Jeg er en av de heldige, en av de som kom meg vekk fra Utøya før jeg ble skadet eller skutt…Dette er min historie slik jeg husker den.”

Morten Hellesø har skrevet Utoya massacre – My survival story.
“But then at one point, he tried to break into the building.
It was the most terrifying part of it all, and for a moment, I considered my life forfeit.
The feeling of helplessness was crushing.”

Jaran Berg har skrevet Ubeskrivelig…
“Jeg er lettet, jeg er i sjokk, jeg er glad, jeg er trist, jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker og føler…”

Håkon Sandbakken har skrevet sin personlige beretning. til lokalavisa.
“Jeg skriver dette mest fordi jeg ikke ønsker å forklare hva som skjedde mange ganger. Dernest ønsker jeg at folk som ikke var på Utøya, skal forstå hva vi gikk igjennom. Redselen vi følte, blir ikke i tilstrekkelig grad speilet av dagens mediebilde.”

Marte Ødegården aka @miniodegarden overlevde skuddskadene og publiserte Hva skjedde? på bloggen sin 8. august.
“Jeg var helt sikker på at nå dør jeg, derfor skrek jeg noe til de andre om ting de skulle si til foreldrene mine.”

Madeleine Svendsen aka @madeleinels har skrevet marerittet på utøya – min historie.
“Det som skulle bli sommerens vakreste eventyr for hundrevis av engasjert ungdom ble brått forvandlet til et helvete på jord. Mange kom aldri tilbake. Jeg var en av de som overlevde, og her har jeg valgt å dele min historie.”

Emma Martinovic skriver ut sinnet sitt på den nye bloggen sin “Utøyahelvette”: min mening om monsteret.
“Jeg har tenkt på deg din jævel, og jeg skal la alle få lov til å lese det jeg har tenkt.”

Gard Strand, Nina Emilie Varjola Hatlevoll og Daniel Bråthen i nettmøte på VG.no.
- Hva vil dere skal skje med han Anders?
Daniel: Jeg vil ikke att han skal dø, bli torturert eller noe sånt. Vil bare att han skal sitte inne for alltid. Har faktisk litt lyst til å prate med han, selvom han nesten tok livet mitt.

Mange flere har spurt seg selv “Hvorfor?”.
Det spørsmålet kommer til å diskuteres og utredes i lang tid framover. Artikkelen Min venn Anders til NRK-journalist Peter Svaar et av tankekorsene, han gikk i klasse med gjerningsmannen.

“We are all norwegians”, som den svenske utenriksministeren skrev på Twitter 22. juli 2011.

Men det klokeste som er sagt om de grufulle hendelsene på Utøya fredag 22. juli 2011, kom fra en Hanne Gannestad. Hun var ikke på Utøya selv, men hun fulgte tett og aktivt med på Twitter, og hadde tydeligvis venner ser. Hun skrev noe som mennesker over hele verden nå har lest: “Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.”

(Send meg gjerne lenke til andre nedtegnelser, så legger jeg dem inn her i denne helt spesielle samlingen av ytringer.)

La oss si at jeg tar et bilde, som det over her, med mobilen, henter det opp på la oss si Instagram og gir det et nice filter – da kan jeg på under 30 sekunder – fra den selsamme mobilen – spre det til Facebook, Twitter, Tumblr, Flickr, Posterous- og WordPress-bloggen og til FriendFeed i samme slengen. Da blir det bildet synlig for ganske mange folk, som er mine kontakter på disse sosiale nettstedene. Hvis de liker bildet mitt, så deler de det med sine venner igjen eller legger igjen kommentarer som gjør det synlig for andre og sånn går dagene. Du skjønner tegninga? Jeg kan potensielt nå ut til tusenvis av mennesker på vips-tid.

Fordi vi kan eller fordi vi må?

Sjansen for at du gjør det, skjønner tegninga altså, er stor. Halvparten av mobilene som selges i Norge nå er smart-telefoner, som betyr at det er lett å bruke nett på dem. På bussen, på venterommet, på skolen, på fjellet, på toget, på ferie, i pausen, i hagen, på skitur… Stadig flere får kick på applikasjoner og bruker sosiale medier mobilt. Vi liker å dele med oss, på nettet også. Fordi det er fint å gjøre noe sammen, fordi det er kjekt å se hva andre driver med, fordi vi får oppmerksomhet om noe vi selv liker, fordi vi liker å inspirere og bli inspirert. Eller i profesjonelt perspektiv: Fordi vi må.

Hjelpsom deling av hakontdal på Flickr: http://www.flickr.com/photos/hakontdal/sets/72157625538664865

Smart av VG å ikke dele?

På julaften kom VG på gata med helgebilaget som hele familien min ventet på. Noen uker før hadde nemlig en journalist og en fotograf vært hjemme hos meg og gjengen for å lage en reportasje om et hjem der teknologi var mye i bruk av alle. Kjæresten min, de to jentene hans, mine to ungdommer og jeg var spente på hvordan historien kom til å se ut fiks ferdig i avisen. Vi hadde fått høre fra søsteren min og noen venner at de hadde sett oss i tv-reklamen til VG dagen før. Samboeren min kom hjem fra butikken med papiravisen. To oppslag, gurimalla! Fire sider, masse bilder. Alle hadde sine små innspill til forbedringspotensiale, men saken var i det store og hele fin den. Perfekt å sende til familie og venner på Facebook. Men hvordan, når saken ikke var på nett?

Når VG ikke deler, så finner folk ut av det på sin egen måte. Min sosiale medievenn Herdis Moldøen fikk ikke tak i avisen og etterlyste saken via Facebook. Ikke lenge etter hadde en kompis fotografert hele artikkelen og lagt bildene ut på Flickr.

Jeg fikk også spørsmål på Twitter om hvor saken var å finne. Flere var litt oppgitt over dårlig delekultur i VG, og hadde liten forståelse for redaksjonens forklaring: “VG Helg lages foreløpig for papir og brett (@vgpluss), da disse plattformene er optimale for feature.”

I morgenutgaven 25. desember var reportasjen publisert på VGpluss og folk kunne lese den på iPad. Bedre seint enn aldri.

La folk dele historier som de selv vil

Jeg er overbevist om at VG, som alle andre aviser kommer til å finne ut at kontrollert deling ikke fungerer. Nå som det er så enkelt å dele innhold via nett og mobil, blir de tradisjonelle medieplattformene proporsjonalt mindre viktige. Det som står igjen er kjernen; den gode historien. Hvor vi finner den, er uvesentlig, bare vi faktisk finner den. Der vi er. Enten det er på iPad, mobil, Facebook, Twitter, i bloggsfæren eller mens vi leser avisen.

Morten Jacobsen leste nevnte også nevnte artikkel i VGs papiravis og blogget om den fordi det var ting som ble sagt i saken som han syntes var interessant. Han poengterer også i bloggposten at saken ikke finnes på nett og at han derfor ikke kan lenke til den.

