Flere enn meg har hatt diskusjoner med andre Twitter-brukere de over fire årene nettstedet har eksistert om hvorvidt tweets kan siteres. Det har vært stor uenighet om det, merkelig nok. Til tross for at alle tweets (uten hengelås) kan leses av hvem som helst helt tilbake til hver brukers første melding, er det folk som av forskjellige grunner mener at Twitter ikke er en offisiell arena.

Fra februar i år fulgte Google etter Bing og indekserer alle tweets som kommer ut fra Twitters firehose, med unntak av de med hengelås. Søket leter i hele arkivet til Twitter og fungerer i mange settinger langt bedre enn Twitters eget søk, som jo suger lut til tider.

Jubel og glede blant alle som bruker Twitter til reseach, så klart! Og til de som er skeptiske kan vi øke trykket på ubehaget. Se denne søte siden her; My Tweet 16. Her kan du søke opp de første meldingene på Twitter til alle brukerne (som ikke bruker hengelås) bare du vet brukernavnet til vedkommende, du trenger ikke være innskrevet i Twitter for å få den infoen heller.

Så, ja. Alle som er nysgjerrige på hvordan du var som nubee på Twitter, kan finne ut det. Alle som lurer på om du har snakket stygt om noen, kan finne ut hva du sa. Alle som lurer på hva du har sagt til hvem, kan finne ut det. Twitter er ingen privat prateklubb, heller et slags kringkasta torg hvor folk kan tjune inn og høre på hvilken samtale de vil.

Fredrik Mandal beskriver Twitter slik i en kommentar til min bloggpost “Mobbing på Twitter”:

“Men Twitter er ikke Aftenpostens debattsider. Twitter blir ofte beskrevet som samtaler på en kafé, hvor man kan velge hvilke samtaler man vil ta del i.”

I samme diskusjon sier Hespetre klart og tydelig fra hva hun mener om tåkeleggingen av det faktum at Twitter er en offentlig arena:

“Hva får dere til å tro at Twitter er mindre offentlig enn TV? Grow up.”

Får dette Twitter til å bli en mindre sjarmerende møteplass? Sikkert, for noen. For meg gjør dette Twitter mer interessant, både som privatperson og som mediemenneske. Jeg synes det er en spennende utvikling at tweets kan være sitater. Hvis noen siterer meg, vil jeg gjerne vite om det. Men jeg er klar over at alt jeg sier der, kan løftes opp på fellesskjermen til alles irritasjon eller fornøyelse. Den offentlige dialogen har jo vært premisset helt fra starten.

Dette er innledningen til panelet: “Hyperaktive mediefolk dominerer de sosiale mediene. De “brander” seg selv, heter det. Hvordan tjener dette journalistikken? Og kan journalister i det hele tatt mene noe på nett? I så fall, hvor langt kan de gå? Skal redaktørene også redigere Facebook og Twitter?”

Varm potet
De fleste journalister er ikke aktive brukere av det sosiale nettet i jobbøyemed. En del er på forskeren og prøver seg fram, noen har kommet dithen at det står på agendaen på arbeid. Blant de som er aktive er tilsynelatende kun noen få komfortable med balansegangen mellom det profesjonelle og det personlige. Og når vi er inne på det personlige, hvor går grensen til hva som er for privat,når blir det privat oversharing? Og når kan en redaktør mene noe om ansattes bruk av sosiale medier?

Er tiden for de nøytrale journalistene over?
Det er et spennende tema å diskutere dette med hva journalister kan mene på nett. En ting er journalister og det farlige privatlivet, en annen ting er hva det er lov å mene noe om som er relatert til jobb. Kan en sportsjournalist bli tilhenger av en Facebookgruppe som stemmer for Anette Sagen som første hopper i nye Holmenkollen? Kan en som jobber med nyheter? Kan en kulturjournalist mene noe om billettprisene på Operaen, og diskutere det i det offentlige rommet Twitter er? Hvis en NRK-medarbeider sier hun skammer seg over å jobbe i bedriften fordi hun synes en dokumentar på 1-eren er pinlig, er det noe en leder kan be henne fjerne?
Hvis en kulturjournalist lager en guide til gode bøker om mat til et tv-program, kan vedkommende da fortelle på Twitter hva som er favorittboken? Hvis en nyhetsjournalist skal dekke valget og heier på ett parti på Facebook, er reglene de samme da?

Det kan se ut som om tiden for det nøytrale journalister er over. Mange vil si heldigvis, at alle vet hvilket parti redaktørene stemmer på likevel.

Levende diskusjon
NONA hadde en paneldebatt i fjor høst med overskriften “Trenger vi regler for journalister på sosiale medier?”. En del medier har det. NRK har et dokument ute på høring nå hvor det anbefales at det ikke skal lages særskilte regler for bruk av sosiale medier, at det det beste utgangspunktet er å oppføre seg profesjonelt som journalist.

Jeg er helt enig i at vi bør utforske mer enn å lage regler, det sosiale nettet er jo nytt terreng for oss alle. Men hva er profesjonell oppførsel på Facebook og Twitter? Kan man være en profesjonell nybegynner?

Har du erfaringer?
Har du opplevd at sjefen setter foten ned for din aktivitet på sosiale medier? Har du blitt oppmuntret eller nektet å skrive på din egen blogg? Har du hatt noen gode diskusjoner i redaksjonen eller på jobben om hvor grensen går for å ha egne meninger i det offentlige rommet? Skriv gjerne en kommentar eller ta kontakt med meg på ninanord@gmail.com eller på Twitter!

1,4 millioner unike brukere er på Facebook daglig (oppdatert 14.6 10). Jeg vedder på at samtlige medlemmer en eller annen gang har tenkt: “Oversharing!” om andres aktivitet på verdens største sosiale nettsted. Noen forteller hva de spiser og hva de kastet opp da de var syke med den største selvfølge, mens andre tenker seg om både to og tre ganger før de trykker “publiser”. Siden Facebook kom inn i våre liv i 2005 har holdningen til å være oss selv på nett endret seg, nå er det helt selvfølgelige å bruke eget navn, jeg har truffet unge nettbrukere som ikke vet hva et “nick” er. En journalistkollega av meg i Drammen omtalte det nylig som et 90talls-fenomen (som han holdt fast ved med stolthet ved å bruke et åpenbart kallenavn på Twitter).

(Gowalla er et lokasjonsbasert sosialt nettsted hvor folk sjekker inn på steder de er.)

