Jeg skriver i samme ånd: Ikke for å få oppmerksomhet, den får jeg i helt fine doser ellers, men for å dele med dere hvordan det oppleves når ting ikke følger A4-malen. Og like viktig; å fortelle dere rundt meg at det snart er på tide med fest! Bare ikke helt enda…

Kreftdiagnosen fikk fram mye av det verste i meg. To måneders venting har ikke gjort meg til et bedre menneske. Selv om mange dager har vært nesten som vanlig, har understrømmen av følelser disse ukene handlet om å være redd. For spredning, for å ikke bli frisk, for å bli en av de statistiske 100 som dør av den typen kreft i året.

Jeg er ikke spesielt stolt av hvordan jeg har taklet det. Kanskje jeg ville hatt godt av å lese litt i “How to be funny even if you´re not”. Jeg kjenner meg ikke som en bedre versjon av meg selv etter denne opplevelsen. Selvfølelsen har fått kjørt seg. På sitt verste har jeg sett avvisning der det kun er rolig hensyn. Jeg har vært irritabel og forventet langt over normalen av støtte fra mine nærmeste. Jeg har delt inn venner i kategorier ut fra hvordan de har vist interesse for hvordan det går med meg, fra de jeg er dypt takknemlig for å kjenne til de som føles mer som bekjente nå. Det er fælt, både å tenke sånn og å oppleve at det er sånn. Man tar ikke hvem som helst med seg i krigen.

Verdens beste folk

Det fine er at jeg vet hvem som stiller opp for meg nå, det kjennes godt. Kjæresten min fant ut hvordan han skulle “være der for meg” uten å måtte transformere seg om til en ultramaskulin bauta som sto fjellstøtt i stormen. Ungene mine har vært tålmodige og omtenksomme og fortsatt med sitt (ikke verst for to tenåringer!). Noen venner har sendt meldinger og stukket innom så jevnt og trutt at jeg etterhvert har forstått at de er glade i meg uansett hvilken form jeg er i. Eksen har vært samarbeidsvillig. Sjefen har vært forståelsesfull, humoristisk og rett på sak. Kollegene mine i NRK har gitt meg klem og sagt fine ting, redaksjonen min i Kulturavdelingen har ikke sagt ett ord til meg om glemsomheten min og dratt i land prosjekt etter prosjekt med en prosjektleder (meg) som ikke har vært helt med de siste månedene. Girl Geek Dinner Oslo overrasket meg med blomster på døra!

Hvor ble hun av…?

Det er mye som har gått meg hus forbi denne høsten, som jeg ikke har hatt overskudd til. Matkurset til Carmela, som lærte meg å lage Melanzane alla Parmigiana! Vi skulle jo være her på kjøkkenet mitt og lage mat i dagevis sammen med fine folk! GGDO-planleggingsmøter tidlig om morgenen på Nighthawk og TO treff! Odda Litteratursymposium med Leif Ekle og Herdis! P2-festen på Månefisken, kortfilm-workshopen i Sandnes, foredraget om sosiale medier for kolleger i Tromsø…

For ikke å snakke om teflonhjernen min, som jeg håper raskt får tilbake spretten sin nå! De 30 redaktørene som satt og ventet på meg i Vestfold en mandag klokka 14:03, mens jeg var på jobb på Marienlyst og trodde det foredraget ikke skulle være før torsdag – jeg tør ikke tenke på hva de tenker om meg…

Ventetid

Etter at jeg fikk beskjed fra gynekologen min om at jeg hadde kreft, ventet jeg i tre uker før jeg fikk time på Ullevål sykehus. Litt over en uke etter ble jeg til narkose og undersøkelse på Kvinneklinikken. Overlegen “min” fortalte at han hadde operert i samme slengen og at prøvesvarene ville være klare innen et par uker. Etter tre, ringte jeg. Og fikk høre at jeg var kreftfri. Hvorfor det tok halvannen uke før de prøvesvarene nådde meg, handler nok om at leger på sykehus har det veldig travelt, som så mange andre i disse dager. Jeg fikk også beskjed om å komme tilbake ny undersøkelse i januar. Så når slutter dette? Liksom ellers i livet; når har man sitt på det tørre? Når er man trygg? Er det et mål i seg selv å vandre rolig gjennom utrygghet? Jeg klarte det ikke, så neste ang jeg ser Ringenes herre er jeg ikke Aragorn, mer Gimli, tenker jeg.