Den som ikke ser lyset, går det seint framover for

Jacobsens sak har overskriften “Din digitale hverdag i 2011 starter under dyna” og sier noe om endringer i mediekonsumet. Han er ikke den eneste som sjekker noen apps før han står opp. Stadig flere dropper morgenavisen på busser med mobilen og leser gjerne Twitter for å se hva som er dagens snakkiser før de begynner å lese nettaviser.

Svært få mediehus ser ut til å ha skjønt konsekvensen av at medievanene til så mange er i så rask endring. Hvor kort tid det går fra noen får iPad til de slutter å lese papiravisen. Til de forventer å få nett-tv på den plattformen også. Mye har blitt en selvfølge som ikke var det for et år siden. Det er ikke så mange mediefolk som fnyser av Twitter lenger. Mange har begynt å blogge selv. Bloggere blir stadig mer synlige i mediene, både som kjendiser og kilder. Hvilket NRK-program har ikke Facebook-side? Og har du forsøkt å sjekke inn på Gowalla når du kommer til NRK? Det finnes så mange spots på Marienlyst at det rett og slett er vanskelig å finne ut hvilken man skal bruke. Det blir ikke noen hotspot av det.

Poenget mitt er, uten å trekke det ut i for mange eksempler, at folk deler over en lav sko, på så mange nettsteder og i så mange apps – at de mediehusene som ikke har sett dette lyset og tatt noen grep, kommer til å slite med å nå fram til folk flest. Ikke akkurat nå. Men helt sikkert når vi kommer til desember 2011. La folk få historien og gjør det lett for dem å dele den. Da når historien ut og har en sjangs til å bli relevant.

Bruker-aggregerte aviser

I det siste har det dukket opp mange flere aggregerte nettsider, som henter innhold fra forskjellige nettsteder/brukere. Et forstørrelsesglass på det fenomenet får bli i en annen bloggpost, men sjekk gjerne ut paper.li for å se nærmere på hvordan en slik side kan arte seg. Jeg har nesten 1000 lesere på min Ninanord Daily, ser jeg når jeg sjekker bit.ly-statistikken. Og jeg er på langt nær den som har størst nettverk på sosiale medier.

De som sjekkker ut Quora for tiden, kan se at også paper.li diskuteres der. Noen opplever delingen på Twitter som spam, andre synes det er toppers å få en daglig oversikt over mest delte lenker fra nettverket sitt – eller andres. Halve poenget, om ikke hele, med disse “avisene” er jo at de, og innholdet i dem, skal deles.

Hva skjer når slike bruker-aggregerte aviser blir så populære at folk bruker, som en av dem fortalte, 45 minutter om dagen på sin “Daily”? Hvilket annet lesestoff dropper han da?

Har du innspill om hvordan du deler på nett, vil jeg gjerne høre om det! Her i kommentarfeltet eller på Twitter.
Kortlenke http://bit.ly/del2011

Jeg skriver i samme ånd: Ikke for å få oppmerksomhet, den får jeg i helt fine doser ellers, men for å dele med dere hvordan det oppleves når ting ikke følger A4-malen. Og like viktig; å fortelle dere rundt meg at det snart er på tide med fest! Bare ikke helt enda…

Kreftdiagnosen fikk fram mye av det verste i meg. To måneders venting har ikke gjort meg til et bedre menneske. Selv om mange dager har vært nesten som vanlig, har understrømmen av følelser disse ukene handlet om å være redd. For spredning, for å ikke bli frisk, for å bli en av de statistiske 100 som dør av den typen kreft i året.

Jeg er ikke spesielt stolt av hvordan jeg har taklet det. Kanskje jeg ville hatt godt av å lese litt i “How to be funny even if you´re not”. Jeg kjenner meg ikke som en bedre versjon av meg selv etter denne opplevelsen. Selvfølelsen har fått kjørt seg. På sitt verste har jeg sett avvisning der det kun er rolig hensyn. Jeg har vært irritabel og forventet langt over normalen av støtte fra mine nærmeste. Jeg har delt inn venner i kategorier ut fra hvordan de har vist interesse for hvordan det går med meg, fra de jeg er dypt takknemlig for å kjenne til de som føles mer som bekjente nå. Det er fælt, både å tenke sånn og å oppleve at det er sånn. Man tar ikke hvem som helst med seg i krigen.

Verdens beste folk

Det fine er at jeg vet hvem som stiller opp for meg nå, det kjennes godt. Kjæresten min fant ut hvordan han skulle “være der for meg” uten å måtte transformere seg om til en ultramaskulin bauta som sto fjellstøtt i stormen. Ungene mine har vært tålmodige og omtenksomme og fortsatt med sitt (ikke verst for to tenåringer!). Noen venner har sendt meldinger og stukket innom så jevnt og trutt at jeg etterhvert har forstått at de er glade i meg uansett hvilken form jeg er i. Eksen har vært samarbeidsvillig. Sjefen har vært forståelsesfull, humoristisk og rett på sak. Kollegene mine i NRK har gitt meg klem og sagt fine ting, redaksjonen min i Kulturavdelingen har ikke sagt ett ord til meg om glemsomheten min og dratt i land prosjekt etter prosjekt med en prosjektleder (meg) som ikke har vært helt med de siste månedene. Girl Geek Dinner Oslo overrasket meg med blomster på døra!

Hvor ble hun av…?

Det er mye som har gått meg hus forbi denne høsten, som jeg ikke har hatt overskudd til. Matkurset til Carmela, som lærte meg å lage Melanzane alla Parmigiana! Vi skulle jo være her på kjøkkenet mitt og lage mat i dagevis sammen med fine folk! GGDO-planleggingsmøter tidlig om morgenen på Nighthawk og TO treff! Odda Litteratursymposium med Leif Ekle og Herdis! P2-festen på Månefisken, kortfilm-workshopen i Sandnes, foredraget om sosiale medier for kolleger i Tromsø…

For ikke å snakke om teflonhjernen min, som jeg håper raskt får tilbake spretten sin nå! De 30 redaktørene som satt og ventet på meg i Vestfold en mandag klokka 14:03, mens jeg var på jobb på Marienlyst og trodde det foredraget ikke skulle være før torsdag – jeg tør ikke tenke på hva de tenker om meg…

Ventetid

Etter at jeg fikk beskjed fra gynekologen min om at jeg hadde kreft, ventet jeg i tre uker før jeg fikk time på Ullevål sykehus. Litt over en uke etter ble jeg til narkose og undersøkelse på Kvinneklinikken. Overlegen “min” fortalte at han hadde operert i samme slengen og at prøvesvarene ville være klare innen et par uker. Etter tre, ringte jeg. Og fikk høre at jeg var kreftfri. Hvorfor det tok halvannen uke før de prøvesvarene nådde meg, handler nok om at leger på sykehus har det veldig travelt, som så mange andre i disse dager. Jeg fikk også beskjed om å komme tilbake ny undersøkelse i januar. Så når slutter dette? Liksom ellers i livet; når har man sitt på det tørre? Når er man trygg? Er det et mål i seg selv å vandre rolig gjennom utrygghet? Jeg klarte det ikke, så neste ang jeg ser Ringenes herre er jeg ikke Aragorn, mer Gimli, tenker jeg.