Er det slik at det vi før snakket om i lukkede/private rom, er noe vi gjerne forteller offentlig? Min tidligere kollega Anders Waage Nilsen delte en interessant post om e-post vs sosial nettverking nylig. Internett har blitt større enn aviser i Norge nå og stadig flere bruker det sosiale nettet. Det er klart det gjør noe med oss, med kulturen vår.

http://www.halogen.no/om-halogen/publikasjoner/undersokelser/bruk-av-sosiale-medier/

Grensene pushes
Hvor går grensene våre for hva vi deler i den åpene offentlige dialogen nå sammenlignet med for fire-fem år siden? Har du merket forskjell? Jeg gjør det helt klart. En tidligere kollega fortalte meg at det var usedvanlig lett å følge med på livet mitt gjennom sosiale medier, på Flickr, Twitter, Foursquare… Men noe er privat. Jeg deler ikke det mest intime, og tenåringene mine får dere ikke se noe av eller høre noe om hvis de ikke ok´er det først. Jeg legger ikke ut bilder fra familiemiddager på Facebook. Det gjør imidlertid generasjonen etter meg. De pøser på med bilder av babyen og privatlivet, å legge ut bilder fra fest er helt vanlig. Grensene pushes.

Sakte men sikkert skjer det en holdningsendring i samfunnet vårt. Stadig flere av oss bruker sosiale medier mer og terskelen for nærhet slipes lavere. Gjennom å delta i den offentlige dialogen slipper vi andre tettere inn på oss, deler mer og mange opplever det lettere å snakke om seg selv enn da de var nybegynnere på det sosiale nettet. De fleste husker sikkert de første ustø skrittene, hvor hvert ord måtte sjekkes og formuleringene presiseres og gjerne forhåndsvises før publisering. Etterhvert blir det mer naturlig å “være seg selv”, enten man velger å være mest personlig, mest profesjonell eller mest merkevarebyggende.

Har kikkernes tid kommet?
Tenåringene elsker Paradise Hotel, de voksne vemmes av overtrådte intimgrenser og skulle helst sett at slike program ikke ble laget. Det er lenge siden Big Brother utfordret oss på hvor mye av andres privatliv vi orker å forholde oss til, en reprise av den første sesongen som sjokkerte og trollbandt så mange ville nok virket som rene barne-tv nå, etter flere år i realityland. Kjendispressen har utviklet seg i takt med lesernes økende toleranse for det private, kjendisene er villige til å dele mer og leserne har større kikkemuskel.

På fredag ble dokumentaren Shabans valg sendt på NRK1. Jeg så den samtidig som jeg var på Twitter, som mange andre, og kunne følge med på hva som ble sagt om programmet underveis. Reaksjonene varierte fra at folk slo av fordi de følte seg som ufrivillige kikkere til at folk gjerne ville se programmet en gang til og roste Shabana Rehman og mannen og regissøren Martin Gaarder for å være nære og . Veldig mange av mine følgere var kritiske, men Shabana fikk åpenbart flest positive @meldinger.

Troverdighet – og etikk
Det er en pågående diskusjon i journalistkretser, hvor grensen går mellom å være personlig og profesjonell. Noen kaller seg VG- eller NRK-etellerannet på Twitter, noen bruker “nicks” samtidig som de skriver i bioen sin hvor de jobber. De fleste bruker etterhvert eget navn. Diskusjonen kommer helt sikkert til å begynne å dreie mer over mot hva vi bruker kontoene våre til, når vi er tydelige på hvor vi jobber.

At en NRK-ansatt er kritisk til et program som sendes på NRK for eksempel, er mer vanlig enn før og kan avstedkomme noen intern diskusjon, men oppfattes stort sett ikke som et brudd på lojalitet til arbeidsgiver. I beste fall kan det også oppfattes som positivt at NRK-ansatte har meninger og kan være åpne om dem. Men – det er et men her: Kan en NRK-ansatt si at hun/han oppfatter et program som pinlig og blir flau over å jobbe i NRK? Kan hun/han skrive noe negativt om deltakere i et program NRK sender?

Bør en leder i en offentlig etat si noe stygt om et annet menneske offentlig? Er det ok, eller ikke ok?

Delekultur som lages av alle
Reglene foreslås av hver og en av oss som bruker sosiale nettsteder og de evalueres løpende av de vi har kontakt med. Jo mer vi tåler uten å si fra, jo mer akseptert blir det. På godt og vondt, som jeg tidligere har skrevet om. Heldigvis bestemmer vi selv hvem vi vil ha i våre egne nettverk, så om jeg blir lei av å høre om sykdom fra en kontakt, så kan jeg bare slette vedkommende. Nesten som i RT, vi velger jo hvem vi vil være sammen med.

Det fineste med åpenheten som kommer dalende inn over oss, er at rommet vi får til å være oss selv, blir større. Jeg tror det gjør oss mer tolentante og mer empatiske. Jeg tror det gjør at vi blir bedre til å diskutere. Vi skaper en delekultur som kommer til å påvirke samfunnet, oss selv og hverandre. Blir spennende å se hvor det leder oss hen de neste ti årene. For ti år siden fantes nemlig ingen av de sosiale nettstedene vi bruker så mye nå. Tankekors.
http://www.flickr.com/photos/soylentgreen23/2995911291/

(Siden Twitter er et offentlig samtalerom, hvor innholdet også kan søkes opp på Google, bruker jeg tweets derfra som illustrerende eksempler i denne saken. Jeg forteller de som har skrevet dem om det.)

Noen av meldingene er drittslenging av navngitte personer, publisert av drevne Twitter-brukere. Jeg kan ikke se at noen har reagert på det, i det samme offentlige rommet som dritten ble slengt. Forhåpentligvis har noen sendt direktemeldinger. Forhåpentligvis har noen sagt at det ikke er ok å mobbe. Det var flaut å lese voksne menneskers stygge kommentarer om andre mennesker. Som de tydeligvis ikke kjente.

Her er en annen måte å gi uttrykk for det samme på, også et eksempel på en verdifull tilbakemelding å ta med seg for å lage en bedre Puls-sending en annen gang:

I denne sendingen av Puls, var temaet “Se meg-generasjonen”, blant annet blogging. Gjestene i studio falt ikke i smak hos alle som snakket om programmet på Twitter. Det er mange måter å si sin mening på, jeg mener @bharfot går over streken for hva som er saklig, og hva som er ok måte å snakke om andre på. Og når hun sier det i det offentlige rommet, så jeg kan lese det, så håper jeg hun tåler å få min tilbakemelding på det. En av grunnene til at jeg reagerer på denne uttalelsen, er at hun overfor en annen Twitter-bruker, som også er i studio denne kvelden, påpeker at han sier noe om Twitterbruk som gir et dårlig innstrykk av Twitterbrukere. (NRKbeta-redaktør Øyvind Solstad aka @osol har fortalt om en vekt, som kan sende info til blant annet Twitter når du veier deg. Jeg så den demonstrert på Europas største nettkonferanse, Le Web, i desember.)

