Privat overkill
Vi er på vei inn i åpenhetens tidsalder, enten vi vil eller ikke. Det sosiale nettet utfordrer på hvor nær vil vi være andre mennesker. Hvor ærlige vil vi være med andre og hvor ærlige vil vi at de skal være med oss?
1,4 millioner unike brukere er på Facebook daglig (oppdatert 14.6 10). Jeg vedder på at samtlige medlemmer en eller annen gang har tenkt: “Oversharing!” om andres aktivitet på verdens største sosiale nettsted. Noen forteller hva de spiser og hva de kastet opp da de var syke med den største selvfølge, mens andre tenker seg om både to og tre ganger før de trykker “publiser”. Siden Facebook kom inn i våre liv i 2005 har holdningen til å være oss selv på nett endret seg, nå er det helt selvfølgelige å bruke eget navn, jeg har truffet unge nettbrukere som ikke vet hva et “nick” er. En journalistkollega av meg i Drammen omtalte det nylig som et 90talls-fenomen (som han holdt fast ved med stolthet ved å bruke et åpenbart kallenavn på Twitter).
(Gowalla er et lokasjonsbasert sosialt nettsted hvor folk sjekker inn på steder de er.)
Er det slik at det vi før snakket om i lukkede/private rom, er noe vi gjerne forteller offentlig? Min tidligere kollega Anders Waage Nilsen delte en interessant post om e-post vs sosial nettverking nylig. Internett har blitt større enn aviser i Norge nå og stadig flere bruker det sosiale nettet. Det er klart det gjør noe med oss, med kulturen vår.
http://www.halogen.no/om-halogen/publikasjoner/undersokelser/bruk-av-sosiale-medier/
Grensene pushes
Hvor går grensene våre for hva vi deler i den åpene offentlige dialogen nå sammenlignet med for fire-fem år siden? Har du merket forskjell? Jeg gjør det helt klart. En tidligere kollega fortalte meg at det var usedvanlig lett å følge med på livet mitt gjennom sosiale medier, på Flickr, Twitter, Foursquare… Men noe er privat. Jeg deler ikke det mest intime, og tenåringene mine får dere ikke se noe av eller høre noe om hvis de ikke ok´er det først. Jeg legger ikke ut bilder fra familiemiddager på Facebook. Det gjør imidlertid generasjonen etter meg. De pøser på med bilder av babyen og privatlivet, å legge ut bilder fra fest er helt vanlig. Grensene pushes.
Sakte men sikkert skjer det en holdningsendring i samfunnet vårt. Stadig flere av oss bruker sosiale medier mer og terskelen for nærhet slipes lavere. Gjennom å delta i den offentlige dialogen slipper vi andre tettere inn på oss, deler mer og mange opplever det lettere å snakke om seg selv enn da de var nybegynnere på det sosiale nettet. De fleste husker sikkert de første ustø skrittene, hvor hvert ord måtte sjekkes og formuleringene presiseres og gjerne forhåndsvises før publisering. Etterhvert blir det mer naturlig å “være seg selv”, enten man velger å være mest personlig, mest profesjonell eller mest merkevarebyggende.
Har kikkernes tid kommet?
Tenåringene elsker Paradise Hotel, de voksne vemmes av overtrådte intimgrenser og skulle helst sett at slike program ikke ble laget. Det er lenge siden Big Brother utfordret oss på hvor mye av andres privatliv vi orker å forholde oss til, en reprise av den første sesongen som sjokkerte og trollbandt så mange ville nok virket som rene barne-tv nå, etter flere år i realityland. Kjendispressen har utviklet seg i takt med lesernes økende toleranse for det private, kjendisene er villige til å dele mer og leserne har større kikkemuskel.
På fredag ble dokumentaren Shabans valg sendt på NRK1. Jeg så den samtidig som jeg var på Twitter, som mange andre, og kunne følge med på hva som ble sagt om programmet underveis. Reaksjonene varierte fra at folk slo av fordi de følte seg som ufrivillige kikkere til at folk gjerne ville se programmet en gang til og roste Shabana Rehman og mannen og regissøren Martin Gaarder for å være nære og . Veldig mange av mine følgere var kritiske, men Shabana fikk åpenbart flest positive @meldinger.