Fest? Nå?

Etter å ha fått verdens beste nyheter, kjente jeg meg mest nummen. Så ble jeg forbanna. Ikke på noe spesielt, men da iPhonen min slo seg av og nektet å slå seg på igjen et par timer seinere, fikk jeg et utypisk raserianfall. Som sikkert minst et par av naboene hørte godt, gudhjelpeogtrøste. Etter det har jeg vært mest trøtt. Og kjent meg veldig alvorlig, bortsett fra sammen med folk med like dårlig humor som meg (folk fra kysten, fortrinnsvis Stavanger). Og nå er to leger uenige om hva som er det beste for meg og livmoren min. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det enda, men liker dårlig tanken på å gå til stadige kontroller og lure på om alt er ok denne gangen.

Hva er det å være sterk?

En jeg er veldig veldig glad i, har vært gjennom en langt verre krefthistorie enn min. Hun har ligget nese til nese med Døden og har månedsvis med cellegiftkurer foran seg, som gjør henne kvalm og elendig i dagevis. Halve måneden kan hun ikke gå ut av huset når hun risikerer å fryse eller møte folk som smitter henne med alminnelige sykdommer. Hun gleder seg ihjel til å komme tilbake til hverdagen, få ungene avgårde til skolen på egenhånd, gå på jobb, stikke til byen og kjøpe julegaver selv. Vi har snakket om styrke, hvordan det er å kjenne seg sterk.

Det å handler iallefall ikke om å være den som ikke gråter eller den som alltid smiler og sier “dette går bra”. Det handler om å ikke gi opp, ganske enkelt. Hver på sin måte. Ikke legge seg ned uten å ha noe å holde i når man skal reise seg opp igjen. Å være sterk handler om å sette seg et mål og gjøre noe for å nå det, gjøre det man trenger for å være den man er. Å si at den sterke er den som alltid er positiv, er like dumt som å si at ekte menn ikke gråter.

Hva man deler – og hva det fører med seg

Urke skriver i en kommentar til meg: “Jeg vil bare si til deg at du har lov å være svak noen ganger også. Du kan dele alt du måtte ønske i sosiale medier, men du kan også la være når du ikke er komfortabel med det. Dette er dine personlige valg.”

Det er fint sagt. Og viktig. At det er lov å være svak. At vi ikke trenger å dele det med noen hvis vi ikke vil. Det er mye jeg ikke deler, fordi noen situasjoner og samtaler ikke hører hjemme i det offentlige rommet. Intime samtaler, betroelser, ømhet og angst. Samtalene med legene. Men noe kjennes fint å dele, selv om det ikke er glansbildeversjonen av virkeligheten eller en selv.

Ønsket mitt er at delekulturen vinner over sminkekulturen. Som Urke skriver:” Jeg tror mange har fått mye igjen for å dele sine sorger og bekymringer, eller å lese om hva andre opplever. Jeg tror vi kan bli et litt varmere samfunn om vi deler mer av dette.”

Ikke like kult som Roskilde eller Picnic, for å si det sånn…

Jeg har ikke fortalt dette til så mange, før nå. Kun noen få venner og den nærmeste familien. Jeg har ikke fortalt sjefen min om dette, ikke kolleger heller. Når jeg skriver en bloggpost om å ha kreft nå, er det ikke fordi jeg vil at noen skal synes synd på meg, eller for å få oppmerksomhet. Jeg vil gjerne dele noen av de tankene jeg har om å “fortsette som før” fordi jeg tror det har en betyding, å dele altså.

Jeg har snakket om åpenhet og delekultur utallige ganger under presentasjoner og workshops om sosiale medier, jeg har forsøkt å nyansere skillelinjen mellom privat og profesjonell og uttalt min hjertens mening om at det ikke er mulig å dele et menneske opp i to deler som heter jobb og privatliv. Så det kjennes riktig å dele noe av dette, selv om det koster meg litt.

Hvor starter åpenheten – og hvor slutter den?
Jeg har utforsket grenselandet om hvor personlig man kan være på sosiale nettsteder. Hvor går mine egne grenser og hvor går andres? Et par ganger har jeg buttet mot noe som ikke kjentes helt naturlig for meg selv, et par ganger har jeg fått tilbakemelding fra andre brukere om at de syntes jeg hadde gått over streken. Jeg er nysgjerrig på dette grenselandet, fordi det røper hva som er sosialt akseptabelt å snakke om. Sykdom er et tema som har alltid bydd meg mot, statusmeldinger om hjemme med feber og oppkast har jeg tenkt på som syting i det offentlige, sortert i mappa “Jaja, folk får gjøre som de vil hvis de absolutt må.” Ikke at jeg tenker at mine bilder av fortært fisk, closeup av vin i glass eller skyer over et fjell jeg har vandret over er mer interessante, jeg har bare tenkt at det er noe jeg liker bedre å dele og å snakke om enn sykdom. Derfor sitter denne bloggposten litt hardt.

Jeg har ikke lyst å skrive om kreft som sykdom, hvilke prøver som er tatt og hva resultatene var. Eller dvele ved tankene jeg har hatt om hvordan det kan bli å deale med kreft dersom den har spredd seg. Jeg har ikke noe spesielt behov for å gjenfortelle samtalen med legen som sjekket meg under narkose på Ullevål Universitetssykehus eller samtalene jeg har hatt med andre som også føler seg friske, men som har kreft. På en eller annen måte kjennes det privat. Det er min livmor. Det er mine følelser.

Jeg har lyst å si noe om hvordan det kjennes å forsøke å fortsette som om ingenting var hendt, når ens egen verden blir snudd på hodet og Jorden snurrer rundt som før. Tusenvis av mennesker her i landet havner i en situasjon som ligner på min hvert år. Hvordan håndterer de det? Det jeg vet, er at jeg har hørt veldig lite om hva folk rundt meg har opplevd av vanskelige ting i de 25 årene jeg har jobbet. Og det jeg tenker om det, er at jeg skulle ønske vi kunne vært litt mer åpne og latt noen fordommer falle. Jeg ønsker det for kulturen vår – og for min egen del.

Tabuland
Denne bloggposten har sin forløper i en Gowalla-innsjekk. Jeg leste tweets fra en konferanse der kjæresten min holdt foredrag og så at noen refererte til en uttalelse fra ham om at vi sminker oss på det sosiale nettet, hvor han brukte gynekologen som et eksempel på hva vi IKKE forteller andre om. Det gikk en (ikke helt ukjent) faen i meg. Jeg tenkte: Hva vet han om hvordan det er å gå til gynekologen? Og hvorfor skal man ikke skal snakke om å gå til gynekologen i 2010? Så jeg sjekket inn på Volvat Medisinske Senter uka etter og dro blått på Twitter og Facebook. Ikke at jeg forventet noen respons på det, hallo, underliv et fremdeles tabu – når det ikke handler om sex da! Et lite stunt blandet opp av intern humor og et ønske om å bidra til åpenhet i hverdagen. Jeg ble glad da jeg så at Rolf Martin Angeltvedt hadde trykket “Liker”, han leder Helseutvalget for homofile og vet mye om hvor viktig åpenhet er.

