De unge overlevende forteller selv

De er intervjuet, omtalt, filmet, fotografert, de overlevende etter Utøya-massakren. Like etter at de kom fra det med livet, våte i håret etter svømmeturen for livet, på sykehus, med familiens armer rundt seg. Her er det jeg har lest som er nedtegnet av de overlevende selv. En viktig del av historien om 22/7, med mine egen sønn og datter i tankene. Det kunne ha vært dem. Derfor kjennes disse ukjente unge også nær.

Prableen Kaur har skrevet Helvete på Utøya.
“Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde.”

Khamshajiny Gunaratnam aka @Khamshajiny skrev Den verste dagen i mitt liv på sin blogg (som har underteksten: “Fra mitt hjerte, for sosialdemokratiet og ett Oslo united”).
“Jeg er faktisk fortsatt i sjokk. Jeg klarer ikke å presse ut en eneste tåre. Jeg kan ikke tro det: I dag holdt jeg faktisk på å bli drept. Jaget og drept.”

Ann aka Havrekjeks har skrevet Mitt liv som And.
“Jeg er en av de heldige, en av de som kom meg vekk fra Utøya før jeg ble skadet eller skutt…Dette er min historie slik jeg husker den.”

Morten Hellesø har skrevet Utoya massacre – My survival story.
“But then at one point, he tried to break into the building.
It was the most terrifying part of it all, and for a moment, I considered my life forfeit.
The feeling of helplessness was crushing.”

Jaran Berg har skrevet Ubeskrivelig…
“Jeg er lettet, jeg er i sjokk, jeg er glad, jeg er trist, jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker og føler…”

Håkon Sandbakken har skrevet sin personlige beretning. til lokalavisa.
“Jeg skriver dette mest fordi jeg ikke ønsker å forklare hva som skjedde mange ganger. Dernest ønsker jeg at folk som ikke var på Utøya, skal forstå hva vi gikk igjennom. Redselen vi følte, blir ikke i tilstrekkelig grad speilet av dagens mediebilde.”

Marte Ødegården aka @miniodegarden overlevde skuddskadene og publiserte Hva skjedde? på bloggen sin 8. august.
“Jeg var helt sikker på at nå dør jeg, derfor skrek jeg noe til de andre om ting de skulle si til foreldrene mine.”

Madeleine Svendsen aka @madeleinels har skrevet marerittet på utøya – min historie.
“Det som skulle bli sommerens vakreste eventyr for hundrevis av engasjert ungdom ble brått forvandlet til et helvete på jord. Mange kom aldri tilbake. Jeg var en av de som overlevde, og her har jeg valgt å dele min historie.”

Emma Martinovic skriver ut sinnet sitt på den nye bloggen sin “Utøyahelvette”: min mening om monsteret.
“Jeg har tenkt på deg din jævel, og jeg skal la alle få lov til å lese det jeg har tenkt.”

Gard Strand, Nina Emilie Varjola Hatlevoll og Daniel Bråthen i nettmøte på VG.no.
- Hva vil dere skal skje med han Anders?
Daniel: Jeg vil ikke att han skal dø, bli torturert eller noe sånt. Vil bare att han skal sitte inne for alltid. Har faktisk litt lyst til å prate med han, selvom han nesten tok livet mitt.

Mange flere har spurt seg selv “Hvorfor?”.
Det spørsmålet kommer til å diskuteres og utredes i lang tid framover. Artikkelen Min venn Anders til NRK-journalist Peter Svaar et av tankekorsene, han gikk i klasse med gjerningsmannen.

“We are all norwegians”, som den svenske utenriksministeren skrev på Twitter 22. juli 2011.

Men det klokeste som er sagt om de grufulle hendelsene på Utøya fredag 22. juli 2011, kom fra en Hanne Gannestad. Hun var ikke på Utøya selv, men hun fulgte tett og aktivt med på Twitter, og hadde tydeligvis venner ser. Hun skrev noe som mennesker over hele verden nå har lest: “Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.”

(Send meg gjerne lenke til andre nedtegnelser, så legger jeg dem inn her i denne helt spesielle samlingen av ytringer.)

    • Matilda Vikström
    • July 31st, 2011 1:58pm

    Tack för att du har sammanställt flera av berättelserna, det var riktigt bra för jag har letat väldigt mycket på nätet efter deltagarnas egna upplevelsehistorier. Det hela är så ohyggligt och obegripligt att det inte går att förstå för oss som bara har hört på radio, sett på tv och läst i dagstidningarna, så det hjälper att få läsa vad alla har varit med om med deras egna ord.

    /Matilda Vikström (Umeå, Sverige)