For noen uker siden fikk jeg en telefonoppringning som kjentes som å få en jernstang slått bak knærne. I åpent kontorlandskap fikk jeg beskjeden: “Du har kreft.” (Pust. Rolig. Pust. Finn et stillerom. Ikke noe stillerom ledig. Faen.) “Hjelp”, hvisket jeg inn i røret og lente meg inntil en vegg der det ikke var noen kolleger akkurat da. Legen beroliget meg med at det var en rolig type, den “hun ville valgt hvis hun hadde fått kreft”.

Ikke like kult som Roskilde eller Picnic, for å si det sånn…

Jeg har ikke fortalt dette til så mange, før nå. Kun noen få venner og den nærmeste familien. Jeg har ikke fortalt sjefen min om dette, ikke kolleger heller. Når jeg skriver en bloggpost om å ha kreft nå, er det ikke fordi jeg vil at noen skal synes synd på meg, eller for å få oppmerksomhet. Jeg vil gjerne dele noen av de tankene jeg har om å “fortsette som før” fordi jeg tror det har en betyding, å dele altså.

Jeg har snakket om åpenhet og delekultur utallige ganger under presentasjoner og workshops om sosiale medier, jeg har forsøkt å nyansere skillelinjen mellom privat og profesjonell og uttalt min hjertens mening om at det ikke er mulig å dele et menneske opp i to deler som heter jobb og privatliv. Så det kjennes riktig å dele noe av dette, selv om det koster meg litt.

Hvor starter åpenheten – og hvor slutter den?
Jeg har utforsket grenselandet om hvor personlig man kan være på sosiale nettsteder. Hvor går mine egne grenser og hvor går andres? Et par ganger har jeg buttet mot noe som ikke kjentes helt naturlig for meg selv, et par ganger har jeg fått tilbakemelding fra andre brukere om at de syntes jeg hadde gått over streken. Jeg er nysgjerrig på dette grenselandet, fordi det røper hva som er sosialt akseptabelt å snakke om. Sykdom er et tema som har alltid bydd meg mot, statusmeldinger om hjemme med feber og oppkast har jeg tenkt på som syting i det offentlige, sortert i mappa “Jaja, folk får gjøre som de vil hvis de absolutt må.” Ikke at jeg tenker at mine bilder av fortært fisk, closeup av vin i glass eller skyer over et fjell jeg har vandret over er mer interessante, jeg har bare tenkt at det er noe jeg liker bedre å dele og å snakke om enn sykdom. Derfor sitter denne bloggposten litt hardt.

Jeg har ikke lyst å skrive om kreft som sykdom, hvilke prøver som er tatt og hva resultatene var. Eller dvele ved tankene jeg har hatt om hvordan det kan bli å deale med kreft dersom den har spredd seg. Jeg har ikke noe spesielt behov for å gjenfortelle samtalen med legen som sjekket meg under narkose på Ullevål Universitetssykehus eller samtalene jeg har hatt med andre som også føler seg friske, men som har kreft. På en eller annen måte kjennes det privat. Det er min livmor. Det er mine følelser.

Jeg har lyst å si noe om hvordan det kjennes å forsøke å fortsette som om ingenting var hendt, når ens egen verden blir snudd på hodet og Jorden snurrer rundt som før. Tusenvis av mennesker her i landet havner i en situasjon som ligner på min hvert år. Hvordan håndterer de det? Det jeg vet, er at jeg har hørt veldig lite om hva folk rundt meg har opplevd av vanskelige ting i de 25 årene jeg har jobbet. Og det jeg tenker om det, er at jeg skulle ønske vi kunne vært litt mer åpne og latt noen fordommer falle. Jeg ønsker det for kulturen vår – og for min egen del.

Tabuland
Denne bloggposten har sin forløper i en Gowalla-innsjekk. Jeg leste tweets fra en konferanse der kjæresten min holdt foredrag og så at noen refererte til en uttalelse fra ham om at vi sminker oss på det sosiale nettet, hvor han brukte gynekologen som et eksempel på hva vi IKKE forteller andre om. Det gikk en (ikke helt ukjent) faen i meg. Jeg tenkte: Hva vet han om hvordan det er å gå til gynekologen? Og hvorfor skal man ikke skal snakke om å gå til gynekologen i 2010? Så jeg sjekket inn på Volvat Medisinske Senter uka etter og dro blått på Twitter og Facebook. Ikke at jeg forventet noen respons på det, hallo, underliv et fremdeles tabu – når det ikke handler om sex da! Et lite stunt blandet opp av intern humor og et ønske om å bidra til åpenhet i hverdagen. Jeg ble glad da jeg så at Rolf Martin Angeltvedt hadde trykket “Liker”, han leder Helseutvalget for homofile og vet mye om hvor viktig åpenhet er.

På dette tidspunktet handlet dette bare om en rutinesjekk hos gynekologen, en sånn som alle damer har sånn circa årlig. Så jeg lo godt da en på Twitter herlig humoristisk fulgte opp sin “Au! TMI?” med en kommentar om at det problemtatiske i og for seg kunne bli å svare på oppfølgingsspørsmål.

Men, hvem er det vel som spør en voksen dame om hvordan det gikk hos gynekologen? LOL! Selv om det forsåvidt hadde vært greit for meg. Iallefall inntil den kjipe telefonoppringningen fra legen et par dager seinere. Da var det mer enn nok bare å finne et positivt fokus, samle seg om hverdagen, komme seg opp om morgenen, kjøre ungene til skolen, dra på jobb, planlegge neste uke i nettredaksjonen, avvikle og kalle inn til nye møter – og vurdere hvor mye man skal google vs å vente til neste time med lege to uker fram i tid.

