Det har blitt lettere og lettere å dele ting på nettet de siste årene. Det man før måtte kunne minst html for å få til, kan nå hver en teknisk idiot gjøre. Publisér ett sted, og vips så er bildet/videoen/bloggposten/kommentaren synlig på ørten andre. Delekulturen på nett kommer til å eksplodere i 2011. Det er min ydmyke spådom.

La oss si at jeg tar et bilde, som det over her, med mobilen, henter det opp på la oss si Instagram og gir det et nice filter – da kan jeg på under 30 sekunder – fra den selsamme mobilen – spre det til Facebook, Twitter, Tumblr, Flickr, Posterous- og WordPress-bloggen og til FriendFeed i samme slengen. Da blir det bildet synlig for ganske mange folk, som er mine kontakter på disse sosiale nettstedene. Hvis de liker bildet mitt, så deler de det med sine venner igjen eller legger igjen kommentarer som gjør det synlig for andre og sånn går dagene. Du skjønner tegninga? Jeg kan potensielt nå ut til tusenvis av mennesker på vips-tid.

Fordi vi kan eller fordi vi må?

Sjansen for at du gjør det, skjønner tegninga altså, er stor. Halvparten av mobilene som selges i Norge nå er smart-telefoner, som betyr at det er lett å bruke nett på dem. På bussen, på venterommet, på skolen, på fjellet, på toget, på ferie, i pausen, i hagen, på skitur… Stadig flere får kick på applikasjoner og bruker sosiale medier mobilt. Vi liker å dele med oss, på nettet også. Fordi det er fint å gjøre noe sammen, fordi det er kjekt å se hva andre driver med, fordi vi får oppmerksomhet om noe vi selv liker, fordi vi liker å inspirere og bli inspirert. Eller i profesjonelt perspektiv: Fordi vi må.

Hjelpsom deling av hakontdal på Flickr: http://www.flickr.com/photos/hakontdal/sets/72157625538664865

Smart av VG å ikke dele?

På julaften kom VG på gata med helgebilaget som hele familien min ventet på. Noen uker før hadde nemlig en journalist og en fotograf vært hjemme hos meg og gjengen for å lage en reportasje om et hjem der teknologi var mye i bruk av alle. Kjæresten min, de to jentene hans, mine to ungdommer og jeg var spente på hvordan historien kom til å se ut fiks ferdig i avisen. Vi hadde fått høre fra søsteren min og noen venner at de hadde sett oss i tv-reklamen til VG dagen før. Samboeren min kom hjem fra butikken med papiravisen. To oppslag, gurimalla! Fire sider, masse bilder. Alle hadde sine små innspill til forbedringspotensiale, men saken var i det store og hele fin den. Perfekt å sende til familie og venner på Facebook. Men hvordan, når saken ikke var på nett?

Når VG ikke deler, så finner folk ut av det på sin egen måte. Min sosiale medievenn Herdis Moldøen fikk ikke tak i avisen og etterlyste saken via Facebook. Ikke lenge etter hadde en kompis fotografert hele artikkelen og lagt bildene ut på Flickr.

Jeg fikk også spørsmål på Twitter om hvor saken var å finne. Flere var litt oppgitt over dårlig delekultur i VG, og hadde liten forståelse for redaksjonens forklaring: “VG Helg lages foreløpig for papir og brett (@vgpluss), da disse plattformene er optimale for feature.”

I morgenutgaven 25. desember var reportasjen publisert på VGpluss og folk kunne lese den på iPad. Bedre seint enn aldri.

La folk dele historier som de selv vil

Jeg er overbevist om at VG, som alle andre aviser kommer til å finne ut at kontrollert deling ikke fungerer. Nå som det er så enkelt å dele innhold via nett og mobil, blir de tradisjonelle medieplattformene proporsjonalt mindre viktige. Det som står igjen er kjernen; den gode historien. Hvor vi finner den, er uvesentlig, bare vi faktisk finner den. Der vi er. Enten det er på iPad, mobil, Facebook, Twitter, i bloggsfæren eller mens vi leser avisen.

Morten Jacobsen leste nevnte også nevnte artikkel i VGs papiravis og blogget om den fordi det var ting som ble sagt i saken som han syntes var interessant. Han poengterer også i bloggposten at saken ikke finnes på nett og at han derfor ikke kan lenke til den.

Den som ikke ser lyset, går det seint framover for

Jacobsens sak har overskriften “Din digitale hverdag i 2011 starter under dyna” og sier noe om endringer i mediekonsumet. Han er ikke den eneste som sjekker noen apps før han står opp. Stadig flere dropper morgenavisen på busser med mobilen og leser gjerne Twitter for å se hva som er dagens snakkiser før de begynner å lese nettaviser.

Svært få mediehus ser ut til å ha skjønt konsekvensen av at medievanene til så mange er i så rask endring. Hvor kort tid det går fra noen får iPad til de slutter å lese papiravisen. Til de forventer å få nett-tv på den plattformen også. Mye har blitt en selvfølge som ikke var det for et år siden. Det er ikke så mange mediefolk som fnyser av Twitter lenger. Mange har begynt å blogge selv. Bloggere blir stadig mer synlige i mediene, både som kjendiser og kilder. Hvilket NRK-program har ikke Facebook-side? Og har du forsøkt å sjekke inn på Gowalla når du kommer til NRK? Det finnes så mange spots på Marienlyst at det rett og slett er vanskelig å finne ut hvilken man skal bruke. Det blir ikke noen hotspot av det.

Poenget mitt er, uten å trekke det ut i for mange eksempler, at folk deler over en lav sko, på så mange nettsteder og i så mange apps – at de mediehusene som ikke har sett dette lyset og tatt noen grep, kommer til å slite med å nå fram til folk flest. Ikke akkurat nå. Men helt sikkert når vi kommer til desember 2011. La folk få historien og gjør det lett for dem å dele den. Da når historien ut og har en sjangs til å bli relevant.

Bruker-aggregerte aviser

I det siste har det dukket opp mange flere aggregerte nettsider, som henter innhold fra forskjellige nettsteder/brukere. Et forstørrelsesglass på det fenomenet får bli i en annen bloggpost, men sjekk gjerne ut paper.li for å se nærmere på hvordan en slik side kan arte seg. Jeg har nesten 1000 lesere på min Ninanord Daily, ser jeg når jeg sjekker bit.ly-statistikken. Og jeg er på langt nær den som har størst nettverk på sosiale medier.

De som sjekkker ut Quora for tiden, kan se at også paper.li diskuteres der. Noen opplever delingen på Twitter som spam, andre synes det er toppers å få en daglig oversikt over mest delte lenker fra nettverket sitt – eller andres. Halve poenget, om ikke hele, med disse “avisene” er jo at de, og innholdet i dem, skal deles.

Hva skjer når slike bruker-aggregerte aviser blir så populære at folk bruker, som en av dem fortalte, 45 minutter om dagen på sin “Daily”? Hvilket annet lesestoff dropper han da?

Har du innspill om hvordan du deler på nett, vil jeg gjerne høre om det! Her i kommentarfeltet eller på Twitter.
Kortlenke http://bit.ly/del2011