Ta feks en titt på hvordan journalistikken utvikler seg, bbc-journalister har blant annet fått beskjed om å delta i sosiale nettverk eller slutte som arbeidstaker der pga viktigheten i dette.

Følger man de riktige personene på Twitter får man en utrolig god verdi ut av det, dette i form av lynraske nyheter innen den kategorien du interesserer deg for. Men for all del, fortsett å skumlese nettsteder eller din RSS-leser med 10000 uleste poster. Du vet – teknologi er noe dritt. Hest og kjerre hadde vært noe, ikke sant?

Men jeg vil komme med innspill om å bruke twitter aktivt i tv-programmer/radio. Det er det flere som gjør med stor suksess! Blant andre Mark Kermode, filmanmelder på BBC radio. Det han har gjort er å starte en twitterkonto som folk kan sende inn kommentarer og spørsmål til, og så svarer de på de morsomste/mest interessante/rareste. Det fungerer strålende. Helt sikkert er det mye grums innimellom der og, men det leser de ikke høyt.

Hvis programmer som Puls gjorde det samme ville det sikkert tatt litt tid før det kom ordentlig igang, men det kunne blitt kjempespennende. Og det ville gitt folk en følelse av å ha direkte innflytelse på programmet de følger med på. Så er det bare å ikke forholde seg til nett-trollene som kommer med kjipe kommentarer.

Når du går ut på byen møter du alltids en og annen idiot. Man slutter ikke å gå på byen av den grunn.

For det første: Mobbing er et sterkt ord. Og eksemplene Nordbø viser til, er ikke mobbing. Mobbing er når noen, enkeltpersoner eller en gruppe, trakasserer noen jevnlig over en lengre periode. Mobbing er noe systematisk over tid.

@bahrfot har altså ikke mobbet.

Men @bharfot har tydeligvis ikke skjønt helt hva Twitter er, og hvordan Twitter kan brukes mot en. Twitter er en del av det offentlige rommet. Som hun nå “syter” over (like mye som Nordbø “syter” over @bharfots tvitring) er synlig for alle i all framtid. Og selv om @bharfot ikke mobbet, sendte hun ut en uheldig og potensielt sårende kommentar i det offentlige rom. Det må hun faktisk tåle at noen reagerer på. Det at noen faktisk reagerer på slik tvitring, kan også forhindre at noe eskalerer til mobbing. Adferd i sosiale medier varierer sterkt – noen ganger trengs det korrektiver fra andre.

Twitter er en del av det offentlige rom. Hvorfor spissformulerer man seg i det offentlige rom? For å provosere, skape debatt eller ofte for å komme på i mediene. @bharfot har provosert og skapt debatt – uten å ønske det. Privat spissformulerer folk seg vel så uheldig som @bharfot hele tiden, men altså – Twitter er ikke privat.

Om man ønsker å spissformulere seg privat i sosiale medier, finnes det muligheter for å gjøre det i en lukket gruppe. Dette har ikke @bharfot gjort. Trolig fordi hun vil at folk skal se og reagere på hennes meninger. Det har noen gjort.

Jeg er enig i Nordbøs utgangspunkt: Dessverre er det slik at nettopp tvitring som eksemplene her, danner manges grunnlag for å være skepisk til sosiale medier. De føler det blir en forsøpling av debatten, som de slipper å oppleve i aviser og andre publikasjoner, eller for den saks skyld i debatt ansikt til ansikt. Og de er kanskje redd for mobbing.

Som nettredaktør i Utdanningsforbundet (denne kommentaren er naturligvis fra meg som privatperson) har jeg vært med på å ta i bruk Facebook og Twitter for dialog og kommunikasjon med medlemmer. Klart noen har vært engstelige for slik adferd rettet mot oss i sosiale medier. Når tvitringen til @bharfot egentlig dreide seg om hennes misnøye med Puls-presentasjonen av sosiale medier, er det jo litt ironisk at hennes måte å reagere på egentlig undergraver det hun ønsker – forståelse for hvordan sosiale medier kan skape en god dialog.

”Vi er ikke alltid sensurerte. Og skal vi være det?” spør @bharfot retorisk. Det går an å være litt morsom og litt sarkastisk på andres bekostning uten at det tipper over. I det offentlige rom bør vi kanskje ikke si akkurat det vi tenker høyt, hele tiden?