Jeg jobber mye med sosiale medier i NRK, fordi de er arenaer for den viktige dialogen med publikum. Facebook og Twitter er de mest brukte og jeg bruker mye tid på å få journalister, researchere, produsenter, redaktører og vaktsjefer til å bruke det sosiale nettet i profesjonelt øyemed. Jeg snakker mye om at det er en ny arena for mange mediefolk, at NRKs store utfordring er å gå fra å være avsender til å være i dialog. At det er bloggere og andre “amatører” i tradisjonell mediesammenheng som er de profesjonelle her og at vi som er vant til å være enerådende som avsendere må prøve oss fram og være profesjonelle nybegynnere. Mange mediefolk synes det er skummelt, forståelig nok. Når man er vant til å være den proffe og plutselig er amatøren – da må vi lære av de som kan, er min tese. Lære av publikum, de som har brukt det sosiale nettet lengst.

“Puls burde bruke Twitter under direktesendingene sine, var mitt råd til min kollega som skulle evaluere denne sendingen. Jeg la til: “Programlederen kunne ha en laptop på fanget mens hun snakket med gjestene i studio og hente inn meldinger på direkten, istedet for å sitte med masse ark og lese opp fra tidligere innsendte spørsmål.” Eksemplene jeg viser her gjør at jeg må tenke meg om; er det gode råd?

Opp gjennom de seks årene jeg har jobbet aktivt med sosiale medier i NRK, deriblant som redaktør i en redaksjon som satte opp og driftet de første communityene i NRK, har jeg hatt utallige diskusjoner om behovet for moderering. Prinsippet har alltid vært at det skal være høyt under taket for alle meninger. Mobbing og trakassering derimot har aldri vært ok. Og de “voksne”, de eldste, de med lengst fartstid i NRK, har alltid vært skeptiske til det sosiale nettet og den offentlige dialogen, bekymret for de dårlige sidene av det. Så synd at de har rett.

Her får en av de andre gjestene gjennomgå, og følger man samtalen på Twitter vet alle hvem det snakkes om.

Så flaut at voksne ellers oppegående folk, driter seg ut i alles påsyn – og gjør Twitter til en halvpålitelig arena for gode diskusjoner og tilbakemeldinger. Jeg skulle ønske at Twitter var en arena for den gode offentlige diskusjonen.

Jeg sier til alle som jeg kurser i bruk av Twitter, at vi selv velger nettverket vårt. Er det folk vi ikke liker meldingene til, er det bare å fjerne dem. Det har jeg gjort nå. Takk og farvel @bharfot, og @ondekvinner. @nicecap har jeg klikket unfollow på tidligere, av samme grunn. Jeg håper de for egen integritet kan si det samme til dem de omtaler, som de sier i det offentlige rom.

Jeg fikk råd om å sladde tweetene jeg har brukt som eksempler her. Det ville vært snillere og det kunne vært et poeng i seg selv. Men veldig lett å finne ut hvem som skrev det, så da holder jeg heller på “Fantomet er hard mot de harde”-stilen.

(Og for å ha sagt det: Jeg er enig i at denne Puls-sendingen hadde stort forbedringspotensiale. Det var derfor jeg gjerne ville bidra til evalueringen. Jeg synes også at min kjæreste @osol, var for rask i presentasjonen av de forskjellige applikasjonene han viste fram og at det ville vært fint om han hadde vist hvordan den tvitrende vekten fungerte i praksis, gjerne med sin egen vekt, siden det var deling av det private som var temaet i sendingen.)

Oppdatering kvelden 12. februar:
Det er et par poeng jeg har lyst å understreke etter at dette innlegget har skapt såpass mye debatt i såpass mange retninger. Det klør i fingrene til en magasinjournalist å redigere i denne posten min, jeg ser at jeg kunne uttrykt meg mer presist og fått fram poenget mitt tydeligere. Det har jeg valgt å ikke gjøre, dette er posten jeg skrev samme kveld jeg ble provosert og opprørt av nok en “lynsjeaktig synsing” på Twitter, med kjipe personangrep.

I mitt syn er det å omtale folk i slike ordelag en form for mobbing. Ikke dermed sagt at de som skrev dette dermed er mobbere. Jeg har kjørt på drosjegrønt noen ganger (altså rødt lys), men er ikke nødvendigvis trafikkbølle for det. Om noen vil bruke denne posten som utgangspunkt for å diskutere definisjon av mobbing, gjerne for meg – men det er et sidespor til det jeg håper framstår som hovedpoenget her: Det å snakke om folk som ikke er tilstede i veldig negative ordelag, er i mine øyne kjipt. Uansett setting.

Det har blitt sagt at jeg ikke er Fantomet (som er hard mot de harde) og at jeg selv mobber i denne posten. Jeg har blitt kalt fjols i den debatten jeg selv har initiert. Ikke så kult, men det får jeg tåle. Twitter er et offentlig rom. Det vi sier her, kan andre lese. Det må vi forholde oss til.

Jeg håper det blir høyere under taket for diskusjoner om twitterbruk på Twitter, nå som så mange bruker denne mikrobloggen vil disse naturlige interne diskusjonene, som har pågått helt siden starten, iallefall ikke bli færre!

Den første som har lagt inn kommentar på denne posten er @bharfot. Hun angrer på det hun sa og har siden slettet fjols-meldingen sin. Alle sier og gjør vi ting vi angrer på i ettertid. Jeg forstår at det er kjipt å bli nevnt i denne sammenhengen. Men hun kalte noen for et fjols. Og jeg reagerte på det. Det var grunnlag for en diskusjon. Den pågår ennå, det er jeg glad for. Det er diskusjonen som er viktig her, fordi hverken jeg eller andre kan bestemme hvordan samtaler skal foregå på Twitter.

Det er ikke alt som diskuteres rundt denne bloggposten jeg synes det er riktig av meg å følge opp. For eksempel har min personlige setting, som jeg fortalte om for at dere skal vite hvorfor jeg skrev dette, blitt et tema: “Skal ikke folk få mene hva de vil om NRK og Puls?” Selvsagt skal de det. Jo mer, jo bedre! Jeg skulle bare ønske at den drittslengingen om andre folk ikke var en del av det, som er personlige mening og synsing. Jeg kunne godt tatt for meg et annet eksempel, med andre Twitter-aktører, det er det anledning til hver dag, og ikke bare når det gjelder NRKs sendinger.

Jeg trør i ulendt terreng når jeg mener personlig om noe som jeg jobber med. Skillet mellom jobb og privat for meg er ofte utydelig, på godt og vondt. Jeg valgte å være åpen på at jeg jobber i NRK, for at min agenda skulle være klar og tydelig. Jeg er ikke “ute etter noen”, som enkelte har anklaget meg for. Å skille mellom privat og profesjonelt er en pågående diskusjon blant pressefolk, heldigvis. Det var tema for NONAs åpne debattmøte i desember, NONA hadde også en utfyllende post om temaet i etterkant: Sveriges Radios policy for sosiale medier skaper furore.

