Et personlig essay med fokus på stikkordet «spor» av Ylva Nordbø

Savnevisa

Torsdag 22. april, lett skydekke, men solen varmer. Måkene synger
igjen, og jeg dropper skjerfet da jeg skal ut av huset. Det var i dag
Gustav Lorentzen skulle dø av hjertestans under et orienteringsløp i
Blomsterdalen, i Fana. Det var i dag Knudsen og Ludvigsen gikk hver
til sitt. Det var i dag barneminner igjen ble vekket til live over
hele Norge, det var i dag vi i kor nynnet på «Savnevisa».

«Gustav Lorentzen,» var det første jeg tenkte da jeg fikk høre om
døden til denne mannen, «hvem er det?» Jo, såklart, han fra Knudsen og
Ludvigsen. En grevling i taket. Skrubbsår. Sommer. NRK. Han så jo så
ung og frisk ut. Jeg logget på twitter og skrev inn søkeordene: Gustav
Lorentzen. Resultatet var sider på sider med «hvil i fred»-er. Og jeg
sier som Eidsvåg selv skrev det på twitter; «Gustav Lorentzen var en
varm og reflektert mann, med et ekstra stort hjerte for barna og deres
kultur, vi er et litt fattigere folk i dag.»

Med «kanskje kommer kongen» surrende i hodet begynner jeg å tenke på
hva jeg forbinder med Knudsen og Ludvigsen. Det dukker opp bilder fra
barndommen min; sykkel konkurranser, potetløp, 17. mai og is. Jeg ser
for meg mamma som liten, pappa som liten, statsministeren som har
grillfest i hagen. At det er dette jeg assosierer med Knudsen og
Ludvigsen gjør det tydelig for meg at Gustav Lorentzen har oppnådd
noe, han har virkelig satt igjen spor etter seg.

Det at Gustav Lorentzen har satt igjen så tydelige spor etter seg får
meg på tanken hvilke spor ønsker jeg og sette igjen etter meg? Hvordan
vil folk huske meg? Og det er her den store tanken om livet blir dratt
inn, alt jeg ønsker å gjøre, alt jeg vil se. På den andre siden blir
også tankene om hva jeg ikke kommmer til å oppnå og ikke kommer til å
se dratt inn. Et stort kaos. 17 år, den store vide verden er rett
utenfor ytterdøra mi, ventende. Hva var det Gustav gjorde da han var
på min alder?

Du Ludvig, du Ludvig, for en tankevekker du er. Jeg ønsker virkelig å
oppnå noe. Jeg ønsker å bli husket. Jeg krever ikke at en hel nasjon
skal minnes meg, men jeg ønsker at hvertfall noen kan trekke på
smilebåndet når tanken om meg streifer forbi. Hva vil jeg bli husket
for? Jeg vil bli husket for godhet, jabbing og en som holdt alle
sammen. Jeg vil bli husket for en som sto på og arbeidet hardt, en som
oppnådde noe. Jeg vil bli husket som den som lagde de beste
dessertene, den med den rare humoren og den som alltid stilte opp.

Jeg har lukket døren til verandaen for å stenge den snikende
april-kulden ute. En kråke letter fra hustaket til naboen. Jeg tenker
igjen på min barndom og hvor godt grønt gress lukter om sommeren.
Gustav Lorentzen gikk bort i dag, et stort tap og en tankevekker.

Ylva vil ikke ha sin egen blogg. Jeg er glad for hun sa ja til å publisere teksten her. Kommenter gjerne her, eller tdirekte til henne på Twitter: @ylvaturkey