Det sosiale nettet som har vokst seg så stort og innflytelsesrikt i begynnelsen av dette årtusenet har forrykket balansen på flere fronter. Hele-halve Norge, og den digitaliserte verden forøvrig (det heter vel ikke industrialiserte lenger?), er på det sosiale nettet og deler og prater. Vi lever i Åpenhetens tidsalder. Hvorfor er den så vanskelig å håndtere?

Balansekunst
En hel mediebransje står forvirret og ser på den raske utviklingen, skal de bli med eller vente litt til? En skare av arbeidstakere spør seg hvor private de kan være på Twitter, mens lederne deres lurer på hva de får ut av å bruke tid på det. For ikke å snakke om alle som føler de burde vært med, men ikke vet hva de har å melde. Bransjer står i kø for å høre på foredrag om hvordan de kan bruke sosiale medier for å nå ut til folk med produktene sine, lære hvordan de skal henge med.

Foto (CC): Brian Solis, www.briansolis.com and bub.blicio.us.

Først en, så to, så tre (eller var det fire?) generasjoner er på Facebook, med fullt navn og bilde. Er det plass til alle? Vil de unge trekke seg ut når de voksne entrer sonen, som det har blitt påstått? Old school-bloggerne har blitt som Nirvana-fansen, litt snytt over at “alle” er på samme bølge etter noen avisoverskrifter om emnet. Det jobbes på flere hold med å finne ut hvor mange nordmenn som blogger, sannsynligvis er det mange hundre tusen. Siste troverdige (?) tall sier at 1.4 unike norske brukere er på Facebook hver dag. TNX Gallup sa for noen måneder siden at rundt 80 000 nordmenn er på Twitter hver uke, sannsynligvis er det mange fler og iallefall blir det flere i rasende fart. I takt med den økende bruken av mobil som nettprat-medie (på Facebook via mobilen, geddit?)

Sosiale medier på jobb, hjælp!
Jeg står foran mennesker som er på kurs eller foredrag og sier at skillet mellom det private og det profesjonelle er i ferd med å bli utvisket. Jeg sier at den objektive journalistikken står for fall. Håret reiser seg på noen, men jeg er laaangt fra den første som observerer dette. Når jeg påstår at journalister som ikke er på Twitter er uprofesjonelle, er det mange som tar til motmæle, men stadig flere er enige. Da Peter Horrocks ble sjef i BBC Global News sa han tydelig fra til de ansatte kunne se seg om etter en annen jobb hvis de ikke ville begynne å bruke sosiale medier som arbeidsverktøy.

Så til utfordringen “alle” er opptatt av: Når man skal bruke sosiale medier på jobb, hvor går da grensen mellom det profesjonelle og det private?

Å være privat på jobb er ikke noe nytt under solen. Foto (CC): Royal Sapien

Who? Me?
Dilemmaet har sin årsak i en forsterket rolleforvirring, mener jeg. (Jeg altså, ikke NRK der jeg er ansatt…) Når jeg sier forsterket rolleforvirring, er det fordi lite er helt nytt under solen. De fleste har nok lurt på hvor grensen går mellom det private og det profesjonelle før. Kan hende du har lurt på når arbeidstiden egentlig er over når man tar seg i å sende mail til en kollega om det pågående prosjektet klokka 22:30 og vet at du ikke kommer til å skrive overtid for det? Kan hende du har blitt så engasjert i noe på jobb at du driver research på fritiden? Kanskje du tenker at jobben er en del av livsstilen din, eller omvendt? Eller at kolleger er venner og at dere snakker jobb i helga.

En ting er å møte mennesker ansikt, noe helt annet når vi potensielt møter all slags bekjentskaper på samme sosiale arena. Hva er min rolle på Facebook når jeg risikerer å treffe på både datteren min, kollegaer, kompisen til eksen, eks-svigermor, mor, søstre, sjefer og gamle venner med samme melding? For noen oppleves dette mangfoldige miljøet som en risiko-sone. Det er mange eksempler på feilsteg som har fått konsekvenser, både privat og i jobbsammenheng.