Jeg er glad for alle kommentarene her. Jeg leser dem og svarer der jeg mener at jeg har noe vesentlig å tilføye. Ellers håper jeg at folk fortsetter å bruke Twitter som arena for diskusjonene om kulturen på Twitter. Dersom kommentarer her kan utdype debatten om hvordan vi snakker om andre på Twitter, er jeg glad for det. Jeg håper også at det kommer flere gode diskusjoner om Twitterkulturen framover; levende diskusjoner om dette voksende og stadig mer mangfoldige sosiale nettstedet. Jeg tror overhodet ikke på spådommene om at Twitter er i ferd med å avgå ved døden. Vi som bruker det, skaper det. Hver gang vi skriver våre maks 140 tegn.

Alle får stå for det de selv mener. Likevel, om noen skulle være i tvil: Jeg støtter ikke noens hat-kampanjer mot andre brukere av Twitter. Vi velger selv nettverket vårt. Noen har helt sikkert trykket på unfollow på meg også de siste dagene.

Kart er spennende, i alle varianter! Jeg liker at det blir utvikla nye måter å bruke kart på og er overbevist om at det kommer til å dukke opp mange spennende lokasjonsbaserte tjenester de neste årene. Jeg liker det, det gir assosiasjoner til å reise. Det er fint å møte nye folk. Det er gøy å bli tipset om nye steder og få anbefalinger av folk som er lokalkjent. Jeg liker å få fragmenter av den store verden i min egen hverdag, sitte på en favorittkafe og se at andre gjør det samme i Canada eller i Dehli. Få bekreftet at det finnes mennesker som meg der ute. Noen ganger har jeg kommet i snakk med dem også, et par av dem såpass ofte at vi har blitt venner. Jeg vet at de er fine folk, det ser jeg på måten de beskriver sin verden på, hvilke steder de opplever og hva de sier om dem, hva de spør meg om og hvordan de sprer gode vibber med andre. Jeg har dilla på å sjekke inn og sjekke ut.

Brightkite
Via Brightkite har jeg fått nye venner og møtt flere folk som bor i Oslo som jeg ellers kanskje aldri hadde møtt. Vi har postet bilder, kikket på andres, kommentert dem, kjent hverandre igjen på bussen, på en favorittkafé eller treningssted. Det er et nettsted som er laget for at folk skal komme i kontakt med hverandre og ha dialog.

Bildene er det som er driveren på Brightkite, det som gjør at folk kommer i prat. Det er fint å søke blant venner og det er noenganger fint å søke på steder eller bare se hva noen i verden postet sist. Jeg liker også at bildene jeg poster legger seg pent opp i en mappe på Flickr og kan sendes til Twitter og Facebook med et enkelt klikk. Det fører ofte til dialog, om det jeg har gjort på Brightkite, men på helt andre nettsteder. Da er opplevelsen og samtalen hjertet i det som skjer og det funker fint.

Forusquare
Forusquare fungerer annerledes, det har vært spennende å finne ut av det. Jeg både liker og ikke liker det. Det er sosialt i den forstand at jeg ser hvor andre har sjekket inn og får kontakter der. Jeg liker at jeg får opp push-tips som andre har lagt inn, til steder i nærheten eller noe om det stedet jeg er. Det som mangler er muligheten til å legge ut bilder og å kommentere på hverandres poster, slik at andre kan bli med i samtalen hvis de vil.

Konkurranseaspektet er det mest særegne med Foursquare og er det jeg liker minst. Siden brukerne blir belønnet med poeng, rangeres de. Og det fører til de merkeligste check ins. “Den og den er på Bunnpris”. “Den og den er på Tøyen postkontor”. Det skal mye til at det er tips som gjør byen bedre å ferdes i, men klart – vedkommende får jo poeng. Ingen drivkraft for meg. Kanskje andre liker det? En slags uskreven juks, skriver @herdis til meg på Twitter når vi deler noen synspunkter. Jeg er enig med henne i at en intern konkurrering med venner kan være gøy, men konkurranse som driver for et sosialt nettsted….?

Hva liker du best med Brightkite og Foursquare? Hva er vitsen med å bruke tid på dem?

Dagen etter at jeg publiserte denne posten, tipset @alftore meg om Mashables ferske sammenligning av Foursquare og GoWalla. Veldig bra oppsett av features på hvert av dem, disse to ligner hverandre klart mer enn Brightkite.

@benteka har sett nærmere på Foursquare og har skrevet en interessant post på Origo om fordeler og ulemper med lokasjonstjenester.

Norsk – 22. 10. 09.
Ylva M. Nordbø 2MKA
Oppgave 4
(Jeg skriver det som et innlegg til blogg.)

Twitter og sånn…

”Bare to prosent av nordmenn under 49 år bruker i dag den mye omtalte tjenesten Twitter. –Twitter er for kjendiser, journalister og politikere. Men dette blir aldri noe for folk flest, sier trendanalytiker Ole Petter Nyhaug.”
Dette sto på nettsidene til Aftenposten 22.04.09 (se kildehenvisning). Å, som tiden flyr! Nå, rundt fem måneder senere har det ”mot alle odds” blitt en trend. TNS Gallup har gjort en undersøkelse som viser at 68 000 nordmenn bruker Twitter, i uka. Og jeg kan ganske sikkert si at veldig mange nordmenn som bruker Twitter er under 49 år.

Men hva er Twitter? Hvordan bruker man det? Vel, det er en nettside hvor du må registrere deg for å få en bruker. Du kan kalle deg hva som helst, bare hvor mange bokstaver du får bruke setter grenser! Når du er registrert blir du utdelt en profil. Denne profilen kan du gjerne pynte litt på, og skrive en kort setning om hvem du er. Også er det en boks hvor du kan skrive; ”hva tenker du på?”. 140 bokstaver – vær så god! Hva vil du si til den store verden?
Du kan finne alle forskjellige mennesker og grupper som har profil, til og med Jens Stoltenberg kan dukke opp.

Øyvind Solstad er redaktør for www.NRKbeta.no, og teknologirådgiver i NRK. Så, jeg spurte han, på Twitter: ”Hvilke muligheter mener du Twitter og andre kommunikasjonsverktøy åpner for?”, etter få minutter får jeg svar; ”Direkte kontakt med brukerne, rask måte å respondere på kritikk/skryt, viralt i vesen = ting sprer seg raskt”.
Bare dette sier litt om Twitter. Det kan brukes til veldig mye forskjellig, og av alle.
Øyvind Solstad (aka @osol på Twitter) bruker nettstedet mye i sammenheng med jobb. Her får han mange tilbakemeldinger og kan ta opp forskjellige temaer han ønsker og gjerne diskutere. Solstad har 2862 følgere på Twitter, altså 2862 personer som mer eller mindre følger med på det han skriver. Han får mye lettere respons enn andre med færre følgere, men så er han jo også en ganske viktig person innenfor internett.
Jeg på den andre siden har seks følgere. Og jeg tror kanskje to av de noen ganger følger med på det jeg skriver. Men det er ikke det som er viktig for meg. Jeg synes det er morsomt å følge kjendiser og fotografer og bekjente, samt grupper som er fan av forskjellige temaer, som Harry Potter, Pixar-filmer, diverse tv-serier o.s.v.
En annen ting jeg synes er utrolig kult er at jeg, av alle, også kan følge og nesten snakke med for eksempel Jens Stoltenberg. Dette er lærerikt for meg, at jeg kan se hva han som statsminister gjør. Det gjør at jeg har mye lettere å være oppdatert på den politiske fronten.