Troverdighet – og etikk
Det er en pågående diskusjon i journalistkretser, hvor grensen går mellom å være personlig og profesjonell. Noen kaller seg VG- eller NRK-etellerannet på Twitter, noen bruker “nicks” samtidig som de skriver i bioen sin hvor de jobber. De fleste bruker etterhvert eget navn. Diskusjonen kommer helt sikkert til å begynne å dreie mer over mot hva vi bruker kontoene våre til, når vi er tydelige på hvor vi jobber.
At en NRK-ansatt er kritisk til et program som sendes på NRK for eksempel, er mer vanlig enn før og kan avstedkomme noen intern diskusjon, men oppfattes stort sett ikke som et brudd på lojalitet til arbeidsgiver. I beste fall kan det også oppfattes som positivt at NRK-ansatte har meninger og kan være åpne om dem. Men – det er et men her: Kan en NRK-ansatt si at hun/han oppfatter et program som pinlig og blir flau over å jobbe i NRK? Kan hun/han skrive noe negativt om deltakere i et program NRK sender?
Bør en leder i en offentlig etat si noe stygt om et annet menneske offentlig? Er det ok, eller ikke ok?
Delekultur som lages av alle
Reglene foreslås av hver og en av oss som bruker sosiale nettsteder og de evalueres løpende av de vi har kontakt med. Jo mer vi tåler uten å si fra, jo mer akseptert blir det. På godt og vondt, som jeg tidligere har skrevet om. Heldigvis bestemmer vi selv hvem vi vil ha i våre egne nettverk, så om jeg blir lei av å høre om sykdom fra en kontakt, så kan jeg bare slette vedkommende. Nesten som i RT, vi velger jo hvem vi vil være sammen med.
Det fineste med åpenheten som kommer dalende inn over oss, er at rommet vi får til å være oss selv, blir større. Jeg tror det gjør oss mer tolentante og mer empatiske. Jeg tror det gjør at vi blir bedre til å diskutere. Vi skaper en delekultur som kommer til å påvirke samfunnet, oss selv og hverandre. Blir spennende å se hvor det leder oss hen de neste ti årene. For ti år siden fantes nemlig ingen av de sosiale nettstedene vi bruker så mye nå. Tankekors.
http://www.flickr.com/photos/soylentgreen23/2995911291/
(Siden Twitter er et offentlig samtalerom, hvor innholdet også kan søkes opp på Google, bruker jeg tweets derfra som illustrerende eksempler i denne saken. Jeg forteller de som har skrevet dem om det.)
Det er dags for å kjempe for offentleg data, sa Jeff Jarvis på re:publica2010 i Berlin denne veka. Fritt oversatt, og etter husk, sa han at folk er blitt så redde for å dele informasjon at dei lar vær. Kva skjer då? Jo, vi får ingen kule data å lage nye revolusjonerande tjenester med.
Det er blitt så mykje advarslar og skremsel om å ikkje dele for mykje, at folk deler for lite. Det som eigentleg er offentleg, behandler folk som privat. Er du på ein offentleg stad, er det offentleg. Då kan folk ta bilde, skrive om det, og behandle det som offentleg. – Vi må kjempe for offentleg data, mante Jeff. Eg er einig. Vi må betre bevisstheit rundt kva som er offentleg og kva som er personleg/privat.
Eg har skjult det meste på facebook fordi eg ikkje trur selskapet har edle interesser. Ellers så deler eg så mykje data eg kan; sykkelturar, bilder, ferieplanlegging, når eg sjekker inn på kafé, halvpersonlege twittermeldingar, blogginnlegg, og lyden av eg som et perfekt juleribbesvor. Eg har til og med delt bilder av netthornlinsa mi, og bilde av kor mykje beinstruktur vs musklar eg har i kroppen. Sjølv med all denne informasjonen, og om alle skulle ha eit så lite liv at dei grev seg ned i det, kva for ei rolle spelar det? Folk kjenner meg ikkje likevel. Vil eg påstå.