Fest? Nå?

Etter å ha fått verdens beste nyheter, kjente jeg meg mest nummen. Så ble jeg forbanna. Ikke på noe spesielt, men da iPhonen min slo seg av og nektet å slå seg på igjen et par timer seinere, fikk jeg et utypisk raserianfall. Som sikkert minst et par av naboene hørte godt, gudhjelpeogtrøste. Etter det har jeg vært mest trøtt. Og kjent meg veldig alvorlig, bortsett fra sammen med folk med like dårlig humor som meg (folk fra kysten, fortrinnsvis Stavanger). Og nå er to leger uenige om hva som er det beste for meg og livmoren min. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det enda, men liker dårlig tanken på å gå til stadige kontroller og lure på om alt er ok denne gangen.

Hva er det å være sterk?

En jeg er veldig veldig glad i, har vært gjennom en langt verre krefthistorie enn min. Hun har ligget nese til nese med Døden og har månedsvis med cellegiftkurer foran seg, som gjør henne kvalm og elendig i dagevis. Halve måneden kan hun ikke gå ut av huset når hun risikerer å fryse eller møte folk som smitter henne med alminnelige sykdommer. Hun gleder seg ihjel til å komme tilbake til hverdagen, få ungene avgårde til skolen på egenhånd, gå på jobb, stikke til byen og kjøpe julegaver selv. Vi har snakket om styrke, hvordan det er å kjenne seg sterk.

Det å handler iallefall ikke om å være den som ikke gråter eller den som alltid smiler og sier “dette går bra”. Det handler om å ikke gi opp, ganske enkelt. Hver på sin måte. Ikke legge seg ned uten å ha noe å holde i når man skal reise seg opp igjen. Å være sterk handler om å sette seg et mål og gjøre noe for å nå det, gjøre det man trenger for å være den man er. Å si at den sterke er den som alltid er positiv, er like dumt som å si at ekte menn ikke gråter.

Hva man deler – og hva det fører med seg

Urke skriver i en kommentar til meg: “Jeg vil bare si til deg at du har lov å være svak noen ganger også. Du kan dele alt du måtte ønske i sosiale medier, men du kan også la være når du ikke er komfortabel med det. Dette er dine personlige valg.”

Det er fint sagt. Og viktig. At det er lov å være svak. At vi ikke trenger å dele det med noen hvis vi ikke vil. Det er mye jeg ikke deler, fordi noen situasjoner og samtaler ikke hører hjemme i det offentlige rommet. Intime samtaler, betroelser, ømhet og angst. Samtalene med legene. Men noe kjennes fint å dele, selv om det ikke er glansbildeversjonen av virkeligheten eller en selv.

Ønsket mitt er at delekulturen vinner over sminkekulturen. Som Urke skriver:” Jeg tror mange har fått mye igjen for å dele sine sorger og bekymringer, eller å lese om hva andre opplever. Jeg tror vi kan bli et litt varmere samfunn om vi deler mer av dette.”

Kart er spennende, i alle varianter! Jeg liker at det blir utvikla nye måter å bruke kart på og er overbevist om at det kommer til å dukke opp mange spennende lokasjonsbaserte tjenester de neste årene. Jeg liker det, det gir assosiasjoner til å reise. Det er fint å møte nye folk. Det er gøy å bli tipset om nye steder og få anbefalinger av folk som er lokalkjent. Jeg liker å få fragmenter av den store verden i min egen hverdag, sitte på en favorittkafe og se at andre gjør det samme i Canada eller i Dehli. Få bekreftet at det finnes mennesker som meg der ute. Noen ganger har jeg kommet i snakk med dem også, et par av dem såpass ofte at vi har blitt venner. Jeg vet at de er fine folk, det ser jeg på måten de beskriver sin verden på, hvilke steder de opplever og hva de sier om dem, hva de spør meg om og hvordan de sprer gode vibber med andre. Jeg har dilla på å sjekke inn og sjekke ut.