Før skjønte jeg ikke poenget med Twitter. Med to Twitter-elskende voksne i huset var det nok å bare høre om det. For er ikke Twitter utrolig selvsentrert? Det er hvert fall det førsteinntrykket jeg fikk. Det handler jo bare om at du skriver det du gjør eller tenker på, eller føler at verden bare må vite? Det er veldig forståelig at en tenker dette om Twitter ved første, andre og tredje øyekast. Men hvis man tar seg lenger tid og faktisk prøver det ut kan man fort få interesse for det. Som jeg skrev over, det er også mye lærerikt å ta tak i, du kan følge politikere og store internasjonale aviser som The New York Times.
Bli med, følg resten av saueflokken! Det er jo det vi alltid ender opp med å gjøre uansett?

Vi mennesker, over hele landet, har blitt så utrolig aktive innenfor internett. Vi har Facebook, Twitter, Flickr, blogger, norske Nettby, Biip og Blink. (Pluss så utrolig mye mer, men hvor mye kan ett enkelt individ ha tid til?)
Vi får utallige muligheter servert på et sølvfat. Det får oss til å føle oss viktige, at vi faktisk har noe å si, og ikke minst muligheten til å si det.
Vi har tilgang til alle disse kommunikasjonsmulighetene, men bruker vi dem nok, og riktig? Etter egen mening synes jeg vi bruker våre muligheter meget godt. Noen kunne alltids vært mer engasjert og noen mindre, men det er bare detaljer. Mediene utvikler seg, og det går kun fremover, vi kommer ikke til å snu og gå tilbake.
Vi har en god stund nå hatt mulighet til å si hva vi mener her til lands, det er jo et ganske så fritt land. Men det har ikke alltid vært så lett å nå ut med meningen sin uten internett som hjelpemiddel. Nå derimot har vi mulighet til å nå ut til utrolig mange. På nett kan vi dele meninger, diskutere og oppnå noe. Vi har mulighet til å kommunisere nesten direkte og noen ganger faktisk direkte med politikere o.s.v. Vår mulighet til å påvirke det norske samfunnet har vokst helt enormt. Sånn er det blitt i flere land, men kanskje vi merker det spesielt godt i Norge siden vi er ganske så lite land når det kommer til areal og folketall.
Men det går også andre veien. Politikere har mulighet til å kommunisere med oss. De har nå veldig stor og lett tilgang for å vite hva vi, folket, ønsker og gjerne vil endre i vårt samfunn.

Men det da kan ikke kun være fryd og gammen med alle disse kommunikasjonsformene? Nei, dessverre. Det oppstår mobbing og lyving. Det er veldig lett å gjemme seg bak en skjerm. Det er mye lettere å være litt tøff i trynet, ingen vet helt sikkert hvem du er, så hvorfor ikke være litt drittsekk først som sist? Jeg tror ikke du finner mye mobbing på for eksempel Twitter, der er det mest diskusjoner. Men på Facebook, Nettby og blogger finner det lett sted, på Facebook og Nettby har du mulighet for å sende private ”brev”. Her kan man gjerne sende en stygg beskjed, da er det bare den ene personen du sender det til som ser det. Du kan også gi deg ut for å være en annen enn den du egentlig er. Hvis du vet hva du driver med er ikke dette vanskelig. Når det kommer til blogging er det mange som velger å mislike hverandre på tynt grunnlag, for hva er ikke bedre enn å snakke og skrive stygt om andre?
En må lære å følge normene vi har i vårt samfunn, de gjelder også på nett.

Uansett…
Jada, jada, internett er farlig og vi kommer alle til å dø. Men vi kan da ikke alltid ta hensyn til det. Det er så mye positivt vi kan oppnå med internett. Mennesker vi kan bli kjent og holde kontakten med, ting vi kan lære, og ting vi kan få sagt.

Vi skal være glade og takknemmelige for mulighetene vi er blitt gitt. Så la oss alle takke Twitter, internett og strøm!

Kilder
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3039847.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2757509.ece
http://twitter.com/
http://e24.no/kommentar/spaltister/aaboe/article3283727.ece
http://www.aftenposten.no/sok/?cx=007197076891426136796:zq9bapkkdy8&cof=FORID:9&ie=ISO-8859-1&q=kommunikasjonsverkt%F8y&sType=search_ap#1143
http://www.aftenposten.no/sok/?cx=007197076891426136796:zq9bapkkdy8&cof=FORID:9&ie=ISO-8859-1&q=twitter&sType=search_ap#1112
http://www.ninanord.no/2009/04/twitter-i-norge/

Ikke alle liker å høre at det ikke finnes noe fasitsvar på det spørsmålet. Særlig nybegynnerne er raske til å problematisere det å gjøre seg sine egne erfaringer og mener at troverdighet og profesjonalitet står på spill. Selv mediefolk som er erfarne og har brukt sosiale medier i flere år ser utfordringer i at journalister framstår som en miks av den de er på jobb og den de er privat. Flere mediehus har laget kjøreregler for hvordan de ansatte skal oppføre seg på sosiale nettsteder og flere jobber med saken.

Mange spør seg om det er det mulig å framstå som troverdig, med integriteten i behold, når man både er profesjonell og personlig på det sosiale nettet?

Fordi jeg mener at svaret på det så åpenbart er ja, synes det er langt mer interessant å se på hva det innebærer å være profesjonell journalist i et mediebilde hvor dialogen i det offentlige rom har blitt så vesentlig.

Journalistikk 2.0

Det sosiale nettet har endret noen betingelser for journalister radikalt. Media har ikke lenger den samme makten til å bestemme hva som er viktig. Hvis bloggere eller andre aktører på det sosiale nettet er opptatt av noe og snakker mye om det, kan det like gjerne være publikum som setter agendaen. Åpnere research har ført til at flere får mer innsyn i journalistenes arbeidsmetoder – prosessene skjer ikke lenger i redaksjonens lukkede rom. Et tredje aspekt er at en sak ikke lenger eies av ett medie i samme grad som tidligere, konkurransen mellom mediehusene har endret karakter. En journalists nettverk på Twitter, Facebook eller i bloggsfæren kan være det avgjørende for om vedkommende er først ute med en nyhet eller kan følge opp med ny info, nytt perspektiv. Og er det ikke herlig at journalister nå blir rettet på ved det minste feilgrep? Twitrere, bloggere og lesere av nettavisene har blitt et hjelpsomt, om kanskje ikke alltid populært, verktøy for å gjøre jobben ordentlig.