På dette tidspunktet handlet dette bare om en rutinesjekk hos gynekologen, en sånn som alle damer har sånn circa årlig. Så jeg lo godt da en på Twitter herlig humoristisk fulgte opp sin “Au! TMI?” med en kommentar om at det problemtatiske i og for seg kunne bli å svare på oppfølgingsspørsmål.

Men, hvem er det vel som spør en voksen dame om hvordan det gikk hos gynekologen? LOL! Selv om det forsåvidt hadde vært greit for meg. Iallefall inntil den kjipe telefonoppringningen fra legen et par dager seinere. Da var det mer enn nok bare å finne et positivt fokus, samle seg om hverdagen, komme seg opp om morgenen, kjøre ungene til skolen, dra på jobb, planlegge neste uke i nettredaksjonen, avvikle og kalle inn til nye møter – og vurdere hvor mye man skal google vs å vente til neste time med lege to uker fram i tid.

Når det glipper
Kan man fortsette som før, når man har hengende en potensiell dødelig sykdom over seg? Ja, det kan man, hvis man ikke har for vane ellers i livet å se for seg det verst tenkelige til enhver tid. Ja, det kan man, hvis man har noen som er støttende rundt seg, så man kjenner at man ikke ramler utfor stupet selv om man går langs det.

Det kan være overraskende lett å være glad for det man har når man ikke vet hvor lenge man har det. Det som ellers er sur vind på vei til bussholdeplassen en morgen, blir frisk pust fra skogen som gjør at man puster dypere og nyter høsten. Det som ellers er selvfølgelig, kjennes som luksus. Leksehjelp, lage mat sammen, få en sms om å bli med på trening…

Samtidig er ikke ting som før, ikke i det hele tatt. Det glipper innimellom. En avtale blir glemt, noe ellers viktig blir uviktig, noe som ikke blir skrevet ned med en gang, blir aldri gjort. Jeg har avlyst flere foredrag og workshops fordi jeg ikke makter å gjøre merpå jobb enn jeg abslolutt må. 30 redaktører satt i Vestfold og ventet på meg en mandag ettermiddag jeg skulle holde foredrag for dem. Jeg var så sikker på at det var på torsdag at jeg hadde bestilt flybilletter fra Torp videre til Stavanger. Hadde jeg missa datoen hvis det ikke var for den nåværende teflonhjernen forårsaket av krefttypen adeno karsenom? De lærde strides om hvordan det skrives. Jeg jobber med hvordan jeg skal håndtere den.

“Nina” eller “Nina, hun som har kreft vet du”?
Noen velmenende venner har rådet meg til å sykemelde meg. Det har aldri vært aktuelt. Jobben er jo halve livet mitt, jeg liker å jobbe! Men det har vært vanskelig å ikke si noe til dem om hvordan det ligger an. Det er ikke naturlig for meg å si at jeg skal på sykehuset i morgen, uten å si noe om hvorfor. Det kjennes uprofft å måtte ta en dag fri etter første inngrep, uten å ha sagt fra på forhånd. Selv om kroppen sier at det er helt riktig å ta en hviledag. Derfor bruker jeg en del av denne hviledagen til å klarne hodet om hvordan jeg skal forholde meg til omverden i denne helt spesielle tiden.

Jeg innser at jeg kan ikke fortsette som om ingenting var hendt, fordi livet ikke er helt som før. Det er mer dyrebart. Om to uker får jeg vite om jeg kommer til å gå ut på dato før tiden eller om jeg blir frisk igjen. Jeg som ikke føler meg syk engang!

Jeg håper at folk rundt meg behandler meg som før. At jeg blir spurt om å bli med på prosjekter hvor jeg har noe å bidra med, at jeg er en like aktuell kandidat til alt fra festkomitéer til nye stillinger som jeg har vært før. Jeg håper at folk rundt meg ikke følger at de må ta noen spesielle hensyn til meg – og jeg håper de gir meg litt slakk. For det hender at jeg glemmer hvilken dag det er, og hvis ikke avtalen er skrevet ned i kalenderen min, kan det hende jeg glemmer den.

Jeg rekker ikke alt jeg har lyst til. Jeg får ikke gjort så mye som jeg pleier. En god venn og tidligere kollega sa at det sannsynligvis betyr at jeg nå jobber nærmere normal 100 prosent istedet for 150 prosent. Det var fint og oppmuntrende sagt! Men jeg liker ikke å måtte utsette hverken evalueringer eller planleggingsmøter, selv om det har sine fordeler å fokusere på det som er aller viktigst. Jeg er for eksempel totalt imponert over den nye redaksjonen jeg jobber med, som har blitt så selvdreven på så kort tid og som jobber så bra sammen. Det har vært en enorm støtte for meg de siste ukene, selv om de ikke vet det. Og det kommer til å bli lønn for strev når alt er i gjenge igjen. A-team!

Humor i landet
Jeg håper ikke for mange er oppgitt over meg og synes jeg har vært lite synlig i det siste. Jeg håper ikke noen tenker at jeg er treig og lat (hjelp!), jeg håper ikke noen utelater meg fordi om jeg ikke har vært i hundre i høst. Jeg håper jeg blir invitert på neste fest og neste middag, selv om jeg ikke kom forrige gang. Og jeg håper ikke jeg kommer til å komme på jobb i skaut i 2011! Det er forresten uaktuelt, det blir i så fall luer – som jeg pleier hver vinter. Alternativt stadig nye parykker!

Det blir lue i så fall!

Jeg har en god venn som er også fikk beskjed om kreft for et par uker siden. Når vi stikker og trener er det “Kreft IL”. Jeg har en skjønnas i familien min i Stavanger, som nettopp er mirakuløst operert for kreft, fordi hun først fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe. Jeg trodde jeg ville miste henne før jul, og fikk velferdspermisjon for å hjelpe henne to dager i uken. Når vi planlegger nyttårsfeiringen nå for tiden, er Kreftwerk på programmet – vi regner med å få synth til jul.

Når kjæresten min og jeg møter på uventet mostand, som at garasjedøren er vanskelig å få opp eller at vi har glemt å kjøpe smør i butikken, er mantraet: “Er det det også nå!” Den dårlige Stavanger-humoren min kommer endelig til sin rett. Og det beste av alt; Plutselig ler alle rundt meg av vitsene mine! (Håper de fortsetter med det når jeg blir frisk!)