Men eg utleverer ikkje andre. Mor får vere mor, familie familie. Hadde eg hatt ungar, hadde eg avgrensa bilder til ein lukka krets.
Fin debatt du legg opp til. Håper fleire joiner oss.
Ville vært morsomt å lese folks lister over ting de veldig gjerne deler med andre. Jeg liker lyden av ribbesvoret ditt!
Eg kjenner meg veldig att i dei grensene som Nina og Herdis dreg for kva som vert for privat.
På slutten av åttitalet jobba eg i nærradio, og lærte på den harde måten at så lenge eg sit i studio skal eg alltid oppføre meg som om raudlyset er på, dvs. at lyden går på lufta. Det kan hende spaken er oppe og at lyspæra er gåen. Ein gong sat eg i telefonen med ein kamerat etter sending, og kopla han via miksepulten for at det skulle bli lettare å prate. Og praten gjekk lett heilt til mor mi ringde og sa at: “Det er kjekt å høyre på dykk karar, men det høyrest ikkje ut som om de veit at de er på lufta.” Dei siste minuttane av livet mitt passerte i revy på desperat leit om eg hadde sagt noko gale om andre. Heldigvis hadde eg ikkje det.
Ein annan gong hadde ein kollega i nærradioen morgonsending, då låt nummer to med same artisten drog igang, utan at programleiar hadde hatt eit mellomstikk. Då programleiaren kom på lufta att beklaga han at det hadde blitt ein lang sekvens med same artist, men det skuldast at han hadde “vore ein tur på vetlahuset”. Mang ein vossing kjende skitlukta over frukostbordet den morgonen. Som ungane mine seier: “Too much information”.
Eg er 42, og høyrer såleis til dei som måtte gjennom ei lita personleg omskulering for å tore å ytre noko anna enn reint faglege emne, og knapt nok det, på den digitale fellesarenaen. Og eg er framleis berre ein lærling i bruk av sosiale medier, som dei fleste andre, sjølv om eg også tek betalt for å fortelje andre om erfaringane mine.
‘Early adopter’ kallar eg meg sjølv. Meg eg er ikkje veldig aktiv, og eg brukar ulike sosiale medier til ulike føremål.
Det er på Facebook eg torer å vere mest privat. Eg legg merke til at dess blautare ytring eg prøver meg på, dess fleire kommentarar får eg (dessverre). Det stemmer bra med erfaringane mine som visevert i brudlaup. Der fekk eg rådet om å ikkje fortelje for grove vitsar, for då ville ikkje folk tore å le og avsløre kor grov humor dei hadde. Vitsane måtte heller ikkje appellere for mykje til intelligensen, for folk er også redde for å framstå som smartare enn sidemannen. Det går ei hårfin grense i begge endar av skalaen, og den grensa er tydeleg på Facebook, som på ein måte liknar aller mest på den samtalen ein har på gjenforeningsfestar med både gode vener og dei du til daleg knapt er på nikk med. På slike samlingar, der du bør tenkje over at alle kan høyre det du seier, er det enklast å leggje samtalen på eit overfladisk nivå. “Ja, ja, fina vêret…” osv.
På Twitter har eg først og fremst ’samla på’ folk som eg deler interesse med, først og fremst fagleg. På Twitter er eg så og seie aldri privat. Men eg har likevel høg terskel for å kaste meg inn i debattar med ukjende, sjølv om eg kan ha sterke meiningar om emnet. Det er derfor på Twitter eg har mest att å lære, tykkjer eg.
Men uansett kva kanal eg nyttar, så prøver eg å hugse å oppføre meg som om raudlyset står på. Samtalen treng ikkje bli kjedeleg for det.
Raudlyset står på sjølv om pæra har slokna
——————————————
Som nykomar i personal-rommet måtte eg ta til takke med ein plass der eg hadde halve rommet bak ryggen min. Eg vende meg fort til å ikkje snakke høgt om andre på ein nedsettande måte. Sjølv om eg no av og til har ryggen fri, har eg vendt meg til å snakke som om det ikkje hadde vore noko gale om nokon hadde gjort opptak av det eg sa.