Redaktør Per Valebrokk i E24s skrev nylig en sak, “Blytung vaktbikkje”, som beskriver noen aspekter av utfordringene og fordelene med den nye journalistikken på en innsiktsfull og, viste det seg, engasjerende, måte. Et Google-søk på Per Edgar Kokkvold Twitter gir deg rask innsikt i en både faglig og humoristisk engasjert debatt om at både journalister og generalsekretæren i Norsk Presseforbund bør vite hva de snakker om før de uttaler seg, om blant annet Twitter.

Intersosial arbeidsmetodikk

Valebrokk er ikke den eneste som har fått hjelp på det sosiale nettet til å lage en god sak. Har noen journalist kommet opp med en bedre sak skrevet i samarbeid med publikum enn “The See-Through CEO”, skrevet av Clive Thompson, redaktør i Wired, i mars 2007? Allerede for to og et halvt år siden laget han en sak sammen med en rekke bloggere som handlet om at den nye måten å drive business på – er gjennom åpenhet.

Mediehusenes små røde

De fleste mediehus har skjønt at det sosiale nettet har flere fordeler enn ulemper og oppmuntrer sine redaksjonelle medarbeidere til å finne ut av dette nye territoriet. Noen gir sine medarbeidere større frihet enn andre og stoler på at de tar med seg en bevissthet om hvor de jobber. Blant de mediehusene som har valgt å legge føringer, er det forholdsvis enkelt å se om de styres av skepsis til dette nye eller ønske om å drive journalistikk i åpent lende så profesjonelt som mulig. Naturlig nok er behovet for dette forskjellig, ut fra hvilken type journalistikk en bedriver.

Folk på Twitter har hjulpet meg med retningslinjer som er laget for bruk av sosiale medier og artikler som er interessante for alle som er interessert i premisser for den nye journalistikken. Har dere flere eksempler? Legg dem gjerne inn i kommentarfeltet under!

Reuters journalistiske håndbok
Social Media Governance hvor blant annet BBC har lagt inn sine retningslinjer.
Washington Posts ombudsmanns artikkel “Post Editor Ends Tweets as New Guidelines Are Issued”
“Journalism Students Need to Develop Their Personal Brand” av Alfred Hermida, professor i journalistikk.
New York Times-bloggen At War om “Military Policy 2.0″

Noen norske sosiale journalister

Det kryr av journalister på Twitter og det er stor forskjell på hvordan de velger å framstå. Noen er veldig på jobb, andre er veldig personlige. Jeg har plukket ut noen eksempler, mer eller mindre tilfeldig valgt, for å underbygge min teori: Det sosiale nettet er så nytt at det viktigste for journalister nå er å gjøre seg erfaringer.

Den mest populære journalisten med over 4300 followers, er Marie Simonsen aka @mariesimonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Hun framstår som proff, både som Twitterbruker og som redaktør, mye i dialog, svarer på spørsmål og reklamerer elegant for egne kommentarer her og der. Sjelden privat og dermed ganske kjølig.

En meget aktiv og diskuterende twitterbruker som raskt ble populær, er Knut Olav Åmås, aka @KnutOlavAmas, Kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Tar Twitter på kornet, deler og prater mye med folk.

Geir Bore aka @geirbore omtaler seg selv som “Ansvarlig redaktør i Drammens Tidende, 3 barn, underklatret”. Stilen reflekteres i twitterfeeden hans, hvor han først og fremst er på jobb, som representant for en teknologisk innovativ mediebedrift, en slags Norges svar på The Guardian. Han er mye i dialog, tipser mye og er tydelig delende. Personlig er han også innimellom, og bygger en smart og tilsynelatende ærlig merkevare om seg selv.
Her er linken til Mashable som han tipser sin kollega om, tre råd til å legge opp en sosial media policy.

Anders K Christiansen aka @VgNettAnders sier at han er “Journalist, VG Nett – #1 newspaper in Norway”. Tweetsene på de tre første sidene hans gir ikke inntrykk av at han er like mye “på jobb” som bioen gir inntrykk av, Anders er like jovial som nick’et og er gjerne privat. Jeg synes ikke det gjør noe, tvert i mot, det er tillitvekkende at han viser litt av hvem han er som person.

Hilde Sandvik aka @hildesandvik forteller at hun er samfunnsredaktør i BT, men lenker ikke til avisens nettsider. Hun framstår som profesjonell bruker av Twitter, med mange RT´er (videresending av andres tweets), svar og tips. I liten grad privat, men helt klart personlig.

Christian P Paasche aka @TV2Paasche framstiller seg selv som “Kommentator og reporter i TV 2 Sporten.” og vil tydeligvis framstå som journalisten Paasche, som han understreker med å lenke til arbeidsplassen i biofeltet. Det gule båndet i profilbildet som viser støtte til Lance Armstrongs kampanje “Livestrong” i profilbildet indikerer at vi har med en mann av meninger å gjøre, noe som gjenspeiler seg i strømmen. Han synser om mye, fra naturvern til skråblikk om sportslig relaterte aspekter i nyhetsbildet. Denne journalisten framstår som minst troverdig når han i en serie tweets reklamerer for Hockeyfeber på TV 2s egen kanal Zebra, fordi det å selge inn noe man selv har interesse i altfor hardt fort oppfattes som masing ref. twitterkotymen.

Jeg har mine personlige favoritter blant norske journalister på Twitter (tildels andre enn de som er nevnt som eksempler her), men jeg har enda ikke kommet over noen aktive brukere som jeg vil si misbruker Twitter eller bruker mikrobloggen feil. Da holder jeg alle nybegynnere utenfor, alle må ha lov å slingre når de prøver seg på noe som er nytt for dem. Hvorfor ikke slingre litt som profesjonell også, utfordre seg selv på å prøve og feile?

Det sosiale nettet er ganske nytt, medias mer eller mindre profesjonelle bruk av det er splitter nytt. De som ikke er nysgjerrige på hvordan det virker og de som ikke liker evalueringer, bør finne seg en ny jobb i løpet av de neste par årene!

Takk til @sindreholme, @Lisbethsindag, @skarptast, @KristineLowe, henriettehedlov, @ingeborgv, @BjoernTore, @hannesnielsen og spesielt til min egen private manuskonsulent @osol

Kort-url til denne artikkelen: http://bit.ly/farlig

CC fra http://www.flickr.com/photos/raftwetjewell/

I 1985 var det helt vanlig at en DJ snakket mellom låtene, på Kjelleren på Jessheim eller på Waterfront i Oslo. Det var mye likt i platekassene også, mye fra hitlista. Ikke helt det samme nå lenger, hvor DJs forlengst er på coolbarometeret og blir hyret inn for sin helt personlige stil.