Intern humor på Kvinneklinikken…

Hvis du liker bildene mine, finner du flere på Posterous-bloggen min!

Som jeg poengterte under foredraget; ingen jobber utelukkende med sosiale medier i NRK, enda. Men mange har gjort seg erfaringer med flere sosiale nettsteder i redaksjonell sammenheng de siste årene og kompetansen om dem siver inn i NRK “nedenfra”. Ildsjeler og enkelt-redaksjoner gjør seg erfaringer og deler med kolleger. Derfor er dette foredraget mine innspill, basert på min erfaring med å jobbe med sosiale medier i NRK, blant annet basert på min tid som redaktør i P3nett og rådgiver for nye nettprosjekter i Kultur. Samt en serie kurs og workshops for forskjellige slags redaksjoner i hele NRK det siste året.

Utgangspunkett for presentasjonen er en artikkel på NRKbeta, publisert 6. september, og kommentarer til den: Hva skal NRK med sosiale medier?

Opprinnelig skrevet som melankolsk stemt kommentar til @odarygh sin skarpsindige og og smertefullt poengterte bloggpost om klasseforakt: http://bit.ly/cz5F7W

Jeg anbefaler de andre innspillene i DN-serien: Heidi Nordby Lunde i ABC Startsiden, aka @vampus, har skrevet om fristelsene for sensasjonshungrige medier, Ragnhild Kr. Olsen på BI har skrevet om hvor mye journalister bør by på seg selv i dialog med leserne. Statsviter Carl-Erik Grimstad har belyst det problematiske etiske farvannet rundt rettigheter til tekst og bilder på sosiale medier.

FULL ROLLEFORVIRRING

Et av de store samtale-emnene rundt bruken av sosiale medier handler om privatlivets fred. Ironisk nok.

Er det overhodet mulig å være “privatperson” lenger? Tja, det er bare såvidt. Du kan legge ut bilder på Flickr som bare du selv kan se. Du kan få hengelås på Twitter-kontoen din. Du kan snakke kun med de samme du ville invitert i bryllupet ditt på Facebook. Du kan sjekke inn på Foursquare eller Gowalla uten at andre enn deg selv ser hvor du er. Men hva er vitsen da?

Må man være venn med alle? Spørsmålet dukket opp på Twitter under en samtale om hvorvidt sjefer burde være venner med ansatte på Facebook. Naturligvis må man ikke det, det er like dumt på sosiale medier som i det virkelige livet. Spissformuleringene yngler når man har maks 140 tegn å få fram poenget sitt.

Jøss, har konserndirektøren i Telenor et privatliv? (Tweet fra Kristin Skogen Lund, konserndirektør i Telenor og president i NHO)

Man velger sine venner og man velger sitt nettverk. For de som er aktivt sosiale, skjer det mye, noen finner både forretningsidéer, venner, reisetips, nytt hus og noen som kan hjelpe dem med å frakte noe fra Tvedestrand til Oslo. Det er ikke måte på hvor interessant og spennende det er, noen forteller sogar at de kjenner seg hekta på sosiale medier, særlig nå når de er tilgjengelige som apps på mobilen. Jammen har ikke media omtalt faresonene allerede, litt sånn flåtten er farlig-artikkelaktig. Filosof Einar Øverenget skriver mer sobert i Magasinet 26. juni at det kan være skadelig for mennesker å fratas muligheten for å holde noe for seg selv. “Det å vise seg fram forutsetter også evnen til å skjule seg. Hvordan skal vi ellers kunne velge å vise oss fram?”

Se for deg at det sosiale nettet er en romslig kafé hvor det er høyt under taket. Der borte i hjørnet sitter noen alene, og kikker. Snakker ikke med noen. Ikke noe galt med det, det må være lov. Men ville det ikke være hyggeligere å mingle og prate med folk? 1,4 millioner nordmenn er på Facebook 22 minutter i snitt hver dag. Om det ikke er interessant for alle privat, så skulle det vel være det i jobbsammenheng for de aller fleste? Fordi man er nysgjerrig, kanskje? Eller fordi man vil sjekke ut noen nye muligheter til å være synlig der folk er?

Risikosport på sosiale medier
Graden av risiko finnes, helt klart. For sier man noe dumt, er det arkivert og kan googles og siteres. Så det lønner seg, også på sosiale medier, å holde tunga rett i munnen når man ytrer seg der det er folk. Inntil nylig ble Facebook alment oppfattet som privat, men så har det skjedd stadig flere ganger at hel- og halvkjendiser har sett noe de skrev på Facebook stå på trykk i en avis, plutselig, uten at de visste om det, som selvsagt kan oppleves som tatt ut av sin sammenheng.

Skriver man noe om arbeidsgiveren, kan det bli problemer, det som føltes helt naturlig å skrive en kveld, virker ikke like opplagt i samtale med en sjef dagen etter, som ikke er på Twitter selv og ikke forstår kodeksene. Før i tiden kunne man ha en “personlig blogg” i all hemmelighet, nå har mediene begynt å oute dem, flere har blitt lagt ned etter bråk med arbeidsgiver etter uttalelser ytret som privatperson. Det private rommet krymper, det offentlige vokser. Kravene til åpenhet virker truende på mange.

Den største risiosonen for de fleste – voksne – er nok det å være nybegynner. Det krever mot å entre en sosial arena hvor det yrer av aktivitet, når du ikke er sikker på kodeksene. Det er grunn god nok for mange å holde seg unna, hvor utaktisk det enn er.

Ikke så rart det er skummelt, det handler tross alt om balansekunst i rollespill. Det er mye forlangt å skulle forholde seg til både foreldre, søsken, ekser, eks-svigers, barn, kolleger, sjefer og kompiser i én veiv. Hvilken melding, hvilket bilde på Facebook passer for alle disse? En kunstervenn fortalte at han følte seg fullstendig rolleforvirret da han under en vernissage skulle ønske velkommen og fortelle om prosjektet for en broget forsamling av familie, presse og venner fra forskjellige miljøer. Det han fant ro i, var i rollen som kunstner, alt stress forsvant idet han begynte å snakke om arbeidet sitt slik han forholdt seg til arbeidet sitt, som var konteksten der og da.

Nils Petter Nordskar har skrevet om norske lederes behov for sosiale medier på sin blogg, med en lettelsens rettesnor til alle som er usikre på hva de skal melde: “…det viktigste elementet i sosiale medier er faktisk evnen til å lytte.”

Balansegangen mellom det private og det profesjonelle
Å by på seg selv, gi litt av det som er personlig og kanskje også privat, er for mange like nervepirrende som basehopping. Ikke alle synes det er enkelt å “bare være seg selv”, det er ikke alle som inviterer venner og familie på samme fest, noen har klare skiller mellom hvem de omgås i hvilke settinger. Så hvordan skiller man på sosiale medier?

Ja, det er helt normalt å snakke jobb på Facebook. Fra profilen til Kjersti Fløgstad, Generalsekretær i UNICEF Norge.

