Er du deg på nett?
Det er kjekt å dra til Mediedagene for første gang for å snakke om det sosiale nettet. Det hadde jeg aldri trodd. Hver vår har kolleger som jobber med tv i NRK reist til Mediedagene for å treffe kolleger og være nominert til priser, det har aldri vært aktuelt for meg. Som netthode har jeg valgt andre konferanser å dra til, Mediedagene har ikke akkurat vært internettets arena i Norge, selv om det har blitt en stadig bedre møteplass for all slags innholdsprodusenter.
“Er jeg meg på nett?” er overskriften for panelet jeg er invitert til. Jeg vil gjerne ha innspill for å bidra til en god debatt om denne varme poteten blant journalister.
Dette er innledningen til panelet: “Hyperaktive mediefolk dominerer de sosiale mediene. De “brander” seg selv, heter det. Hvordan tjener dette journalistikken? Og kan journalister i det hele tatt mene noe på nett? I så fall, hvor langt kan de gå? Skal redaktørene også redigere Facebook og Twitter?”
Varm potet
De fleste journalister er ikke aktive brukere av det sosiale nettet i jobbøyemed. En del er på forskeren og prøver seg fram, noen har kommet dithen at det står på agendaen på arbeid. Blant de som er aktive er tilsynelatende kun noen få komfortable med balansegangen mellom det profesjonelle og det personlige. Og når vi er inne på det personlige, hvor går grensen til hva som er for privat,når blir det privat oversharing? Og når kan en redaktør mene noe om ansattes bruk av sosiale medier?
Er tiden for de nøytrale journalistene over?
Det er et spennende tema å diskutere dette med hva journalister kan mene på nett. En ting er journalister og det farlige privatlivet, en annen ting er hva det er lov å mene noe om som er relatert til jobb. Kan en sportsjournalist bli tilhenger av en Facebookgruppe som stemmer for Anette Sagen som første hopper i nye Holmenkollen? Kan en som jobber med nyheter? Kan en kulturjournalist mene noe om billettprisene på Operaen, og diskutere det i det offentlige rommet Twitter er? Hvis en NRK-medarbeider sier hun skammer seg over å jobbe i bedriften fordi hun synes en dokumentar på 1-eren er pinlig, er det noe en leder kan be henne fjerne?
Hvis en kulturjournalist lager en guide til gode bøker om mat til et tv-program, kan vedkommende da fortelle på Twitter hva som er favorittboken? Hvis en nyhetsjournalist skal dekke valget og heier på ett parti på Facebook, er reglene de samme da?
Det kan se ut som om tiden for det nøytrale journalister er over. Mange vil si heldigvis, at alle vet hvilket parti redaktørene stemmer på likevel.
Levende diskusjon
NONA hadde en paneldebatt i fjor høst med overskriften “Trenger vi regler for journalister på sosiale medier?”. En del medier har det. NRK har et dokument ute på høring nå hvor det anbefales at det ikke skal lages særskilte regler for bruk av sosiale medier, at det det beste utgangspunktet er å oppføre seg profesjonelt som journalist.
Jeg er helt enig i at vi bør utforske mer enn å lage regler, det sosiale nettet er jo nytt terreng for oss alle. Men hva er profesjonell oppførsel på Facebook og Twitter? Kan man være en profesjonell nybegynner?
Har du erfaringer?
Har du opplevd at sjefen setter foten ned for din aktivitet på sosiale medier? Har du blitt oppmuntret eller nektet å skrive på din egen blogg? Har du hatt noen gode diskusjoner i redaksjonen eller på jobben om hvor grensen går for å ha egne meninger i det offentlige rommet? Skriv gjerne en kommentar eller ta kontakt med meg på ninanord@gmail.com eller på Twitter!
Hadde jeg vært på Nordiske Mediedager i Bergen, hadde jeg helt klart gått på ditt panel – komplekst og tøft tema du skal snakke om.
Jeg synes de meste spennende journalistene på nett er dem som forteller en del om seg selv, at vi får vite litt om deres ståsted. Jeff Jarvis promoterer det han kaller “disclosure”, der han forteller om sine økonomiske investeringer, medieforbindelser, religion, etc. http://www.buzzmachine.com/about-me/
Han går langt, ingen tvil om det, mye lenger enn de fleste journalister noen gang vurderer. Men jeg har likevel sansen for prosjektet hans.
Men for min del, som har like mye en bloggbakgrunn som en journalistbakgrunn (nå er tittelen min kommunikasjonsrådgiver), så er jeg overbevist om at de sosiale mediene/nettverkene kan være fantastiske verktøyer for journalister, ikke bare promoteringsplattformer for de siste artiklene deres.