Har ikke alle bransjer spesialisert seg de siste 5-10-15-20 årene? Utløste ikke 80-tallets jeg-fokus en gedigen fusionbølge? Lever vi ikke i nyanseringens tidsalder?

Parallell i mediebransjen

Jeg ble tankefull av å lese et lite intervju i Kampanje med en kommunikasjonsrådgiver som utalte: – Jeg tester Twitter i disse dager for å se hvilken potensiell nytteverdi det kan ha for våre oppdragsgivere. Jeg heller nok mot at dette er en artig døgnflue, så lenge det varer…

Jeg ble enda mer tankefull av diskusjonen i kjølvannet av @osols tweet om uttalelsene hans.

Om å følge med i tiden

En kommunikasjonsrådgiver som tester Twitter månedsvis etter terroraksjonene i Mumbai og nødlandingen i Hudson River og kilometervis av avisomtaler om det nye mediefenomenets innflytelse, er skikkelig bakpå etter min mening. Hvordan kan en rådgiver gjøre en god jobb hvis hun eller han ikke er oppdatert innen faget sitt? Når det oppstår nye måter for veldig mange mennesker å kommunisere på, er det ikke jobben til en kommunikasjonsrådgiver å undersøke nye muligheter? Halve politiker-Norge er på Twitter etter Obamas moderne og vellykka dialog med velgerne sine under valgkampen, og så skal det være greit at en som jobber som kommunikasjonsrådgiver uttaler seg om Twitters framtid mens han “tester Twitter i disse dager”?

- Direkte uprofft

Margaret Telfer har jobbet som kursutvikler innen internett i flere år og har blant annet avholdt konferanse om intranett. Hun mener det er direkte uprofft av en rådgiver innen kommunikasjon og media å ikke følge med i timen på nettutviklingen nå.
- Det sosiale nettet har endret så mange menneskers holdning til og bruk av internett, at det er helt vesentlig å følge med i timen, sier hun. – Jeg vil gå så langt som å si at det er uforsvarlig.

Hvem har mest rett?

@iacob stiller et godt spørsmål når han lurer på hvem som har rett. Han er uenig med meg i at det er behov for spesialisering innen faget kommunikasjonsrådgivning.

CD-rom´en ble ikke værende, den dukket opp, forandret noe og ble avløst av noe bedre. Det kan godt hende at Twitter viser seg å være en døgnflue, det er jo faktisk sannsynlig. Men at det er her nå og spiller en viktig rolle i medieutviklingen, er det ingen som helst tvil om. Og det må en som skal være rådgiver innen kommunikasjon vite noe om.

Troverdighet

Karsten Meinich skrev nylig om filmdistributørers strategiske tilstedeværelse på sosiale nettsteder i forbindelse med den kommende norske filmen Upperdog. Twitter og Facebook brukes stadig av nye aktører, på nye måter. Poenget mitt er at idéene til hva som er god PR og god kommunikasjon følger kunnskap om hva som er mulig – og tildels hva som er populært. Man har ikke særlig troverdighet i å uttale seg om Facebook, dersom man ikke har registrert seg der selv, har man vel? Er en filmanmeldelse troverdig dersom anmelderen ikke har sett filmen? Synsing om et reisemål noe å lytte til dersom synseren ikke har vært der?

“Alle” kan ikke internett lenger

Tiden for at “alle” kunne uttale seg om internett, er forbi. Det fortalte jeg en kollega også her om dagen. Hun hadde hørt en av presentasjonene mine om redaksjonelt bruk av sosiale medier og hadde masse nye idéer om hvordan man kunne lage en spennende interaktiv nettside om bøker. Idéene hennes var ikke dårlige, de var bare… litt lite konkrete. Det viste seg at hun ikke bruker det sosiale nettet i det hele tatt, ikke rart at idéene hennes om dialog med publikum var litt vage. En DJ med vag profil får ikke oppdrag på utesteder i Oslo. En kommunikasjonsrådgiver uten kunnskap om det sosiale nettet kan ikke gi råd om moderne mediebruk. Fact of life.

Siden brukerne ikke registrerer seg ikke med nasjonalitet, er det vanskelig å finne ut hvor mange som bruker Twitter i hvert enkelt land, og det lokker synsere ut på glattisen. Nylig var det Dagsavisen som antok på svakt grunnlag: “For mens 1,6 millioner nordmenn er på Facebook, kvitrer bare mellom fem og ti tusen av oss på Twitter.” Hvorfor skriver journalisten det når hun ikke vet?

Vi, Nina Nordbø og Øyvind Solstad altså, har diskutert potensialet til Twitter i Norge flere ganger. Vi er kjærester, vi bor sammen, jobber med nett i NRK og er begge over gjennomsnittet interessert i det semantiske nettet, så det skulle bare mangle i grunnen. I utgangspunktet var vi ikke helt enige. Nina-påstanden var at Twitter kom til å bli svært, Øyvind-innspillet at Twitter var for spesielt interesserte og ikke kom til å bli så stort som Facebook.

Ikke oppe til diskusjon

Bakteppet er at flere folk bruker nettet mer. Ferske tall NRK Analyse har presentert viser at 15-29 åringer i Norge bruker over en time på nett daglig nå. 30-44 åringene er nesten der de også, med 54 minutt daglig gjennomsnittsbruk. Sosiale medier er poppis.

Twitters hjerte, kjapp dialog, gjør at det passer perfekt for dem som har lyst å holde seg oppdaterte. Det siste halvåret har Twitter for alvor blitt oppdaget av journalister og har blitt en del av nyhetsbildet, både som verktøy og innhold. Medieoppmerksomheten er nok årsaken til den raske vesten de siste månedene. Bare fra februar til mars i år fikk Twitter 5 millioner flere brukere i USA, en økning på 131 prosent, ref. ComScore.

Twitter har blitt en snakkis, og selv om mange da prinsipielt vil motsette seg å bruke det fordi “alle andre” gjør det og avskrive det som en hype, så vil enda flere bli nysgjerrige og sjekke ut om dette er noe for dem. Skulle ikke være tvil om at Twitter har høy vekstrate for tiden.

Ninas tankerekke

Jeg har en bølgeteori. Når noe nytt oppdages, er det alltid de spesielt interesserte som er de første. Øyvind var en av dem som snuste opp Twitter da det var nytt. Jeg hørte til den andre bølgen, veldig nysgjerrig på noe jeg hadde hørt litt om, på leting etter nye sosiale medier som kunne være noe for meg, mange mediefolk og teknologistudenter ble med på det draget.