Hun som faktisk ikke visste at det hun skrev på veggen til en venn om bruddet med samboeren ikke var mellom dem, men hele nettverket deres på Facebook. Hun som brukte journalistjobben sin for å framstå som seriøs når hun tilbød healingmassasje på kveldstid. Han som kritiserte interne forhold på jobben i en åpen Twitter-diskusjon. Kristin Oudmayer som har skrevet “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar” gjorde en bommert på Facebook. Hun delte erfaringer med det i bloggposten “Om å sitte i glasshus”, en refleksjon som kan være fin å lese for flere.

Å kaste stein i glasshus er omtrent like smart som å snakke stygt om en kollega på Twitter. Foto (CC): Seier

Åpenhet? Hva da?
Det faktum at mange flere mennesker snakker om seg selv og det de er opptatt av i de nye offentlige rommene bidrar til åpenhet. Kanskje det etterhvert gjør oss til mer tolerante og kunnskapsrike mennesker? Det er vanskeligere å holde noe hemmelig, det er lettere å få saker på den offentlige agendaen både overfor politikere og medier. “Folk” kan bli aktive medspillere for politikerne. Publikums rolle har endret seg fra å være passiv mottaker, til å kunne være deltakende og aktiv når det lages innhold i aviser, radio og tv.

Men åpenhet kommer ikke av seg selv. Det må noen feilsteg til, vi må risikere noe. Tørre å mene, gi av oss selv, dele. Vi må ut av komfortsonen for å finne ut hvor grensene går.

Hvor privat kan man være på jobb?
“De mest spennende journalistene er de som forteller om seg selv”, skriver kommunikasjonsrådgiver Bente Kalsnes i kommentarfeltet til bloggposten “Er du deg på nett?”. Hun henviser blant annet til åpenhets-redegjørelsen til professor i journalistikk Jeff Jarvis ved City University of New York.

En helt annen innfallsvinkel til rolleutfordringen privat/profesjonell er den såkalte Farmergate-saken, som blant annet Elin Ørjasæter i E24 kommentert. Da informasjonssjef Ole Irgens i DnB Nor uttalte seg om bønder på en måte som fornærmet noen på sin private blogg ble det bråk. Saken havnet i nyhetene og selv om Irgens ikke hadde nevnt arbeidsgiveren sin noe som helst sted på bloggen sin, ble det faktum at han jobber i DnB Nor en sentral del av nyhetsdekningen.

Det finnes kun en rolle å spille, og det er deg
Det kan synes som om det å skille mellom seg selv som privatperson på den ene siden og på jobb på den andre, ikke fungerer i Åpenhetens tidsalder. Det kan hende den rollefordelingen ikke fungerer lenger. Facebook har endret vårt forhold til å være på nett under fullt navn, pseudonymer framstår nærmest som gammeldagse. “Hemmelige bloggere” risikerer å bli outet.

Å skrive i Twitter-bioen hva man jobber med og følge på med “Jeg tvitrer som privatperson” er en poengtering av at man står for egne meninger, men har det noen reell betydning? Mye tyder på at man risikerer å bli sitert i media som den man er på jobb uansett. Det gir noen utfordringer i forhold til å holde tunga rett i munnen når man uttaler seg i det offentlige rom.

Noen synes det er vanskelig. De som har en leder eller et team som har dette på dagsorden, er heldige, de har blitt enige om noen felles kjøreregler og kan ha en løpende erfaringsdeling om hvordan de bruker sosiale medier. Sånn sett er mange arbeidstakere overlatt til seg selv i vurderingen av hvordan de klarer denne balansegangen, og velger å avstå fra å bruke sosiale medier i jobbsammenheng fordi de synes det er for vanskelig.

Jeg synes det er enkelt i utgangspunktet: Man må kunne stå for det man skriver, enten det skulle bli tatt opp i avisa eller på et møte med sjefen. Flere skriver noe om det i kommentarfeltet til bloggpostten “Privat overkill”, noen med lenker til det de har skrevet om egne erfaringer. Så får vi se om jeg forandrer mening hvis min sjef i NRK plutselig begynner å mene noe om hva jeg kan skrive på denne bloggen =)

***

Jeg har snakket om dette temaet flere ganger denne våren, som Nina Nordbø med Twitter-konto og blogg, som NRK-ansatt. Blant annet i paneldebatten “Er jeg meg på nett?” under Nordiske Mediedager.