Noen har flere kontoer på Twitter, for å kunne ha forskjellige type samtaler med folk. For andre er det helt naturlig å ha mansge slags samtaler på én konto. Noen er veldig bevisste på å merkevarebygge seg selv, og setter dialogen sin i en tydelig kontekst, som flere tydelige faghoder også gjør. Det er fullt mulig å ikke være privat på sosiale medier, men personlig slipper man ikke unna. Naturlig nok, vi er jo mennesker. De færreste snakker vel kun jobb med kolleger eller null jobb på privaten? Hvordan man blander personlig med jobb, er det mange innfallsvinkler til.

Et godt tips kan være å følge Regjeringens stil, med BETA-versjon på Twitter. (Beta brukes som uttrykk på nett når man driver profesjonell testing med en kalkulert risiko for feil, i en periode. Geekhumorister mener at internett er en kontinuerlig beta, ettersom det er i løpende utvikling 24/7.)

På Tvitre.no finner man en liste over norske folk på Twitter som har flest følgere. Øverst finner vi statsminister Jens Stoltenberg, som følges av 24 500, en av rundt 30 statsledere som er på Twitter. Tett fulgt av blant andre Jonas Gahr Støre, Are Kalvø, Erlend Loe og Kronprinsparet. Like etter Kristin Halvorsen befinner Steinar J. Olsen seg, gründer og daglig leder i Stormberg AS, med 5 500 følgere. Han er sannsynligvis den norske lederen som er mest aktiv på sosiale medier, med konto både for seg selv og for bedriften på Facebook og på Twitter. Hva sier han om det å balansere mellom jobb og privat?
- Jeg deler gjerne tanker og erfaringer gjennom sosiale medier. Jeg er ikke redd for å la folk bli kjent med meg, og går gjerne inn i en dialog. Selv om jeg kan være personlig, så er jeg ikke privat og jeg har klare grenser for hva jeg forteller om og hva jeg ikke forteller om. Jeg kan eksempelvis gjerne tvitre om at jeg er på dugnad i barnehagen, men forteller ikke hvilken barnehage det er og jeg er opptatt av å ikke identifisere barna mine med navn, bilde eller alder. Jeg er gjerne venn med mine medarbeidere på Facebook, men jeg lar i så fall dem ta initiativet. Det kan være vanskelig å si nei til en venneforespørsel fra sjefen.

Kongsvinger kommune har laget retningslinjer for bruk av sosiale medier som blant annet sier: “Ansatte bør ikke være venner med brukere på sosiale nettverk.” Adecco-sjef Anders Øwre-Johnsen uttalte heromdagen i E24 at det var lite smart av ledere å sosialisere med ansatte på Facebook. Biblioteksjef Berit S. Nygård kommenterte uttalelsen hans på Twitter: “Hvis de ansatte ikke skal ha sjefen som venn på Facebook, blir jeg meget, meget ensom og ganske venneløs (smilefjes)”. Øwre-Johnsens uttalelse ble diskutert av mange i dagene som fulgte, tilsynelatende med like mange uenige som enige. En redaktør-kollega i NRK sa at han synes det å være venner med de han var direkte sjef for, var som å gå på fest med dem – for krevende nærhet mellom jobb og privat. En rådgiver i det private næringsliv ville spurt sjefen hva som var galt dersom vedkommende ikke ville være venn på Facebook, for er ikke det en selvfølge for en moderne leder?

Gründer Per Buer i Varnish Software er helt enig i at en sjef ikke bør være venner med ansatte på Facebook. Han definerer sitt sosiale liv i sfærer og ser på sosiale medier som en naturlig utdypning av disse.
- Hvis de skulle gripe inn i hverandre kan det bli ubehagelig for begge parter. Mine ansatte har friheten til å mene både positive og negative ting om meg og måten jeg utfører mitt arbeide på. Og de skal få lov å kommentere dette i sine sosiale medier uten at jeg ser hva de skriver. Det skal være lov å ha en møkkadag på jobben uten at sjefen begynner å lure på hvorfor og trenger seg på.

Flere enn Buer er ukomfortable med å dele bilder av barn og kaker med folk som han senere må forhandle hardt med. Nå kan han riktignok lage filter for hva han deler med hvem på Facebook, men han holder det sosiale nettstedet som privat sfære. Faglige diskusjoner skjer på LinkedIn, og Twitter anser han som en offentlig arena hvor en kan blande venner og jobb, dog med en viss reservasjon.

Alle kan snakke med alle
De største og mest høylytte skeptikerne til bruk av sosiale medier, er uten tvil de som ikke bruker dem selv. Noen (stort sett voksne, unge folk bruker Facebook like naturlig som de skrur på lyset) har rett og slett bestemt seg for å ikke bruke sosiale medier, de mener de ikke har interesse og nytte av det. Det er lett å forstå at mange synes det er vanskelig å forholde seg til den raske medieutviklingen, men ofte er det jo direkte uprofesjonelt å la være. Da er det mer framoverlent å prøve seg fram. Noen gjør som Adecco-sjefen og forholder seg kun til en nær krets på 121 på Facebook og velger å ikke ha konto på Twitter, veldig typisk blant mannlige ledere. Ganske mange sikrer seg med å si at de “tvitrer som privatperson”. Det kan være ryddig å understreke det, men hva betyr det egentlig? Skillet mellom roller blir mer og mer utvisket i vår tid, i Åpenhetens tidsalder.

Det handler ikke om hvem du er på Facebook eller Twitter, det handler om hvem du er. På det sosiale nettet blir du oppfattet ut fra hva du sier, mer enn hvilken jobb du har eller ikke har. De sosiale mediene er like autonome som internett alltid har vært. Her kan alle snakke med alle. I dag fikk jeg en mail som sa: “Yoko Ono is now following you on Twitter!” Sannsynligvis har hun en assistent som er med og drifter Twitter-kontoen hennes, slik som Jens. Men når jeg får svar bare seks timer etter at jeg har trykket “follow” Yoko Ono, som har over 920 000 følgere, da gir hun inntrykk av å være en engasjert og inkluderende person.

Tilstedeværelse på sosiale nettsteder gir også et viktig førsteinntrykk.

I Norge har diskusjonen om sosiale medier dreid seg mye om hvordan arbeidsgivere kan sikre seg mot at ansatte kritiserer arbeidsplassen og hvordan vi skal beskytte privatlivet vårt. Fokuset vil forhåpentligvis snart rettes mer mot idéer, om hva de sosiale mediene kan brukes til. Medienes gapestokk kan gjerne erstattes med flere saker om hvilke feil vi lærer mest av. Innovasjon preger vår tidsalder og vil gjøre det resten av vår tid i arbeidslivet. Venting er gammeldags. Så om det er behov for nye normer for oppførsel på nett, så kan det godt være å følge poesien til Antonio Machado (oversatt av Ferdinand Finne): “Vandrer, det finnes ingen vei, veien blir til mens du går.”