Nå er den tredje bølgen på vei inn og det ville ikke overraske meg om det kom flere sett i løpet av året: Folk som har oppdaget at det sosiale nettet er mer enn Facebook og folk som har interesse av å nå ut med budskapet sitt. Første gang jeg opplevde dette settet av bølger, var da Nirvana slo gjennom, til sammenligning. En musikkgeek fant labelen SupPop og spilte helt ny musikk for oss venner og vi digget det. Vi var med på oppdagelsen av noe nytt og vi elsket det. Nirvana ble spilt på små klubber og på fester. Så kom gjennombruddet og det sto på VGforsiden at Nirvana toppet listene, og denne tredje bølgen av fans vokste raskt. Som med Twitter nå.

Twitter er for alle og kan brukes til dialog til nær sagt hva som helst. I så måte er Twitter ekstremt åpent for hva folk vil bruke det til, i motsetning til mange sosiale nettsteder som er brukes av folk i en bestemt alder eller med spesielle interesser. For eksempel har ikke jeg noe å gjøre på hverke Kingsize.no (ikke spesielt interessert i hiphop) eller biip.no (for gammal), to norske sosiale nettsteder med høy aktivitet. Poenget er at den typiske Twitter-brukeren ikke finnes lenger og at de nye ikke alltid er synlige for old schoolerne.

En måte å anslå størrelsen på Twitter på mer konkret, er å se på veksten av andre sosiale nettsteder og trekke noen slutninger derfra. I en pressemelding 15. april sier ComScore dette om Facebooks vekst: …the site has catapulted to the #6 ranked Web property worldwide with 275 million visitors in February, a 175-percent increase versus year ago. One of the global regions that best illustrates Facebook’s growth is Europe, where the site has seen a 314-percent increase to nearly 100 million visitors.”

Samme undersøkelse sier at Facebook i Norge har økt med 81 prosent i samme periode, februar 08 til februar 09. Bruken av sosiale medier øker totalt sett, bloggene regjerer og Facebook vokser kraftigst, som blant annet TechCrunch har rapportert.

Folk ELSKER Facebook her i Norge og noen av dem må vel antas å være og ha blitt interessert i sikkert på andre sosiale nettsteder etterhvert, med all omtalen Twitter har fått i media er det nærliggende å anta at noen vil være nysgjerrige på det. En så liten del av Facebooks brukere som 3 prosent, tilsvarer 48 000 Twitterbrukere. Et tankekors, i det minste.

Minst like viktig for trafikken på Twitter som kjendisene og høyprofilene som hiver seg på nå, er Twitters egne “kjendiser”som man kan lete etter noe som ligner konkrete tall fra, som AD`en Arnt Eriksen som har 7374, Furry Love som har 1065, muskelbyggeren Øystein Lund med sine 3914. De har naturligvis ikke bare norske followers, men poenget er at pluss pluss er lik mer, og at de som følger disse, er sannsynligvis ikke de samme menneskene. Tilsammen kan det være mange.

Even fra Asker som har 962 followers, omtales i en Dagbladet-artikkel, Twitter er en 18-årig rødruss, hvor journalisten tydeligvis vet hva han snakker om.

Jeg vet ikke helt hva jeg snakker om, men jeg gjetter at Twitter har omkring 30 000 registrerte brukere i Norge akkurat nå, kanskje opp mot 40 000. Forbered dere på at Twitter kan bli allemannseie i løpet av 2009!

Øyvind tankerekke

Da Nina og jeg diskuterte Twitters potensiale i Norge for en stund siden, var jeg usikker på om Twitter kom til å få en spesielt stor tredje bølge. Det virket som mange ikke så potensialet i nettstedet. Til og med nerdete folk rundt meg som vanligvis ser hva som kommer til å funke eller ikke, var skeptisk til Twitter og skjønte ikke hva som var så fantastisk med dette.

Det spørsmålet stiller folk seg fortsatt. “Tester Twitter” er en svært vanlig setning på Twitter, som viser at det er mange som prøver å finne ut av det. Samme med vitsen med Twitter.

De som lurte på vitsen med Twitter for et år siden, kunne ikke spørre så mange. Det er annerledes nå. Mange vet, og nettaviser og blogger er fulle av forklaringer og tips. Dermed kommer Twitter over en magisk grense og da kan det fort bli veldig populært.

Massiv omtale i media, kraftig drahjelp fra de som tok det i bruk først, inntog av kjendiser som Demi More, Ashton Kutcher, Lance Armstrong og Oprah.

Tilsammen blir det et trøkk som får masse folk til å registrere seg for å finne ut av Twitter.

NRKbeta som passerte 4000 followers for bare 16 dager siden. Nå har tallet over 4700. Det er en økning på hele 16% på bare 12 dager. Det tyder på at antall nordmenn som bruker Twitter er sterkt økende.

Vi så samme tendensen sommeren 2007, da Facebook gikk fra å ha under 3000 norske brukere i januar, via 80 000 brukere i mai til over en halv million før sommeren var over. Bruken eksploderte i takt med omtale i media og at flere og flere fikk med seg vennene inn i et nytt sosialt nettverk.

Et annet poeng er at folk på Twitter sier mye mer nå enn de sa for et år siden. Det var slik at om jeg twitret fem ganger på en dag for et år siden, ble jeg bedt om å være stille! Nå er det ikke uvanlig med 50+ twitringer om dagen for mange. Bruken er altså høyere, og hver enkelt bruker investerer mer tid på Twitter. Det betyr også at folk kommer raskere i dialog med andre, og dermed kjappere skjønner vitsen med Twitter – samtalene!

NRKbeta har i skrivende stund 4 756 followers. Vi får anta at de fleste av disse er norske, selv om det nok er endel svensker, dansker og spam-kontoer innimellom. Statsminister Jens Stoltenberg har 8 237 followers. Noen har anslått at det er 5 000-10 000 nordmenn på Twitter. Tror du at halvparten av alle som bruker Twitter i Norge følger NRKbeta? Eller at 80% følger Jens Stoltenberg? Selv om Jens er statsminister og sjef i landet, så tror jeg neppe at mer enn 20-30% av brukerne ville følge han.

Tror du at nesten halvparten av Twitter-brukerne i Norge følger NRKbeta? Det tror ikke jeg, og tipper heller tallet ligger på 10-20%. Med 10% er det da over 40 000 som bruker Twitter, med 20% er det nesten 25 000.

Hvis hundrevis står i kø for en gratis kebab, hvorfor skulle ikke noen tusen hive seg på Twitter for en god samtale? Bilde av Thomas Marthinsen – med en Creative Commons lisens.

OPPDATERING: Denne posten på Halogen sine sider var det beste resultatet i en jakt på Twitter om tall på norske brukere på sosiale medier 12. mars 2010.