På same viset er det på nettet. Der fins knapt noko lukka rom. Epost kan lett vidaresendast, Facebookinnlegg kan ein fortelja andre om sjølv om personen ikkje er ven med deg. Venskap på nett er ein særs lite eksklusivt. Og det er vel det nye og fine, eller er der farleg? Eg veit ikkje. Eg er lei av alle som har meiningar om alt og skal dytta på andre reglar om kva ein kan og ikkje kan skriva på dei ulike media.
Eg meiner det må vere heilt greit å dumme seg ut på nettet. Vi er berre menneskje, men eg merker ofte at eg passar vel på ikkje å verte den dummaste på nettet.
Så difor skriv eg ikkje at kaffien i koppen har vorte kald medan eg skreiv og fortel ikkje hell at eg no går og fyllar han opp på ny.
Fint å se at dette blir tatt opp. Hva vi deler og hvor grensene går er ikke alltid like greit. Og som du sier, grensene sprenges hver dag.
Akkurat som i samfunnet ellers er det spilleregler og “skikk og bruk”, men ettersom dette utvikler seg så raskt, kan ikke foreldrene dine lære deg manerene som trengs. Det kan derfor bli pinlig når noen som er nye i et medium “stapper fingrene i melka” eller “raper ved bordet”.
Men hvem er det som bestemmer spillereglene? Og hvem skal lære oss hva som er ansett som riktig og galt?
Svaret på spørsmålet er lett: ingen! Derfor kan du nå fritt stappe heile handa i melka og rape høglytt uten å holde handa for munnen.
Vil ikke de fleste lære av erfaring og finne ut av seg selv at Kardemommeloven holder? Bloggplakater og retningslinjer for ansvarlig bruk av Internett er unødvendig.
Det tar tid å lære noe nytt og det går an å være overbærende med de som skriver det du ikke ville ha skrevet.
Enig. Regler er for feiginger! Eller mer konkret: Hvorfor lage regler før vi får summet oss, det er ganske nytt dette med sosiale medier, kjekt å prøve det ut først! Internett er herlig anarkistisk. Twitter er som et torg, alle kan komme og følge med på det som skjer der og si hva de vil til alle rundt seg. (Det må ha vært kjipt å være journalist i Danmarks Radio og ikke få lov å være aktiv på sosiale medier så lenge man arbeidet der.) En del mediehus og selskaper har laget spilleregler som de ansatte må følge når de er ute på det sosiale nettet, men regelen for de fleste brukerne er jo at det ikke er noen regler.
Jeg har jobbet hands on med flere communities i NRK, både Urørt, mP3klanen, Hundeparken og tidligere Topp20 Backstage. De regulerte stort sett seg selv, med litt hjelp av moderatorene. Men klart, jo yngre, jo villere – sånn er det jo i real life også =) Det er vi som bestemmer. Ved å si fra når det skjer ting vi ikke liker, samle oss når det skjer noe vi liker og ved å velge det nettverket vi selv vil ha. Bra at det funker sånn!
Aktuelt tema du tar opp og jeg har sett at du har toucha borti temaet ved et par anledninger tidligere, dvs. hvordan te seg på nettet.
Å bevege seg rundt i sosiale medier er en øvelse i balanse. Det fine med sosiale medier er at det er åpent for alle og alle kan gjøre omtrent det som de ønsker. Og det blir bare så altfor tydelig for omverdene når det dukker opp tilfeller av ‘oversharing’.
For mange av oss er det er viktig med en tilstedeværelse på nettet. Jeg mener det er nødvendig med en gjennomtenkt strategi for hvordan man opptrer og profilerer seg på nettet. Hvilke saker man fronter, hvor privat man er, hvordan man profilerer familien, etc.
Jeg har oppsummert min strategi her. http://lisle.no/geirolav/2010/min-strategi-sosiale-medier/
. . .det er forresten en glede å følge deg på Twitter og Blogg. . . .