Balansekunst
En hel mediebransje står forvirret og ser på den raske utviklingen, skal de bli med eller vente litt til? En skare av arbeidstakere spør seg hvor private de kan være på Twitter, mens lederne deres lurer på hva de får ut av å bruke tid på det. For ikke å snakke om alle som føler de burde vært med, men ikke vet hva de har å melde. Bransjer står i kø for å høre på foredrag om hvordan de kan bruke sosiale medier for å nå ut til folk med produktene sine, lære hvordan de skal henge med.

Foto (CC): Brian Solis, www.briansolis.com and bub.blicio.us.

Først en, så to, så tre (eller var det fire?) generasjoner er på Facebook, med fullt navn og bilde. Er det plass til alle? Vil de unge trekke seg ut når de voksne entrer sonen, som det har blitt påstått? Old school-bloggerne har blitt som Nirvana-fansen, litt snytt over at “alle” er på samme bølge etter noen avisoverskrifter om emnet. Det jobbes på flere hold med å finne ut hvor mange nordmenn som blogger, sannsynligvis er det mange hundre tusen. Siste troverdige (?) tall sier at 1.4 unike norske brukere er på Facebook hver dag. TNX Gallup sa for noen måneder siden at rundt 80 000 nordmenn er på Twitter hver uke, sannsynligvis er det mange fler og iallefall blir det flere i rasende fart. I takt med den økende bruken av mobil som nettprat-medie (på Facebook via mobilen, geddit?)

Sosiale medier på jobb, hjælp!
Jeg står foran mennesker som er på kurs eller foredrag og sier at skillet mellom det private og det profesjonelle er i ferd med å bli utvisket. Jeg sier at den objektive journalistikken står for fall. Håret reiser seg på noen, men jeg er laaangt fra den første som observerer dette. Når jeg påstår at journalister som ikke er på Twitter er uprofesjonelle, er det mange som tar til motmæle, men stadig flere er enige. Da Peter Horrocks ble sjef i BBC Global News sa han tydelig fra til de ansatte kunne se seg om etter en annen jobb hvis de ikke ville begynne å bruke sosiale medier som arbeidsverktøy.

Så til utfordringen “alle” er opptatt av: Når man skal bruke sosiale medier på jobb, hvor går da grensen mellom det profesjonelle og det private?

Å være privat på jobb er ikke noe nytt under solen. Foto (CC): Royal Sapien

Who? Me?
Dilemmaet har sin årsak i en forsterket rolleforvirring, mener jeg. (Jeg altså, ikke NRK der jeg er ansatt…) Når jeg sier forsterket rolleforvirring, er det fordi lite er helt nytt under solen. De fleste har nok lurt på hvor grensen går mellom det private og det profesjonelle før. Kan hende du har lurt på når arbeidstiden egentlig er over når man tar seg i å sende mail til en kollega om det pågående prosjektet klokka 22:30 og vet at du ikke kommer til å skrive overtid for det? Kan hende du har blitt så engasjert i noe på jobb at du driver research på fritiden? Kanskje du tenker at jobben er en del av livsstilen din, eller omvendt? Eller at kolleger er venner og at dere snakker jobb i helga.

En ting er å møte mennesker ansikt, noe helt annet når vi potensielt møter all slags bekjentskaper på samme sosiale arena. Hva er min rolle på Facebook når jeg risikerer å treffe på både datteren min, kollegaer, kompisen til eksen, eks-svigermor, mor, søstre, sjefer og gamle venner med samme melding? For noen oppleves dette mangfoldige miljøet som en risiko-sone. Det er mange eksempler på feilsteg som har fått konsekvenser, både privat og i jobbsammenheng.

Hun som faktisk ikke visste at det hun skrev på veggen til en venn om bruddet med samboeren ikke var mellom dem, men hele nettverket deres på Facebook. Hun som brukte journalistjobben sin for å framstå som seriøs når hun tilbød healingmassasje på kveldstid. Han som kritiserte interne forhold på jobben i en åpen Twitter-diskusjon. Kristin Oudmayer som har skrevet “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar” gjorde en bommert på Facebook. Hun delte erfaringer med det i bloggposten “Om å sitte i glasshus”, en refleksjon som kan være fin å lese for flere.

Å kaste stein i glasshus er omtrent like smart som å snakke stygt om en kollega på Twitter. Foto (CC): Seier

Åpenhet? Hva da?
Det faktum at mange flere mennesker snakker om seg selv og det de er opptatt av i de nye offentlige rommene bidrar til åpenhet. Kanskje det etterhvert gjør oss til mer tolerante og kunnskapsrike mennesker? Det er vanskeligere å holde noe hemmelig, det er lettere å få saker på den offentlige agendaen både overfor politikere og medier. “Folk” kan bli aktive medspillere for politikerne. Publikums rolle har endret seg fra å være passiv mottaker, til å kunne være deltakende og aktiv når det lages innhold i aviser, radio og tv.

Men åpenhet kommer ikke av seg selv. Det må noen feilsteg til, vi må risikere noe. Tørre å mene, gi av oss selv, dele. Vi må ut av komfortsonen for å finne ut hvor grensene går.

Hvor privat kan man være på jobb?
“De mest spennende journalistene er de som forteller om seg selv”, skriver kommunikasjonsrådgiver Bente Kalsnes i kommentarfeltet til bloggposten “Er du deg på nett?”. Hun henviser blant annet til åpenhets-redegjørelsen til professor i journalistikk Jeff Jarvis ved City University of New York.

En helt annen innfallsvinkel til rolleutfordringen privat/profesjonell er den såkalte Farmergate-saken, som blant annet Elin Ørjasæter i E24 kommentert. Da informasjonssjef Ole Irgens i DnB Nor uttalte seg om bønder på en måte som fornærmet noen på sin private blogg ble det bråk. Saken havnet i nyhetene og selv om Irgens ikke hadde nevnt arbeidsgiveren sin noe som helst sted på bloggen sin, ble det faktum at han jobber i DnB Nor en sentral del av nyhetsdekningen.

Det finnes kun en rolle å spille, og det er deg
Det kan synes som om det å skille mellom seg selv som privatperson på den ene siden og på jobb på den andre, ikke fungerer i Åpenhetens tidsalder. Det kan hende den rollefordelingen ikke fungerer lenger. Facebook har endret vårt forhold til å være på nett under fullt navn, pseudonymer framstår nærmest som gammeldagse. “Hemmelige bloggere” risikerer å bli outet.

Å skrive i Twitter-bioen hva man jobber med og følge på med “Jeg tvitrer som privatperson” er en poengtering av at man står for egne meninger, men har det noen reell betydning? Mye tyder på at man risikerer å bli sitert i media som den man er på jobb uansett. Det gir noen utfordringer i forhold til å holde tunga rett i munnen når man uttaler seg i det offentlige rom.