Se eks. NYTimes Nicolas Kristof, som bruker leserne aktivt i sine artikler, også før de er ferdigskrevet http://kristof.blogs.nytimes.com/ og http://www.facebook.com/kristof
Men det vil da si at man må bruke sosiale nettverk som Facebook, Twitter, blogger, Origo, diverse forum på tidligere stadier i arbeidsprosessen, før ideene er ferdigtygd, til å få innspill og tips fra leserne/brukerne. Dersom man bruker nettverkene som verktøy, ikke bare et sted man flagger favoritter, kan muligens gjøre det enklere for en del journalister å håndtere personlig/profesjonelt-problemstillingen.
Det var mye støy og ståk da de første journalistene ble “fan” av diverse politikere på Facebook. Jeg ble “fan” av alle partier (tror jeg) for å kunne følge med på hvordan de brukte Facebook i kontakten med velgerne. For meg var det meningsløst at Facebooks ordvalg skulle stoppe meg fra å lære om partienes internettbruk. Tilsvarende diskusjoner har vi hatt på Origo. Kan eks. journalister gi “bra” til en leserkommentar? Jeg mener ja. Det trenger ikke bety at journalisten er enig i alt leseren skriver, men vil applaudere et godt innlegg og oppmuntre til mer aktivitet.
Men jeg ser skillet mellom det å skulle dekke et valg vs. det å skulle kommentere et valg – Kan det føre til at vi får andre regler/normer for nyhetsjournalister vs. kommentatorer i bruken av sosiale medier? Jeg gleder meg til å høre om hva slags innspill du får i panelet!
Dette er en veldig viktig problemstilling. Jeg tror imidlertid ikke problemene er så store som man gjerne skal ha det til. Det aller meste sier seg selv og det er lov å snuble litt i sosiale medier.
Det er oftes de som står utenfor og ser på som sjokkeres over synsing og det de gjerne karakteriserer som polemikk, med en henvisning til Vær varsom-plakaten punkt 4,15: Tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk. Dette gjelder kanskje særlig i kommunikasjonen med leserne.
Jeg mener jeg er et helt menneske. En stor del av min tilværelse er jobben min. Da jeg til slutt endte opp som journalist så la jeg til side alle andre mulige engasjement i samfunnet (politiske parti, organisasjoner og slikt). Men journalisten i meg er ikke noe jeg legger av meg når jeg går hjem eller blogger eller tvitrer.
Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting:
1. de arbeidsforhold-relaterte problemstillingene som taushetsplikt og lojalitet
2. de journalistiske utfordringene i forhold til personfokuset som kreves i sosiale medier og objektivitetsidealet
Punkt 1 må reguleres gjennom de vanlige kanalene i arbeidslivet. Typisk er dette behandlet i en arbeidskontrakt eller, som i VGs tilfelle, i interne regler.
For punkt 2 må det være opp til journalisten selv i stor grad, mener jeg. De fleste vil ha god nok følelse med journalisten i magen for å se hva som eventuelt kan klines opp på konkurrentens forside.
Panelet på Mediedagene var interessant, med mange oppfølgingsspørsmål etterpå, som viser at disse problemene/utfordringene er noe vi må finne ut av underveis, hver og en og i våre egne redaksjoner.
Mediedagene kommer til å legge debatten ut i nett-tv, ser jeg.
Ser deg på at problemene ikke er så store som mange vil ha det til. Samtidig er det en balansegang her som gjør at de fleste journalister holder seg unna å bruke sosiale medier på jobb, som kanskje er det egentlige problemet. Jeg mener at journalister som ikke bruker Twitter er uprofesjonelle.
Oi, det var kraftig! Jeg tror ikke jeg vil være like kategorisk. Hvor stor andel av norske journalister bruker Twitter, tror du?
Ja, jeg tror mange er redde for å snuble og da er kanskje ikke fokuset på hva man kan gjøre feil det beste?
Kraftig kost, jahaha! Men det er viktig å følge med i medieutviklingen og den skjer fort nå. Jeg snakker med mange forskjellige slags journlaister på jobb og de færreste er på Twitter. Men alle jeg har truffet ville kunne brukt det til noe.
Når vi vender oss mot avis-journalistene, så avhenger deres framtid av om de finner nye veier å gå i forandringens tid. Harde bud! Nytter ikke å være tilbakelent da!
Han går langt, ingen tvil om det, mye lenger enn de fleste journalister noen gang vurderer. Men jeg har likevel sansen for prosjektet hans.