Når det glipper
Kan man fortsette som før, når man har hengende en potensiell dødelig sykdom over seg? Ja, det kan man, hvis man ikke har for vane ellers i livet å se for seg det verst tenkelige til enhver tid. Ja, det kan man, hvis man har noen som er støttende rundt seg, så man kjenner at man ikke ramler utfor stupet selv om man går langs det.

Det kan være overraskende lett å være glad for det man har når man ikke vet hvor lenge man har det. Det som ellers er sur vind på vei til bussholdeplassen en morgen, blir frisk pust fra skogen som gjør at man puster dypere og nyter høsten. Det som ellers er selvfølgelig, kjennes som luksus. Leksehjelp, lage mat sammen, få en sms om å bli med på trening…

Samtidig er ikke ting som før, ikke i det hele tatt. Det glipper innimellom. En avtale blir glemt, noe ellers viktig blir uviktig, noe som ikke blir skrevet ned med en gang, blir aldri gjort. Jeg har avlyst flere foredrag og workshops fordi jeg ikke makter å gjøre merpå jobb enn jeg abslolutt må. 30 redaktører satt i Vestfold og ventet på meg en mandag ettermiddag jeg skulle holde foredrag for dem. Jeg var så sikker på at det var på torsdag at jeg hadde bestilt flybilletter fra Torp videre til Stavanger. Hadde jeg missa datoen hvis det ikke var for den nåværende teflonhjernen forårsaket av krefttypen adeno karsenom? De lærde strides om hvordan det skrives. Jeg jobber med hvordan jeg skal håndtere den.

“Nina” eller “Nina, hun som har kreft vet du”?
Noen velmenende venner har rådet meg til å sykemelde meg. Det har aldri vært aktuelt. Jobben er jo halve livet mitt, jeg liker å jobbe! Men det har vært vanskelig å ikke si noe til dem om hvordan det ligger an. Det er ikke naturlig for meg å si at jeg skal på sykehuset i morgen, uten å si noe om hvorfor. Det kjennes uprofft å måtte ta en dag fri etter første inngrep, uten å ha sagt fra på forhånd. Selv om kroppen sier at det er helt riktig å ta en hviledag. Derfor bruker jeg en del av denne hviledagen til å klarne hodet om hvordan jeg skal forholde meg til omverden i denne helt spesielle tiden.

Jeg innser at jeg kan ikke fortsette som om ingenting var hendt, fordi livet ikke er helt som før. Det er mer dyrebart. Om to uker får jeg vite om jeg kommer til å gå ut på dato før tiden eller om jeg blir frisk igjen. Jeg som ikke føler meg syk engang!

Jeg håper at folk rundt meg behandler meg som før. At jeg blir spurt om å bli med på prosjekter hvor jeg har noe å bidra med, at jeg er en like aktuell kandidat til alt fra festkomitéer til nye stillinger som jeg har vært før. Jeg håper at folk rundt meg ikke følger at de må ta noen spesielle hensyn til meg – og jeg håper de gir meg litt slakk. For det hender at jeg glemmer hvilken dag det er, og hvis ikke avtalen er skrevet ned i kalenderen min, kan det hende jeg glemmer den.

Jeg rekker ikke alt jeg har lyst til. Jeg får ikke gjort så mye som jeg pleier. En god venn og tidligere kollega sa at det sannsynligvis betyr at jeg nå jobber nærmere normal 100 prosent istedet for 150 prosent. Det var fint og oppmuntrende sagt! Men jeg liker ikke å måtte utsette hverken evalueringer eller planleggingsmøter, selv om det har sine fordeler å fokusere på det som er aller viktigst. Jeg er for eksempel totalt imponert over den nye redaksjonen jeg jobber med, som har blitt så selvdreven på så kort tid og som jobber så bra sammen. Det har vært en enorm støtte for meg de siste ukene, selv om de ikke vet det. Og det kommer til å bli lønn for strev når alt er i gjenge igjen. A-team!

Humor i landet
Jeg håper ikke for mange er oppgitt over meg og synes jeg har vært lite synlig i det siste. Jeg håper ikke noen tenker at jeg er treig og lat (hjelp!), jeg håper ikke noen utelater meg fordi om jeg ikke har vært i hundre i høst. Jeg håper jeg blir invitert på neste fest og neste middag, selv om jeg ikke kom forrige gang. Og jeg håper ikke jeg kommer til å komme på jobb i skaut i 2011! Det er forresten uaktuelt, det blir i så fall luer – som jeg pleier hver vinter. Alternativt stadig nye parykker!

Det blir lue i så fall!

Jeg har en god venn som er også fikk beskjed om kreft for et par uker siden. Når vi stikker og trener er det “Kreft IL”. Jeg har en skjønnas i familien min i Stavanger, som nettopp er mirakuløst operert for kreft, fordi hun først fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre noe. Jeg trodde jeg ville miste henne før jul, og fikk velferdspermisjon for å hjelpe henne to dager i uken. Når vi planlegger nyttårsfeiringen nå for tiden, er Kreftwerk på programmet – vi regner med å få synth til jul.

Når kjæresten min og jeg møter på uventet mostand, som at garasjedøren er vanskelig å få opp eller at vi har glemt å kjøpe smør i butikken, er mantraet: “Er det det også nå!” Den dårlige Stavanger-humoren min kommer endelig til sin rett. Og det beste av alt; Plutselig ler alle rundt meg av vitsene mine! (Håper de fortsetter med det når jeg blir frisk!)

Intern humor på Kvinneklinikken…

Hvis du liker bildene mine, finner du flere på Posterous-bloggen min!