Så bra at du lenker til mer om tema! Jeg har ikke vært så strategisk av meg, har ikke tenkt merkevarebygging når jeg er ute på det sosiale nettet. Mer prøvd meg fram som meg selv og vært på utkikk etter hvorvidt jeg har noe å komme med som virker relevant for andre, om andre har noe å komme med som jeg kikker på. Jeg har pushet noen grenser for meg selv i forhold til hvor mye av meg selv jeg vil dele, og har ikke fått noen negative reaksjoner på det. Annet enn at noen ble lei av trenings-meldingene mine på Facebook, det var noen som un-frienda meg der! Har funnet ut at det er helt ok å være personlig, uunngåelig faktisk. Så får jeg bare håpe at folk liker meg, og når de ikke gjør det, noen helt åpenlyst, så er det også overraskende ufarlig. Det er jo ikke et poeng å bli likt av alle likevel?
Hei,
Denne debatten er veldig interessant, og vi ser helt klart en endring i tiden. Før ville en ikke engang ha vurdert å legge igjen sitt private fotoalbum på bussen slik at enhver tilfeldig person kan se det. I dag gjør mange det uten problemer.
Vi hos Datatilsynets tjeneste slettmeg.no får en del henvendelser fra folk som angrer på gamle kommentarer og ting de har lagt ut som nå dukker opp på Google når en søker på deres navn. Ofte er det snakk om tilsynelatende uskyldige ting. Men det er tydelig at selv om folk liker å dele av sitt liv, så er de samtidig opptatt av å ha kontroll over det som deles. Nettet gir fantastiske muligheter, men samtidig bør en sjekke om det finnes noen angreknapp på nettstedene hvor en deler av seg selv før en legger ut personlig informasjon.
Det som er desto mer viktig er å være oppmerksom på hva en deler om andre. Sitt eget liv har en full råderett over, men det er faktisk viktig å forhøre seg med vennen din før du legger ut bildene fra siste sammenkomst. Det kan hende hun eller hans intimgrenser er helt forskjellige fra dine og det må man faktisk respektere. Det er ikke sikkert de har like lyst til å dukke opp med bilder på Google som det du har.
Selv om tiden forandrer seg tror jeg også at folk blir mer bevisste på nettopp dette og hva de legger ut. Det er kanskje en grunn til at slettmeg.no så langt har hatt flere henvendelser fra de over 40 enn de under 16.
Mvh,
Ole Morten
slettmeg.no
Interessant tendens at de yngste deler mest. Hvordan kommer dagens 17-åringer til å definere privatliv når de fyller 30?
Hva er en venn?
Et intenst, åpent ikke erotisk forhold som det er skrevet vakre små bøker om. Slik var det før. Vi hadde noen venner og kanskje en god venn.
Nå har vi hundrevis av Facebookvenner og Twitterkjente vi ikke knapt kjenner.
Før tenkte jeg på å kryptere eposten. Nå skriver jeg på bloggen det jeg knapt tenkte på å skrive i et igjenklister og igjentapet brev.
Privat og personlig, er ord som ikke lenger er betydningstunge. Når nettet har overflødiggjort journalistens tolking av verden, ser vi en verden uten avsløringsbehov. Avsløringene er allerede gjort. Når jeg skriver om første fyllekule, få jeg til svar: du skriver kliss likt som om jeg skulle skrevet det selv.
Ikke helt enig med deg i at avsløringsbehovet er borte og at vi ikke trenger journalistens tolkning av verden.
Nyhetsjournalistikken og den gravende journalistikken er like viktig som før, selv om publikum tildels definerer nyhetsbildet selv nå og skaper mer innhold selv. Jeg bruker selv Twitter for å sjekke hva som er dagens “greie”, og det er slett ikke alltid nyhetsstoff. Men jeg leser aviser enda og er glad for at det finnes journalister der ute som forteller meg hva som skjer og gir meg et profesjonelt innblikk bak nyhetene. Jeg kjøper til og med aviser i helgene innimellom, sosiale medier og kommentarfelt kan ikke erstatte leseropplevelsen av Dagens Næringsliv på lørdager, for eksempel!