Noen synes det er vanskelig. De som har en leder eller et team som har dette på dagsorden, er heldige, de har blitt enige om noen felles kjøreregler og kan ha en løpende erfaringsdeling om hvordan de bruker sosiale medier. Sånn sett er mange arbeidstakere overlatt til seg selv i vurderingen av hvordan de klarer denne balansegangen, og velger å avstå fra å bruke sosiale medier i jobbsammenheng fordi de synes det er for vanskelig.

Jeg synes det er enkelt i utgangspunktet: Man må kunne stå for det man skriver, enten det skulle bli tatt opp i avisa eller på et møte med sjefen. Flere skriver noe om det i kommentarfeltet til bloggpostten “Privat overkill”, noen med lenker til det de har skrevet om egne erfaringer. Så får vi se om jeg forandrer mening hvis min sjef i NRK plutselig begynner å mene noe om hva jeg kan skrive på denne bloggen =)

***

Jeg har snakket om dette temaet flere ganger denne våren, som Nina Nordbø med Twitter-konto og blogg, som NRK-ansatt. Blant annet i paneldebatten “Er jeg meg på nett?” under Nordiske Mediedager.

Alle jeg har laget den til liker den – barn, ungdommer, voksne, bereiste og skeptiske, gourmander og burgerfantaster (ikke at det trenger å stå i motsetning til hverandre, haha!). Den er vegetarisk, men smaker som …mer. En kid på 12 mente det var den beste lasagnaen han hadde spist – selv om det er ikke en bit pasta i denne retten:

Melanzane alla Parmigiana

Jeg beregner ofte mengde på intuisjon, og det er uforutsigbart hvor mye folk spiser. La oss si at dette holder til seks personer. Blir det for mye, er det minst like god dagen derpå. Blir det for lite, kjør på med salat og brød – og gjerne frukt til dessert!

6 store blanke fantastiske auberginer!
18 solmodne søte tomater, finhakka, småsalta og kokt opp – eller 5 bokser hermetiske
Olivenolje
Hvitløk
Salt
Mel, gjerne fiberhvetemel – eller maizena
6 egg
Godt smør
Parmesanost

Der var ingrediensene. Som du ser – dette er rimelig mat.

Så, over til magi med oppbretta ermer:

Auberginene skjæres i halv-cm tykke skiver, på langs. Saltes og legges på en romslig tallerken til de har svettet ut sine bitre dråper. Tørk av det våte.
Eggene har du vispet. Dypp skivene oppi det pene gule, vend dem så i melet og steik dem gyldne i en blanding av smør og olje. Du kan også fritere dem.
Hvis du vil lage retten litt mer i farten, kan du fryse de stekte auberginskivene, de tiner fort opp igjen.

Tomatsausen er enkel, men blir himmelsk hvis du lager den som Carmela.
Ha i olje i en gryte, middels varme. La noen båter hvitløk surre til de er gyldne. Ta dem ut og sleng dem i matavfallet – de er smakløse nå. Ha i litt oregano, jeg drysser alltid oppi litt røkt paprikapulver også. Så oppi med tomatene, og et par klyper salt.
Tomatsausen blir god om den står litt, la den putre i minst en halvtime (Det skjer visst noe deilig når tomater har kost i 20 minutt, få med deg det!). Lag den gjerne dagen før. Jeg pleier la den stå under lokk på komfyren og godgjøre seg i romtemperatur.

Auberginskiver og tomatskiver klare? Da er det fram med en ildfast form med litt vegger. Først tomatsaus, så auberginskiver tett og helt ut til kantene. Så tomatsaus igjen, til den akkurat dekker skivene, så revet parmesanost. Aubergin, tomatsaus, parmesan. Lag på lag, iallefall 5 ganger. Får du litt liten tomatsaus, spe på med vann.

Sett formen i ovnen på 100 grader i en times tid. Retten er ferdig stekt når du kan stikke gaffelen glatt ned gjennom aubergin-lagene. De siste 10 minuttene drysser du et lag med parmesanost over, så den smelter seg fristende på toppen. La alt hvile i en halvtime før servering.

I mellomtiden kan du lage salaten. Gjerne helt enkel grønn, med god olivenolje og et par skvis sitronsaft over.

Garantert digg. Som takk kan du sende gode vibber til Carmela i Montefalcone!
Lokal vri: Vin fra regionen Campania, rød eller hvit er like godt!

Du finner oppskrifter på nettet, det er bare å google Melanzane alla Parmigiana, det finnes mange varianter. Hvis du mot formodning finner en bedre oppskrift, rop ut =)

Flere enn meg har hatt diskusjoner med andre Twitter-brukere de over fire årene nettstedet har eksistert om hvorvidt tweets kan siteres. Det har vært stor uenighet om det, merkelig nok. Til tross for at alle tweets (uten hengelås) kan leses av hvem som helst helt tilbake til hver brukers første melding, er det folk som av forskjellige grunner mener at Twitter ikke er en offisiell arena.

Fra februar i år fulgte Google etter Bing og indekserer alle tweets som kommer ut fra Twitters firehose, med unntak av de med hengelås. Søket leter i hele arkivet til Twitter og fungerer i mange settinger langt bedre enn Twitters eget søk, som jo suger lut til tider.

Jubel og glede blant alle som bruker Twitter til reseach, så klart! Og til de som er skeptiske kan vi øke trykket på ubehaget. Se denne søte siden her; My Tweet 16. Her kan du søke opp de første meldingene på Twitter til alle brukerne (som ikke bruker hengelås) bare du vet brukernavnet til vedkommende, du trenger ikke være innskrevet i Twitter for å få den infoen heller.

Så, ja. Alle som er nysgjerrige på hvordan du var som nubee på Twitter, kan finne ut det. Alle som lurer på om du har snakket stygt om noen, kan finne ut hva du sa. Alle som lurer på hva du har sagt til hvem, kan finne ut det. Twitter er ingen privat prateklubb, heller et slags kringkasta torg hvor folk kan tjune inn og høre på hvilken samtale de vil.

Fredrik Mandal beskriver Twitter slik i en kommentar til min bloggpost “Mobbing på Twitter”:

“Men Twitter er ikke Aftenpostens debattsider. Twitter blir ofte beskrevet som samtaler på en kafé, hvor man kan velge hvilke samtaler man vil ta del i.”

I samme diskusjon sier Hespetre klart og tydelig fra hva hun mener om tåkeleggingen av det faktum at Twitter er en offentlig arena:

“Hva får dere til å tro at Twitter er mindre offentlig enn TV? Grow up.”

Får dette Twitter til å bli en mindre sjarmerende møteplass? Sikkert, for noen. For meg gjør dette Twitter mer interessant, både som privatperson og som mediemenneske. Jeg synes det er en spennende utvikling at tweets kan være sitater. Hvis noen siterer meg, vil jeg gjerne vite om det. Men jeg er klar over at alt jeg sier der, kan løftes opp på fellesskjermen til alles irritasjon eller fornøyelse. Den offentlige dialogen har jo vært premisset helt fra starten.