Brightkite
Via Brightkite har jeg fått nye venner og møtt flere folk som bor i Oslo som jeg ellers kanskje aldri hadde møtt. Vi har postet bilder, kikket på andres, kommentert dem, kjent hverandre igjen på bussen, på en favorittkafé eller treningssted. Det er et nettsted som er laget for at folk skal komme i kontakt med hverandre og ha dialog.

Bildene er det som er driveren på Brightkite, det som gjør at folk kommer i prat. Det er fint å søke blant venner og det er noenganger fint å søke på steder eller bare se hva noen i verden postet sist. Jeg liker også at bildene jeg poster legger seg pent opp i en mappe på Flickr og kan sendes til Twitter og Facebook med et enkelt klikk. Det fører ofte til dialog, om det jeg har gjort på Brightkite, men på helt andre nettsteder. Da er opplevelsen og samtalen hjertet i det som skjer og det funker fint.

Forusquare
Forusquare fungerer annerledes, det har vært spennende å finne ut av det. Jeg både liker og ikke liker det. Det er sosialt i den forstand at jeg ser hvor andre har sjekket inn og får kontakter der. Jeg liker at jeg får opp push-tips som andre har lagt inn, til steder i nærheten eller noe om det stedet jeg er. Det som mangler er muligheten til å legge ut bilder og å kommentere på hverandres poster, slik at andre kan bli med i samtalen hvis de vil.

Konkurranseaspektet er det mest særegne med Foursquare og er det jeg liker minst. Siden brukerne blir belønnet med poeng, rangeres de. Og det fører til de merkeligste check ins. “Den og den er på Bunnpris”. “Den og den er på Tøyen postkontor”. Det skal mye til at det er tips som gjør byen bedre å ferdes i, men klart – vedkommende får jo poeng. Ingen drivkraft for meg. Kanskje andre liker det? En slags uskreven juks, skriver @herdis til meg på Twitter når vi deler noen synspunkter. Jeg er enig med henne i at en intern konkurrering med venner kan være gøy, men konkurranse som driver for et sosialt nettsted….?

Hva liker du best med Brightkite og Foursquare? Hva er vitsen med å bruke tid på dem?

Dagen etter at jeg publiserte denne posten, tipset @alftore meg om Mashables ferske sammenligning av Foursquare og GoWalla. Veldig bra oppsett av features på hvert av dem, disse to ligner hverandre klart mer enn Brightkite.

@benteka har sett nærmere på Foursquare og har skrevet en interessant post på Origo om fordeler og ulemper med lokasjonstjenester.

Kan det være omvendt?

Mobilsvar er pes

Det ligger alltid en haug og venter og når jeg hører gjennom dem, hører jeg stort sett: “Hei, det er …., kan ikke du ringe meg tilbake når du har tid?” Hvorfor legger folk igjen en beskjed som jeg må sjekke, når de ikke har noe å si. Jeg ser jo at de har ringt, holder ikke det?

Ingen regel uten unntak, jeg har to. Mine to beste venner, så klart. Nina L begynner alltid med å le, som overrasker henne selv hver gang, forteller hun. Barbara starter stort sett beskjedene sine med det høylydte Roskilde-stønnet vårt, som alltid får meg til å le. Særlig når hun klarer å skremme folk som står i nærheten av meg på trikken (…)

Ut over noen få gledesspredende eller nyttige beskjeder, er mobilsvar mest irriterende.

Idé til Telenor

Når det popper en melding på iPhonen om at det ligger nytt mobilsvar og venter, kunne jeg godt tenke meg å se hvem som ringte. Jeg har jo lagret alle kontaktene mine og navn vises på skjermen når folk ringer, så hvorfor ikke på mobilsvar også?

Jeg kjenner noen som har et spesielt godt minne for tall og husker telefon-nummeret til folk. Jeg har ikke spesielt god tallhukommelse og bruker hjernekapasiteten min til noe annet nå som mobilen lagrer numrene for oss.

Telenor, kan jeg få velge hvordan jeg får beskjedene mine på mobilen?

CC Kraftwerck/Flickr

This post is password protected. To view it please enter your password below:

Password: