Mobbing på Twitter
Er det ok å mobbe på Twitter? Da jeg skulle hjelpe en kollega i NRK med evaluering av Puls´sending mandag 8. februar klippet jeg ut alle meldinger med #puls og sendte dem over til henne på mail, siden hun ikke bruker Twitter. Jeg fortalte henne at det pleier å være høy kvalitet på tilbakemeldingene på denne mikrobloggen. Ved gjennomlesing ble jeg flau på Twitters vegne.
Noen av meldingene er drittslenging av navngitte personer, publisert av drevne Twitter-brukere. Jeg kan ikke se at noen har reagert på det, i det samme offentlige rommet som dritten ble slengt. Forhåpentligvis har noen sendt direktemeldinger. Forhåpentligvis har noen sagt at det ikke er ok å mobbe. Det var flaut å lese voksne menneskers stygge kommentarer om andre mennesker. Som de tydeligvis ikke kjente.
Her er en annen måte å gi uttrykk for det samme på, også et eksempel på en verdifull tilbakemelding å ta med seg for å lage en bedre Puls-sending en annen gang:
I denne sendingen av Puls, var temaet “Se meg-generasjonen”, blant annet blogging. Gjestene i studio falt ikke i smak hos alle som snakket om programmet på Twitter. Det er mange måter å si sin mening på, jeg mener @bharfot går over streken for hva som er saklig, og hva som er ok måte å snakke om andre på. Og når hun sier det i det offentlige rommet, så jeg kan lese det, så håper jeg hun tåler å få min tilbakemelding på det. En av grunnene til at jeg reagerer på denne uttalelsen, er at hun overfor en annen Twitter-bruker, som også er i studio denne kvelden, påpeker at han sier noe om Twitterbruk som gir et dårlig innstrykk av Twitterbrukere. (NRKbeta-redaktør Øyvind Solstad aka @osol har fortalt om en vekt, som kan sende info til blant annet Twitter når du veier deg. Jeg så den demonstrert på Europas største nettkonferanse, Le Web, i desember.)
Jeg jobber mye med sosiale medier i NRK, fordi de er arenaer for den viktige dialogen med publikum. Facebook og Twitter er de mest brukte og jeg bruker mye tid på å få journalister, researchere, produsenter, redaktører og vaktsjefer til å bruke det sosiale nettet i profesjonelt øyemed. Jeg snakker mye om at det er en ny arena for mange mediefolk, at NRKs store utfordring er å gå fra å være avsender til å være i dialog. At det er bloggere og andre “amatører” i tradisjonell mediesammenheng som er de profesjonelle her og at vi som er vant til å være enerådende som avsendere må prøve oss fram og være profesjonelle nybegynnere. Mange mediefolk synes det er skummelt, forståelig nok. Når man er vant til å være den proffe og plutselig er amatøren – da må vi lære av de som kan, er min tese. Lære av publikum, de som har brukt det sosiale nettet lengst.
“Puls burde bruke Twitter under direktesendingene sine, var mitt råd til min kollega som skulle evaluere denne sendingen. Jeg la til: “Programlederen kunne ha en laptop på fanget mens hun snakket med gjestene i studio og hente inn meldinger på direkten, istedet for å sitte med masse ark og lese opp fra tidligere innsendte spørsmål.” Eksemplene jeg viser her gjør at jeg må tenke meg om; er det gode råd?
Opp gjennom de seks årene jeg har jobbet aktivt med sosiale medier i NRK, deriblant som redaktør i en redaksjon som satte opp og driftet de første communityene i NRK, har jeg hatt utallige diskusjoner om behovet for moderering. Prinsippet har alltid vært at det skal være høyt under taket for alle meninger. Mobbing og trakassering derimot har aldri vært ok. Og de “voksne”, de eldste, de med lengst fartstid i NRK, har alltid vært skeptiske til det sosiale nettet og den offentlige dialogen, bekymret for de dårlige sidene av det. Så synd at de har rett.
Her får en av de andre gjestene gjennomgå, og følger man samtalen på Twitter vet alle hvem det snakkes om.
Så flaut at voksne ellers oppegående folk, driter seg ut i alles påsyn – og gjør Twitter til en halvpålitelig arena for gode diskusjoner og tilbakemeldinger. Jeg skulle ønske at Twitter var en arena for den gode offentlige diskusjonen.
Jeg sier til alle som jeg kurser i bruk av Twitter, at vi selv velger nettverket vårt. Er det folk vi ikke liker meldingene til, er det bare å fjerne dem. Det har jeg gjort nå. Takk og farvel @bharfot, og @ondekvinner. @nicecap har jeg klikket unfollow på tidligere, av samme grunn. Jeg håper de for egen integritet kan si det samme til dem de omtaler, som de sier i det offentlige rom.
Jeg fikk råd om å sladde tweetene jeg har brukt som eksempler her. Det ville vært snillere og det kunne vært et poeng i seg selv. Men veldig lett å finne ut hvem som skrev det, så da holder jeg heller på “Fantomet er hard mot de harde”-stilen.
(Og for å ha sagt det: Jeg er enig i at denne Puls-sendingen hadde stort forbedringspotensiale. Det var derfor jeg gjerne ville bidra til evalueringen. Jeg synes også at min kjæreste @osol, var for rask i presentasjonen av de forskjellige applikasjonene han viste fram og at det ville vært fint om han hadde vist hvordan den tvitrende vekten fungerte i praksis, gjerne med sin egen vekt, siden det var deling av det private som var temaet i sendingen.)
Oppdatering kvelden 12. februar:
Det er et par poeng jeg har lyst å understreke etter at dette innlegget har skapt såpass mye debatt i såpass mange retninger. Det klør i fingrene til en magasinjournalist å redigere i denne posten min, jeg ser at jeg kunne uttrykt meg mer presist og fått fram poenget mitt tydeligere. Det har jeg valgt å ikke gjøre, dette er posten jeg skrev samme kveld jeg ble provosert og opprørt av nok en “lynsjeaktig synsing” på Twitter, med kjipe personangrep.
I mitt syn er det å omtale folk i slike ordelag en form for mobbing. Ikke dermed sagt at de som skrev dette dermed er mobbere. Jeg har kjørt på drosjegrønt noen ganger (altså rødt lys), men er ikke nødvendigvis trafikkbølle for det. Om noen vil bruke denne posten som utgangspunkt for å diskutere definisjon av mobbing, gjerne for meg – men det er et sidespor til det jeg håper framstår som hovedpoenget her: Det å snakke om folk som ikke er tilstede i veldig negative ordelag, er i mine øyne kjipt. Uansett setting.
Det har blitt sagt at jeg ikke er Fantomet (som er hard mot de harde) og at jeg selv mobber i denne posten. Jeg har blitt kalt fjols i den debatten jeg selv har initiert. Ikke så kult, men det får jeg tåle. Twitter er et offentlig rom. Det vi sier her, kan andre lese. Det må vi forholde oss til.
Jeg håper det blir høyere under taket for diskusjoner om twitterbruk på Twitter, nå som så mange bruker denne mikrobloggen vil disse naturlige interne diskusjonene, som har pågått helt siden starten, iallefall ikke bli færre!
Den første som har lagt inn kommentar på denne posten er @bharfot. Hun angrer på det hun sa og har siden slettet fjols-meldingen sin. Alle sier og gjør vi ting vi angrer på i ettertid. Jeg forstår at det er kjipt å bli nevnt i denne sammenhengen. Men hun kalte noen for et fjols. Og jeg reagerte på det. Det var grunnlag for en diskusjon. Den pågår ennå, det er jeg glad for. Det er diskusjonen som er viktig her, fordi hverken jeg eller andre kan bestemme hvordan samtaler skal foregå på Twitter.
Det er ikke alt som diskuteres rundt denne bloggposten jeg synes det er riktig av meg å følge opp. For eksempel har min personlige setting, som jeg fortalte om for at dere skal vite hvorfor jeg skrev dette, blitt et tema: “Skal ikke folk få mene hva de vil om NRK og Puls?” Selvsagt skal de det. Jo mer, jo bedre! Jeg skulle bare ønske at den drittslengingen om andre folk ikke var en del av det, som er personlige mening og synsing. Jeg kunne godt tatt for meg et annet eksempel, med andre Twitter-aktører, det er det anledning til hver dag, og ikke bare når det gjelder NRKs sendinger.
Jeg trør i ulendt terreng når jeg mener personlig om noe som jeg jobber med. Skillet mellom jobb og privat for meg er ofte utydelig, på godt og vondt. Jeg valgte å være åpen på at jeg jobber i NRK, for at min agenda skulle være klar og tydelig. Jeg er ikke “ute etter noen”, som enkelte har anklaget meg for. Å skille mellom privat og profesjonelt er en pågående diskusjon blant pressefolk, heldigvis. Det var tema for NONAs åpne debattmøte i desember, NONA hadde også en utfyllende post om temaet i etterkant: Sveriges Radios policy for sosiale medier skaper furore.
Jeg er glad for alle kommentarene her. Jeg leser dem og svarer der jeg mener at jeg har noe vesentlig å tilføye. Ellers håper jeg at folk fortsetter å bruke Twitter som arena for diskusjonene om kulturen på Twitter. Dersom kommentarer her kan utdype debatten om hvordan vi snakker om andre på Twitter, er jeg glad for det. Jeg håper også at det kommer flere gode diskusjoner om Twitterkulturen framover; levende diskusjoner om dette voksende og stadig mer mangfoldige sosiale nettstedet. Jeg tror overhodet ikke på spådommene om at Twitter er i ferd med å avgå ved døden. Vi som bruker det, skaper det. Hver gang vi skriver våre maks 140 tegn.
Alle får stå for det de selv mener. Likevel, om noen skulle være i tvil: Jeg støtter ikke noens hat-kampanjer mot andre brukere av Twitter. Vi velger selv nettverket vårt. Noen har helt sikkert trykket på unfollow på meg også de siste dagene.
Jeg tar selvkritikk på sleivete uttalelse, burde selvfølgelig aldri kalt noen et fjols. Skammer meg når jeg ser den tweeten. Kan bare si til forklaring, selv om det slett ikke rettferdiggjør noe, at jeg er lei av å se blogging framstilt som bare neglelakk og antrekk. Har skrevet en annen type blogg selv i flere år, leser mange reflekterte blogger om helt andre emner… men hver gang NRK eller andre medier omtaler blogging, er det bare selveksponering og intimsfære som gjelder. Dermed blir det nærmest stigmatiserende å si i omgangskretsen at du har en blogg, og gud forby at noen skulle gidde å sjekke om nettopp din blogg handler om noe annet.
Men som sagt, dette rettferdiggjør ikke hva jeg skrev, den rosabloggeren som var i programmet hadde ikke fortjente å bli skyllebøtte for min frustrasjon, hun blogger innenfor sin sjanger og gjør det helt sikkert greit, er sikkert både smart og hyggelig, og hvis hun leser dette ber jeg uforbeholdent om unnskyldning.
Et fornuftig og tankevekkende innlegg Nina.
De fleste av oss må nok innrømme at de i løpet av sin fartstid på twitter eller andre sosiale medier har kommet med platte, dumme eller i verste fall direkte ondskapsfulle uttalelser. Et forsøk på å være morsom kan fort falle på stengrunn hvis man samtidig støter noen. Å være fersk med sosiale medier er litt, men ikke mye formildende. Det er de samme reglene for god folkeskikk som gjelder her som alle andre plasser. Og er man erfaren så bør det i alle fall sitte i ryggmargen hva som passer seg og ikke.
Samtidig håper og tror jeg at Puls (og deltakerne som er med) også får mye skryt og positive tilbakemeldinger via twitter. I min twitterfeed synes jeg generelt folk er flinke til å gi honnør til dem som fortjener det, og at dette går langt utenpå det som finnes av flåsete tweets. I likhet med deg har også jeg sluttet å følge enkelte som jeg synes slenger for mye dritt.
Jeg vet jo langt på vei at du også hyller alle de positive sidene ved twitter, men at dette innlegget ikke var riktig tid og sted for å poengtere nettopp det.
Det er også viktig å poengtere at twitter ikke nødvendigvis skal være en syklubb der alle er enige og venner med hverandre hele tiden. Krass kritikk må være lov, og det skal være høyt under taket. Takhøyde skal imidlertid ikke bety fravær av høflighet, saklighet og gjensidig respekt.
Ja, dette er jo tankevekkende. Jeg synes kanskje grensa for hva man kaller mobbing er vel lav her, dette vitner vel mer om usaklighet og sleivkjeft (som man godt kan tenke over også, for all del). Skjønner godt at du ble skuffet over kvaliteten på tilbakemeldingene, men twitter er så mangt, og ikke alle bruker det til å gi saklige tilbakemeldinger på noe. Heldigvis, får jeg vel si, for jeg har ikke lyst på en super-disiplinert saklig twitterstrøm. (Vil selvsagt ikke ha mobbestrøm heller). Og løsningen er jo som du sier å sile folk.
Jeg synes vel at både Bharfot og Ondekvinners Tweets var innenfor det akseptable, og langt unna hva jeg ville kalle mobbing. Bharfot forklarer jo bakgrunnen for sin tweet i sin kommentar her, og for de fleste av oss som følger henne så er dette underforstått når vi leser tweeten hennes. (Sammenlignet med hvilke kommentarer populære rosabloggende blogg.no-blogger gjerne får så er “fjols av en rosablogger” temmelig mildt, men det er jo en annen sak.)
Jeg så ikke det aktuelle Puls-programmet, jeg så reklamen for det, og har sett de har tatt for seg internettets farer ved minst et par tilfeller tidligere, og da har de virkelig vært “det grusomste programmet”, det må man få lov til å både mene og si, og Rønnings tanker om facebookgenerasjonen er såpass dårlige at det kan utløse allergi hos noen og enhver. At han har fått så mye oppmerksomhet for det som han faktisk har fått er smått utrolig.
Klarer ikke å hisse meg så veldig opp over tweeten til Nicecap heller, det er jo litt av sjarmen med sosiale medier det, at det ikke er like striglet som leserbrevspalten i Aftenposten. Men kommentarer om utseende kan selvfølgelig være både ufint og unødvendig.
At et par av disse kommentarene var sleivete og unødvendige, er åpenbart. Til en viss grad synes jeg likevel at noe av sjarmen med Twitter er at det er usensurert, folk skriver det første de tenker på, det er ikke gjennomredigerte argumenter og finplukkede ord. Jeg liker å lese folk skrive rett fra levra uten å veie sine ord på gullvekt bestandig, det har vi nok av andre arenaer for.
Det betyr ikke at mobbing er greit. Men er dette mobbing? Jeg klarer nok ikke å se det, og tilhører dem som mener at slike påstander bidrar til utvanning av mobbebegrepet. Ikke slik å forstå at man må grisebankes og forfølges for å ha rett til å føle seg mobbet. Men når jeg stiller opp i offentlighet, enten det er på Internett eller i andre media, blir jeg ikke overrasket om enkelte føler for å kommentere — positivt eller negativt — på andre ting enn strengt saklige eller faglig relevante saker. Jeg har lest ting som kan sammenliknes (“selvhøytidelig”, for eksempel, og til og med ting som går på utseende) i bl.a. avisanmeldelser av teaterstykker jeg eller mine skuespillerkolleger har vært med i.
Jeg har tenkt meg lenge om før jeg kommenterte dette innlegget, men jeg lander nok på at jeg synes det er litt for svartmalende eller overdramatiserende. Ikke med min beste vilje klarer jeg å være enig i at dette er voksne mennesker “som driter seg ut”, selv om de nødvendigvis formulerer seg annerledes enn de hadde gjort om det var en kronikk til Aftenposten de skrev.
Hei!
BRA med fokus på mobbing på nett, men her syns jeg du skyter spurv med kanon.
Denne posten fremstår for meg mer som sutring, og kanksje også skuffelse over egne spådommer om alt Twitter er ikke slår til, enn et verdifullt innlegg i debatten om mobbing på nett. Ved å kalle dette mobbing er jeg redd du vanner ut begrepet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at dette er voksne mennesker som driter seg ut slik du skriver.
Om du ønsket å sette fokus på mobbing på nett, og da også twitter, kunne du valgt så mange andre eksempler. Det er da mange andre som har fått gjennomgå atskillig hardere på twitter enn det Pulsdeltagerne på mandag fikk. Du skriver at du tidligere har avfulgt Nicecap fordi han mobber på nett, hvorfor har ikke det avstedekommet en bloggpost? Timingen din blir lett mistenkeliggjort.
Jeg uttalte meg selv kritisk til programmet underveis. Mine tilbakemeldinger gikk mer på ekspertisen til det såkalte ekspertpanelet, og det står jeg fremdeles inne for. Jeg tror det er mange i Norge som kan mye mer om temaet enn Carew og Rønning, og som kanskje også hadde vært mer interessant å se på tv. Sånn sett syns jeg Puls lagde et dårlig, gammeldags program som ikke tok for seg de nye mulighetene sosiale medier gir.
Om jeg forstår deg rett mener du at amatørene ønsker å delta i sosiale medier og du ønsker dem velkommen, da kan du ikke bli fornærmet når de ikke oppfører seg som du vil. Og husk; på 140 tegn er man fra tid til annen nødt til å sette ting noe på spissen for å få frem poenget.
Hvis du, som du sier, har jobbet i seks år med sosiale medier i NRK, synes jeg det er litt merkelig at du oppfatter dette som mobbing?
Jeg tror sjansen for å finne eksempler som faktisk angriper folks utseende og fremtoning på TV er langt større om du benytter #mgp som søkeord.
Det bør være ett prinsipp på twitter ikke å skrive noe der, som du ikke kunne sende på en sms eller si rett til vedkommende du snakker om.
På Twitter siste tida har jeg sett også ganske stygge kvitringer om Melodi Grand Prix vinneren Didrik Solli Tangen.
Han sier selv til Dagbladet at han tar det hele med ro.
Det skulle bare mangle om folk ikke kunne tulle så mye de bare gidder med Grand Prix som TV-program. Det må vi som er fans tåle.
Det samme gjelder å snakke om låta.
Men å lage “vitser” ut ifra navnet hans, å spekulere i sexuell legning, osv. er langt over streken mener jeg.
Jeg gjentar: Ikke si noe om andre på twitter, som du ikke kunne si direkte til vedkommende
Dette er et bra innlegg, og du har mange gode poeng, men jeg mener du bommer litt i vinklingen din.
Ja, det kommer noen kraftsalver på Twitter, men det er bra at det er der det kommer. De færreste er anonyme der, og det betyr at man må stå inne for det man har tvitret.
Hvis man har tråkket over streken, så må man velge å stå for det eller beklage. Hvis en unge blir mobbet på skolen, så vet ikke andre om det. Dessuten er det jo alltid et flertall av vitnene (mobberne) som kan fortelle læreren hvem sin skyld det var…
På Twitter kan man se hvem som har mobbet, når og hva de har tvitret. Det betyr at man kan gå rett til vedkommende og be vedkommende utdype sin “kritikk”.
Med mindre du er en psykopat, så vil du med all sannsynligvis beklage din oppførsel hvis du har skjelt ut en person.
Puls BØR bruke Twitter. Det vil gi en oppdragende effekt. Ingen liker å legge igjen et inntrykk av at de er mobbere. De fleste mobbere er jo flinke til å skjule sine spor.
Dessuten er det alltid lett å slenge dritt bak ryggen på noen, men det krever ryggrad å si det samme ansikt til ansikt – hvis man faktisk mener det man sier.
Den svenske tolletaten hadde et teknologisk eksempel som forklarer denne delen av menneskets psykologi. De hadde en webside der de besøkende kunne komme med tilbakemeldinger, og tollvesenet er ikke akkurat verdens mest populære.
Så la de ut et tegneserieansikt, og mer skulle ikke til. Oppførselen ble markant bedre fordi de besøkende følte at de snakket med noen (noe).
Dette blir enda bedre når man snakker med et ekte menneske, og det er da også dette som er oppskriften for å få til gode nettdebatter i forumet under nyhetsartikler. Irriterte lesere som blir hørt, roer seg ned. Det hender til og med at de beklager oppførselen sin etterpå.
Søk på “Nettdebatten er samfunnsdebatten” for en av mine lengre artikler om dette.
Twitter er et viktig middel for å løfte kvaliteten på nettdebatten. Hvis Puls og andre velger å ignorere den i frykt, blir det på samme måte som når lærere ikke orker å snakke til barneskolepøbler når de gjør noe galt.
Twitter og all annen nettdebatt trenger en dose oppdragelse, og den må gis gjennom deltagelse og synliggjøring.
Mvh
Anders Brenna
Medieutvikler
Einig med Hjorthen og terestj her. Sjølv om tvitringar som dette ofte tek seg dårleg ut når dei blir gjengitt i ein annan kontekst, er det å gå for langt å kalla det mobbing.
Verkar som du har urealistiske forventningar til Twitter, som så mange andre. Freistande å seia ‘vakn opp’ – Twitter er ikkje den nye frelsaren, det er eit sladder-medium i tillegg til ein del ganske bra ting.
Eg har stor sans for Twitter og relativt god nytte av det. Samtidig ser eg mediet sine begrensningar, og eg trur nok Twitter er i ferd med å nå, eller alt har nådd, høgdepunktet sitt. Dei seinaste statistikkane tyder også på det.
Og med alle offentlege org. som kjem stormande inn med ropertane sine (også næringslivet) er det med på å redusera interessa for Twitter. Så det er vel berre å sjå seg om etter neste bølgje…
Takk for kloke og tankevekkende innspill! Jeg er glad for å se at det har vært diskusjoner på Twitter om dette i dag, som jo var det jeg hadde et ønske om å bidra til. Det krever en viss øvelse å holde balansen mellom gode replikker og velformulert sarkasme og drittslenging og det jeg mener heller mot mobbing når vi er i det kritiske hjørnet.
Ser at du kan ane en sutre-faktor her @teresej, selv om det ikke var intensjonen. Det er mitt personlig ønske, spesielt i jobbsammenheng, at Twitter og andre sosiale arenaer blir tatt på alvor av de mange redaktørene og journalistene som tror de “eier” media og vil beholde den gamle avsender-posisjonen – fordi jeg tror at utviklingen i mediebranjen har sammenheng med den nye og mye viktigere dialogen med publikum. I denne bloggen skriver jeg dog som privatperson, så jeg er nok selv mer sleivete her enn om jeg skulle mene noe på en NRKs eller Aftenpostens eller VGs vegne.
Så ja, Anders, jeg er 110 prosent enig med deg i at Puls, og andre programmer i NRK, bør bruke Twitter. Enda mer aktivt. NRK har enda mye å gå på når det gjelder crowdsourcing.
Men i går ble jeg flau, på Twitters vegne, hvis jeg kan være så slepphendt å si det.
Veldig fint av deg @bharfot å komme så umiddelbart på banen med ditt innspill her! Det har ikke vært meningen å henge deg eller de andre ut, dere er eksempler på en tendens vi ofte ser på Twitter, og som jeg selv helt sikkert har vært deltakende i en annen gang. Det er diskusjonen som er viktig. Dette var ikke ment som det beste eksemplene på de verste kommentarene. Dette var noe som slo meg i går og som naget meg nok til at jeg droppet 12 episode av True Blood og skrev bloggpost seint på kveld istedet.
Håper flere av dere følger opp diskusjonen om hva som definerer mobbing på Twitter! Og at vi ikke henger oss opp i definisjoner, men ser på hvilken betydning personkritikk har på kvaliteten på dialogene på Twitter. Det er vi som bestemmer hvilket type nettsted det skal være.
Den øverste uttalensen er det eneste her jeg kan se som tangerer til mobbing. Samtidig vil jeg påpeke at å klippe tweets ut av kontekst er kanskje like ufint som noen av disse uttalelsene i seg selv. Hvis dette var nok til en “unfollow” vil jeg anbefale deg å ikke følge meg.
La igjen en kommentar på morgenen her, men kom ikke gjennom. Anyways: Det er greit å bli minnet om at det sitter et levende menneske på andre siden som kan bli såret over sleivtweets. Var det en unødvendig krass tweet uten særlig verdi? Ja, kan være med på det. Greit å tenke seg om litt mer? Absolutt. Men mobbing, nei, da legger man lista for lavt! (Jeg kunne nok også funnet på å si noe lignende til Rønning om jeg møtte han på en fest. Han er jo en vellykka fyr som virker trygg på seg selv. Tror nok han lever fint med at jeg ikke er en av hans fans. Da kunne vi enten hatt en morsom samtale eller mer sannsynlig: han ville synes jeg var en totalt tragisk kjerring og han kunne hatt det morsomt på min bekostning. Fyren er komiker tross alt).
Meldingen din havnet i spam av en eller annen grunn og måtte godkjennes @ondekvinner.
Tankekors: Personlighet er sjarm i Twitterdialogene, frekt er jo humor og humor er like varierende som annen smak. Og noe må vi tåle når vi er ute blant folk. Det jeg liker minst på Twitter er tendensen til at kritikk ofte går over i personangrep og kjipe meldinger om hvordan folk ser ut, en slags lynjsestemning, som jeg nevnte for deg på Twitter isted. Balansen mellom morsomt og kjipt er hårfin i sarkasmens rike. Respekt for at du sier du kunne finne på å si noe lignende til Rønningen om du møtte ham.
Hei,
Fin diskusjon. Føler ikke behov for å tilføye mye.
Men kom til å huske på Arntes interessante kommentar til Stormbergs vannglass. Den er sånn nesten relevant her:
http://arnte.posterous.com/sosiale-ferdigheter-elektronisk-kommunikasjon
Min mening er at hele denne oppfatningen om at “alt blir så mye bedre bare det er sosialt” er fullstendig på bærtur. Nesten alt som publiseres på Twitter er småbetraktninger og utbrudd med utrolig liten verdi. Derfor blir ikke sendingene til Puls bedre av å få opp et felt med live oppdateringer fra Twitter i kanten av skjermen. Eller å ha live spørsmål direkte fra Twitter istedet for å sortere ut søppelet på forhånd. Kvaliteten er gjennomgående utrolig lav.
Det virker ofte på meg som visse deler av mediebransjen lever i totalt villrede med tanke på hva disse sosiale mediene skal gjøre med journalistikken. Min mening er at de ikke gir bedre diskusjon, informasjon, folkeopplysning eller noe som helst uten en kraftig kvalitetsfiltrering som er på nåla-i-høystakken-nivå. Når man sitter på kafe og leser en avis er det ikke særlig behagelig å ha to kaklehøner tett innpå seg som skravler ivei. Det sosiale medier i forbindelse med journalistikk gjør, er å kopiere denne skravlinga inn i avisa. Da kan man like godt legge vekk avisa og høre på kaklinga istedet. Heldigvis tror jeg ikke det kommer til å skje, fordi folk flest lever utenfor denne sosiale boblen som mange mediefolk befinner seg i.
Gjerne motsi meg, men jeg har enda til gode å se hvordan et sosialt aspekt har løftet kvalitetsnivået på en tvsending eller en artikkel. Eneste unntak må være “Sonen” o.l. som om mulig hadde vært enda dårligere uten chattevinduet.
@Magnus: Din kommentar kan unnskyldes med at du ikke har forstått noe om Twitter og sosiale medier. Twitter har faktisk en stor verdi om man bruker det på riktig måte.
Ta feks en titt på hvordan journalistikken utvikler seg, bbc-journalister har blant annet fått beskjed om å delta i sosiale nettverk eller slutte som arbeidstaker der pga viktigheten i dette.
Følger man de riktige personene på Twitter får man en utrolig god verdi ut av det, dette i form av lynraske nyheter innen den kategorien du interesserer deg for. Men for all del, fortsett å skumlese nettsteder eller din RSS-leser med 10000 uleste poster. Du vet – teknologi er noe dritt. Hest og kjerre hadde vært noe, ikke sant?
Nå så jeg ikke på denne sendingen på NRK og fikk heller ikke med meg det som skjedde på Twitter, men er ikke dette innlegget en form for mobbing?? Her henger man ut mennesker som har twitret sine meninger. Jeg forsvaret så ABSOLUTT IKKE hva de har skrevet med mener at uthening og utdriting er like ille som hva de har skrevet på twitter.
Husk at mobbing er mangt!
Fint innlegg! Selv om jeg, som en del andre, kanskje ikke syns ‘mobbing’ er riktig ord. Jeg syns arbeidstilsynets vektlegging av at mobbing er noe som er ‘gjentatt’ og skjer ‘over tid’ er en ok avgrensing i forhold til f.eks. erting eller å slenge med leppa. Men uansett er jo poenget like gyldig og tankevekkende.
Og til forskjell fra mange kommentarer i nettavis-debatter, var det gledelig mange interessant diskusjoninnlegg her også. Som Iakob nevnte (takk, forresten) har jeg vært inne på noe lignende i en egen blogpost (http://arnte.posterous.com/sosiale-ferdigheter-elektronisk-kommunikasjon). Det tangerer også noe Anders Brenna og ondekvinner nevner: at det er greit å bli minnet på at det er en mottaker der ute, og at diskusjonen ofte endrer seg om en ser for seg denne.
Jeg lurer på en ting: er det bare meg som er blitt mer oppmerksom på det, eller har det blitt vanligere å diskutere etiske grenser på twitter og blogging i det siste? Kan det isåfall være slik at twitterkommunikasjon nå begynner å bli såpass utbredt og etablert at det ikke bare er en gjeng ‘tykkhudede nerder’ som tvitrer, og dermed fler begynner å reflektere mer over konvensjoner og etiske grenser? Bare en tanke. Anyway: Gleder meg til flere sånne diskusjoner. Jeg får iallfall litt mer å tenke over for hver gang.
Hei.
Jeg synes de nevnte twittermeldingen ikke kan sies å være mobbing.
Det som KAN sies, er at NRK sitt forbruker-stoff. Puls, FBi o.l. er så til de grader fordummende at de fortjener all den pepper de kan få.
Takk for seg.
(Jeg har ikke sett Puls-programmet.)
Jeg ser poengene dine, og er delvis enig. Man bør være hyggelig mot folk, og Twitter blir kanskje mer interessant hvis det er mindre fjollerier (og spissformuleringer?). Men jeg mener du har plukket ut noen skikkelig dårlige eksempler.
Det er ikke mobbing å kalle noen for et nek, eller å si at man får anafylaktisk sjokk av en fyr som snakker på TV. (Etter min mening er dette bare gøy, selv om det virker slemmere når det er tatt ut av kontekst.)
Jeg tror folk som har opplevd mobbing, kan si at mobbing er noe som er mye verre enn dette.
Selv synes jeg Puls programmet holdt en veldig lav kvalitet og langt fra det jeg forventer å se på norsk rikskringkasting.
@Nicecap AKA Nisselue AKA Bjørn Hansen har en helt egen menighet på twitter. Det er rart, så mye søppel som han sender ut. Innimellom og unntaksvis kan det hende at @nicecap kommer med en ok tweet – men stort sett er det søppel og innimellom er det sjikane.
Selv har jeg ikke bare ufulgt, jeg har blokkert idiotiet. Jeg synes @nicecap fortjener et helt eget innlegg på en kjempestor blogg – med et helt annet fokus enn det @orjas og @e24 har hatt. Hvordan man kan finne mannen “festlig” er en gåte for @arthurpark.
Fjolset rosablogger Carew er jo beskrivende i massevis i forhold til selvutlevering. Derfor passet hun rett inn i programmet (@bharfot) Jeg synes de skulle hatt besøk av en 40-åring også, som faktisk ikke har nett-sperre. Eksemplet de trakk frem, hadde jo faktisk klare tanker om hva hun kunne tillate seg av selvutlevering på nett.
Hvem tar ansvar for å disse @nicecap?
Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at twittrere har en plikt til å formiddle saklig tilbakemelding til pulsredaksjonen? Det vitner om et missforstått syn på hvordan twitter brukes.
Twitter er et sted man skravler om alt mulig, der man fjaser og tuller, man er sarkastiske og frekke, man sladdrer og er direkte. Man er ikke der for å gi konstruktiv tilbakemelding til noen, man er ikke der for å ta den gode, ordentlige diskusjonen. 140 tegn er for lite til det.
Woha, fint å få poengtere at det ikke er reaksjonene på Puls-programmet jeg kikker på. Det er måten folk på Twitter snakker om de som er med i programmet jeg synes er uttrykk for en slags kjip mobbeaktig kultur. Det å kalle folk for fjols og peke nese til noen som har “lang hals”. Puls har godt av å høre hva folk mener fra levra, hallo! Jeg skulle bare ønske meg et bittelitt høyere saklighetsnivå på de meningene. Sånn rent personlig.
Hva med “samtidig motsvar” Nina? Er ikke det en journalistisk dyd?
Henriette: For så vidt enig i at formatet på Twitter inviterer til mye moro og artige kommentarer. (Og personlige synes jeg det er veldig gøy med tøyserier.) Men det finnes ganske mange som er veldig seriøse og saklige også. Og hvis man bare følger disse folka, så blir jo Twitter deretter. Jeg vet om flere som bare følger fagfolk, og bare bruker Twitter til å legge ut spennende linker til fagnettverket sitt etc. Jeg tror imidlertid (som deg, skulle jeg anta) det er umulig for @helsepuls å bare følge dem som alltid er seriøse og saklige, og sørge for at bare seriøse folk svarer dem og hashtagger dem.
Det er veldig sant, det finnes mange flinke, seriøse mennesker som er utelukkende saklige og spennende. Og jeg får følelsen av at det er denne virkeligheten Nina håper så sterkt på skal bli gjeldende på twitter.
Desverre er mesteparten av twittrere rimelig casual og useriøse og jeg synes det er naivt å annta at bare fordi man ville foretrukket noe annet så blir det sånn. Man lager sitt eget utvalg på hvordan man bruker twitter med å omhyggelig plukke ut hvem man følger, men det endrer ikke hvordan andre folk bruker twitter.
Jeg ville bare påpeke at det er bedre å ta twitter for det det er enn å bli overrasket og sjokkert når man beveger seg utenfor vennelisten sin
Humor i landet, at det virker som om jeg er er saklighetens forsvarer =) Alle velger jo sitt eget nettverk, og får det Twitter´et de vil. Jeg har mange slags venner og bekjente, både på det sosiale nettet og i RL og er vel ikke akkurat kjent for å være den “skikkelige”.
Jeg reagerer på at folk snakker stygt om andre, uansett setting og følte for å si noe om det. Bra at mange har meninger om det, selv om ikke alle er enige.
Ja, jeg synes ofte du er morsom, @ninanord!
Men du er jo i den saklige gjengen også, vil jeg si.
Jeg er virkelig helt enig i at man bør oppføre seg ordentlig. Og det var jo da tydeligvis temmelig lurt av deg å trekke fram akkurat @bharfot og @ondekvinner, som så mange liker, og som er veldig skikkelige på Twitter. Det er jo sånn man skaper en debatt. Hadde du trukket fra DE dustene, så hadde jo alle bare tenkt: Helt enig! Og ferdig med det.
Og selv om jeg er uenig med deg i eksempelbruken over her, så har innlegget ditt vært en liten vekker, altså.
Henriette: Jeg er enig med deg også, jeg!
Puh =)
Bra holdning på deg, det liker jeg, selv om vi ikke er helt enige. Enighet er ikke alltid poenget…
Er alt du sier veloverveid? Tåler hver eneste setning å bli isolert, tatt ut av sammenheng, smelt opp på forsida av Dagbladet som essensen av deg? Hver eneste kommentar i en diskusjon, hver eneste vittighet i godt lag? Isåfall kan du kaste første stein. Og isåfall er det neppe deg som bidrar til moro, vidd eller nytenkning i vennekretsen.
Vi er ikke alltid sensurerte. Og skal vi være det? En god samtale består av mye forskjellig, ikke bare forbehold og forsiktighet, men sleivspark og korreksjoner. Noen framfører et synspunkt, de andre svarer ja eller nei, den første tenker seg om, justerer. Hvis du hadde kritisert meg i samtalen,Nina Nordbø, så ville jeg ha tenkt meg om og slettet tweeten. Men du deltok ikke. Du lyttet, registrerte, klippet ut det som passet deg, og ventet.
Det var en lang samtale. Alle de øvrige innspillene jeg kom med var mer saklige og presise enn det du valgte. «Din kjæreste Osol» ba om tips til hva han kunne si på Puls, og jeg skrev blant annet: «Få med at sosiale medier kan være det motsatte av narcissisme? Nemlig samarbeid, samtale, fordyping, research, perspektivutvidelse. Via sosiale medier kan du komme i kontakt med folk du ellers ikke ville hatt tilgang til. Ikke bare Se Meg, men se/lytt til andre.» Jeg håpet Puls skulle nyansere hva sosiale medier er. Det skjedde ikke, og det skjer heller ikke her. Hva jeg har lært av innlegget ditt, Nina Nordbø, er ikke at alle bør tenke seg om på nett (noe jeg visste fra før). Det jeg lærte er at hvis du har tusen følgere på Twitter, så vil det blant dem finnes folk som vil deg vondt.
Kanskje tenker du ikke på hvordan framstillingen av meg offentlig er forandret? Mindre nettvante folk, som ikke kjenner sammenhengen, ikke vet hva Twitter er, ikke leser kommentarfelt (og dermed heller ikke får med seg beklagelsen jeg la inn som første kommentar hos deg), kan når som helst google navnet mitt og finne det her, under overskriften «mobber». Det gjelder arbeidsgivere, familie, og ikke minst journalister som vil finne ut mer om en fersk forfatter, når jeg i vår debuterer med en roman. Dette handler også om hvem du er, Nina Nordbø, om din trygge posisjon, i forhold til min utsatte. Du er en kjent journalist, med troverdighet fra NRK-tittel. Hva gjør det meg til? Jo, det du kaller meg.
Du har bidratt til omdømmet mitt på en måte jeg omhyggelig har unngått gjennom tre år på nett. Jeg brukte 2,5 år på å våge å legge ut bilde av meg selv. Nå finnes bildet av meg to ganger i innlegget ditt, under overskriften «mobber». Bildene er ikke bare merket med nick, men fullt navn. Tweeten du kritiserte har jeg slettet hos meg, men hos deg ligger den fortsatt, mye mer synlig og varig. Å være vennlig og redelig på nett har alltid vært viktig for meg, mer enn for mange, tror jeg, og stort sett er jeg det, men her trådte jeg feil. Likevel er det dette som står igjen, ikke alle gangene hvor jeg var vennlig eller trøstet, forklarte noen det de lurte på, eller delte av meg selv på Twitter.
Siden dette skjedde har jeg veid for og imot, og vurderer fortsatt, om jeg kan fortsette å være på nett. Du sier at du ville diskutere sak, ikke person. Likevel henger du ut navngitte tvitrere. Du sier at dette langt fra er de verste eksemplene du har sett, og medgir at de ikke trenger være representative for enkeltpersoner. Så hvorfor sørge for at diskusjonen for evig vil hefte ved disse konkrete personene? Hvorfor frata nettopp oss sjansen til å angre? Innlegget ditt kritiserer andre for å ta personen, ikke ballen. Men hvem av oss gjør det, Nina Nordbø? Hvem?
Om mobbing på nett kan jeg si at jeg opplever hatetråder i forum etter konserter, på person, utseende og alt med sladder om tidligere ekser etc, likevel vil jeg at det skal være rom for sleiving humor og satire, så får man heller si i fra når noen tråkker over en grense. De eksemplene du viser til er ikke mobbing og hele ditt innlegg fremstår for meg som uredelig og useriøst.
Jeg sitter igjen med et inntrykk av at din intensjon her var å gruse noen muligens for å få fren et poeng, men er det verdt det?
Dette blogginnlegget havner svært høyt i kategorien humørløst, sutrete og muligens også ondsinnet, og får meg til å skamme meg på vegne av den journaliststanden jeg er en i utgangspunktet stolt del av.
Hvorfor? Fordi jeg frykter at det er slik Folk Flest skal tro at vi jobber og evaluerer oss selv, ved overlagt uthenging av navngitte kritikere og basert på personlige motiver, ikke journalistfaglige. Det gjør meg rett og slett skjermflau.
Det norske folk er da vel vant til både direkte, plumpe og sarkastiske meninger om både tv-programmer og journalistikk for øvrig? Men er det å anse som mobbing? Neppe.
Og kan vi som journalister pålegge Folk Flest å gi oss konstruktiv kritikk i enhver sammenheng, for deretter å både klandre og henge dem ut offentlig dersom tilbakemeldingene ikke innfrir/tilfredsstiller våre egendefinerte kvalitetskrav?
Jeg leser tweetsene fra de tre som er eksemplifisert som nettopp sleivspark, uten cruel intentions. Ingen av dem har vel bedt om å få 500 kroner og gratis pizza og brus hos et gallupbyrå for å evaluere Puls-programmet, selv om de oppviser stort engasjement?
Ingen av de nevnte er verken fagpersoner eller maktpersoner i denne sammenheng, og har således også ekstra krav på beskyttelse rent journalistisk sett (jf Vær varsom-plakaten) – sammenlignet med om det feks var statsministeren eller en NRK-redaktør som hadde twitret noe a la “Puls er sååå teit og dølt, ezze”.
Så lenge blogginnlegget hevdes å være en evaluering av Puls, burde personlige motiver vært holdt utenfor. Jeg synes således det var et ekstra dårlig eksempel å trekke frem et program hvor din kjæreste deltok, da dette svekker din integritet som kritiker av kritikerne.
Håper derfor at ingen av de tre nevnte slutter å twitre. Felles for dem alle er at de fremstår som hele mennesker på Twitter, på godt og vondt. Det er derfor de er interessante i mine øyne, og i sosiale medier velger jeg helt fritt selv, etter magefølelsen, hva som behager meg.
Sosiale medier er jo nettopp det, sosiale, altså noe helt annet enn faktabaserte fagfora. Er dette virkelig en overraskelse for journalister i 2010?
Hvis det å motvirke mobbing var intensjonen med dette blogginnlegget, lagrer jeg det under #fail.
Synes dessuten det er spesielt forunderlig at kommentar som oppfordrer til overlagt mobbeaksjon mot nicecap får ligge uimotsagt og uslettet.
På sett og vis er Twitter nærmest et farlig format. På 140 tegn blir det lett å snuble i språk, ordvalg og for den saks skyld grunnleggende grammatikk – mulighetene for misforståelser og uheldig sitering og “kryssklipping” er store. Samtidig har nok ikke brukerne av Twitter et omforent syn på hva slags status kanalen har i det offentlige rom, og de som ikke bruker Twitter er antagelig enda mindre klar over i hvilken kontekst ett enkelt tweet bør forstås.
Selv om Twitter så absolutt er en del av det offentlige rom, og det som tvitres lett kan siteres i andre medier, så er det samtidig viktig å respektere at Twitter er et litt annet format enn en blogg, eller for den saks skyld en nettavis.
Sterke ord som mobbing bør brukes med forsiktighet, og kanskje særlig når en presenterer formater leseren ikke har den beste innsikt i. Bruker en gal nok vinkling kan en jo faktisk presentere teatersport eller stand-up som mobbing dersom en ikke forklarer hva dette faktisk er.
Anders Brenna har nok rett når han sier at nettdebatten er samfunnsdebatten. Men twitter er ikke Aftenpostens debattsider. Twitter blir ofte beskrevet som samtaler på en kafé, hvor man kan velge hvilke samtaler man vil ta del i. Da blir det helt bak mål å ta enkeltsetninger fra twitter ut av sammenheng og å henge ut personene bak. Det gjør man ikke på kafé, og det gjør man ikke på twitter.
Som infame stiller jeg meg forøvrig uforstående til at oppfordring til mobbeaksjon mot nicecap får stå her uten at du reagerer. Du forsøker tydeligvis å ta et oppgjør med det du definerer som mobbing, men lar en oppfordring til mobbing stå uten å si noe?
Jeg syns flere av dere snur denne diskusjonen fullstendig på hodet. Har du sagt noe (åpent) på nett, har du sagt det til alle i hele verden og du må regne med at du får det igjen før eller siden. Du kan aldri, aldri regne med at det blir (helt) borte.
Dette burde noen av dere, som mener at Nordbø mobber, ha skjønt for lenge, lenge siden. Mulig dere har vært naive med tanke på slettefunksjonen på Twitter. Men når gikk det opp for *de fleste* nettvante mennesker at det som er lagt ut på nett, er der for alltid, alltid, alltid? Det gjelder både for de (dere) som slenger dritt, og for de som blir slengt dritt om.
Hadde bharfot og andre sagt liknende ting på TV, ville ingen ha stusset over at kommentarene ble fanget opp og referert, både i store nettaviser og andre steder. Hva får dere til å tro at Twitter er mindre offentlig enn TV?
Grow up.
Visste ikke at du hadde blogg jeg Nina, cool!
Interessant debatt dette. Jeg jobber selv I NRK, med nettsidene til P3, og jeg må si at skarpe tilbakemeldinger på SMS og Mail er, om ikke dagligdags, så i hvertfall noe som skjer ganske ofte. Jo mer profilert et program er jo harderee er språket på noen av de meldingene som blir sendt inn. Dette har vi måter å håntere, som regel ignorerer vi det bare (feks de eksemplene sommer trukket frem i denne blogposten), av og til videresender vi de herligste av de kjipeste på Mail internt og ler litt av det, men av og til går folk jævlig langt over streken, og da svarer vi vedkommende og sier hva vi mener om det, og ber dem kanskje tenke litt over hva de sier og hvordan de sier det. I så å si alle tilfeller så kommer det en unnskyldning tilbake, og alle er happy. I andre tilfeller møter man på psychoer som rett og slett finner glede i å være direkte ondsinnede. Men dette er altså ganske sjeldent.
Men jeg mener i hvertfall vi har funnet en grei måte å forholde oss til publikum på i NRK. Er derfor litt forbauset over denne blogposten. Jeg ville nok ikke valgt å ta en slik debatt på min private blog og så åpent. Som jeg nevnte ville nok disse meldingene gått i skuddene for “ja ja, de om det, og let’s move on”. Men på den annen side kan det jo aldri skade å snakke om det, og gjøre folk litt mer bevisste på hva de sier og hvordan den kan påvirke folk.
NRK er kanskje også i en særstilling siden vi er påtvunget folk gjennom lisens, kanskje folk derfor føler at de “må si fra” dersom pengene deres brukes til “drit”. Det har jo nesten blitt en intern spøk i NRK, det går vel neppe mer enn noen timer mellom hver gang noe skriver “er det dette lisenspengene våre skal brukes til”
Jeg skal ikke skrive for å forsvare mobbing på noen som helst måte, Nina. Men at du er skuffet på Twitters vegne over at du anbefalte en kollega bruk av Twitter, og fikk en hel masse uønskede, ufine kommentarer da du skulle eksemplifisere din anbefaling, er for meg en smule uforståelig.
Mobbing forekommer. Dessverre. Det forekommer overalt – i barnehagen, på skolen, på jobben, på trening, på kafeen, på fritiden. Det forekommer hele tiden i en eller annen form. Hvordan mobbing foregår er like tilfeldig som hvor det foregår, enten det er fysisk, verbalt, om det er skrevet på en papirlapp, lest opp over et høyttaleranlegg eller skrevet på Internett. Felles for mobbingen er at det er SOSIALT. Ikke sosialt i den positive betydningen av ordet. Men sosialt i betydningen at det er en handling som skjer mellom to eller flere mennesker. Mobbing kan være direkte – fra mobber til mobbeoffer, eller indirekte (baksnakking) – fra mobber til utenforstående.
At sosiale medier på Internett skal være unntatt slik sosial samhandling må være en utopi. I alle fall så lenge mobbing foregår ellers i den sosiale sfæren vi som menneskelige individer omfatter oss i.
Jeg prøver for all del ikke å argumentere for verken @nicecaps eller @bharfots uttalelser. De uttalelsene skal de få forsvare på egen hånd. Jeg syns heller at vi skal unngå å si at samfunnsdebatten er nettdebatten eller at de er adskilt. Nettdebatten er en del av samfunnsdebatten. På lik linje med kafédebatten, samtalene man har med sin partner før man sovner om kvelden og utropene man hører ved Speaker’s Corner i Hyde Park.
Har lagt til noen innspill nederst i posten kvelden lørdag 12. februar. Posten forøvrig er uendret.
Selv om jeg får litt inntrykk av svart-hvitt ved å lese bloggen og de enkelte kommentarene, danner det seg et mer nyansert bilde når man tar seg tid til å gå gjennom alt.
For det første: Mobbing er et sterkt ord. Og eksemplene Nordbø viser til, er ikke mobbing. Mobbing er når noen, enkeltpersoner eller en gruppe, trakasserer noen jevnlig over en lengre periode. Mobbing er noe systematisk over tid.
@bahrfot har altså ikke mobbet.
Men @bharfot har tydeligvis ikke skjønt helt hva Twitter er, og hvordan Twitter kan brukes mot en. Twitter er en del av det offentlige rommet. Som hun nå “syter” over (like mye som Nordbø “syter” over @bharfots tvitring) er synlig for alle i all framtid. Og selv om @bharfot ikke mobbet, sendte hun ut en uheldig og potensielt sårende kommentar i det offentlige rom. Det må hun faktisk tåle at noen reagerer på. Det at noen faktisk reagerer på slik tvitring, kan også forhindre at noe eskalerer til mobbing. Adferd i sosiale medier varierer sterkt – noen ganger trengs det korrektiver fra andre.
Twitter er en del av det offentlige rom. Hvorfor spissformulerer man seg i det offentlige rom? For å provosere, skape debatt eller ofte for å komme på i mediene. @bharfot har provosert og skapt debatt – uten å ønske det. Privat spissformulerer folk seg vel så uheldig som @bharfot hele tiden, men altså – Twitter er ikke privat.
Om man ønsker å spissformulere seg privat i sosiale medier, finnes det muligheter for å gjøre det i en lukket gruppe. Dette har ikke @bharfot gjort. Trolig fordi hun vil at folk skal se og reagere på hennes meninger. Det har noen gjort.
Jeg er enig i Nordbøs utgangspunkt: Dessverre er det slik at nettopp tvitring som eksemplene her, danner manges grunnlag for å være skepisk til sosiale medier. De føler det blir en forsøpling av debatten, som de slipper å oppleve i aviser og andre publikasjoner, eller for den saks skyld i debatt ansikt til ansikt. Og de er kanskje redd for mobbing.
Som nettredaktør i Utdanningsforbundet (denne kommentaren er naturligvis fra meg som privatperson) har jeg vært med på å ta i bruk Facebook og Twitter for dialog og kommunikasjon med medlemmer. Klart noen har vært engstelige for slik adferd rettet mot oss i sosiale medier. Når tvitringen til @bharfot egentlig dreide seg om hennes misnøye med Puls-presentasjonen av sosiale medier, er det jo litt ironisk at hennes måte å reagere på egentlig undergraver det hun ønsker – forståelse for hvordan sosiale medier kan skape en god dialog.
”Vi er ikke alltid sensurerte. Og skal vi være det?” spør @bharfot retorisk. Det går an å være litt morsom og litt sarkastisk på andres bekostning uten at det tipper over. I det offentlige rom bør vi kanskje ikke si akkurat det vi tenker høyt, hele tiden?
Jeg holder hele mobber/ikke-mobbersaken utenfor denne kommentaren (jeg synes det er litt kjipt å publisere navnene til folka du siterte, bortsett fra det var originalposten din helt ok. Når du sier noe på nett må du forvente å bli tatt på det, det har jeg brent meg på før og).
Men jeg vil komme med innspill om å bruke twitter aktivt i tv-programmer/radio. Det er det flere som gjør med stor suksess! Blant andre Mark Kermode, filmanmelder på BBC radio. Det han har gjort er å starte en twitterkonto som folk kan sende inn kommentarer og spørsmål til, og så svarer de på de morsomste/mest interessante/rareste. Det fungerer strålende. Helt sikkert er det mye grums innimellom der og, men det leser de ikke høyt.
Hvis programmer som Puls gjorde det samme ville det sikkert tatt litt tid før det kom ordentlig igang, men det kunne blitt kjempespennende. Og det ville gitt folk en følelse av å ha direkte innflytelse på programmet de følger med på. Så er det bare å ikke forholde seg til nett-trollene som kommer med kjipe kommentarer.
Når du går ut på byen møter du alltids en og annen idiot. Man slutter ikke å gå på byen av den grunn.
Jeg tar av meg hatten for dette innlegget!!