Jeg har hatt noen kurs og workshops i redaksjonell bruk av sosiale medier det siste halvåret og ett spørsmål dukker alltid opp: Hvor går grensen mellom privat og jobb?

Ikke alle liker å høre at det ikke finnes noe fasitsvar på det spørsmålet. Særlig nybegynnerne er raske til å problematisere det å gjøre seg sine egne erfaringer og mener at troverdighet og profesjonalitet står på spill. Selv mediefolk som er erfarne og har brukt sosiale medier i flere år ser utfordringer i at journalister framstår som en miks av den de er på jobb og den de er privat. Flere mediehus har laget kjøreregler for hvordan de ansatte skal oppføre seg på sosiale nettsteder og flere jobber med saken.

Mange spør seg om det er det mulig å framstå som troverdig, med integriteten i behold, når man både er profesjonell og personlig på det sosiale nettet?

Fordi jeg mener at svaret på det så åpenbart er ja, synes det er langt mer interessant å se på hva det innebærer å være profesjonell journalist i et mediebilde hvor dialogen i det offentlige rom har blitt så vesentlig.

Journalistikk 2.0

Det sosiale nettet har endret noen betingelser for journalister radikalt. Media har ikke lenger den samme makten til å bestemme hva som er viktig. Hvis bloggere eller andre aktører på det sosiale nettet er opptatt av noe og snakker mye om det, kan det like gjerne være publikum som setter agendaen. Åpnere research har ført til at flere får mer innsyn i journalistenes arbeidsmetoder – prosessene skjer ikke lenger i redaksjonens lukkede rom. Et tredje aspekt er at en sak ikke lenger eies av ett medie i samme grad som tidligere, konkurransen mellom mediehusene har endret karakter. En journalists nettverk på Twitter, Facebook eller i bloggsfæren kan være det avgjørende for om vedkommende er først ute med en nyhet eller kan følge opp med ny info, nytt perspektiv. Og er det ikke herlig at journalister nå blir rettet på ved det minste feilgrep? Twitrere, bloggere og lesere av nettavisene har blitt et hjelpsomt, om kanskje ikke alltid populært, verktøy for å gjøre jobben ordentlig.

Redaktør Per Valebrokk i E24s skrev nylig en sak, “Blytung vaktbikkje”, som beskriver noen aspekter av utfordringene og fordelene med den nye journalistikken på en innsiktsfull og, viste det seg, engasjerende, måte. Et Google-søk på Per Edgar Kokkvold Twitter gir deg rask innsikt i en både faglig og humoristisk engasjert debatt om at både journalister og generalsekretæren i Norsk Presseforbund bør vite hva de snakker om før de uttaler seg, om blant annet Twitter.

Intersosial arbeidsmetodikk

Valebrokk er ikke den eneste som har fått hjelp på det sosiale nettet til å lage en god sak. Har noen journalist kommet opp med en bedre sak skrevet i samarbeid med publikum enn “The See-Through CEO”, skrevet av Clive Thompson, redaktør i Wired, i mars 2007? Allerede for to og et halvt år siden laget han en sak sammen med en rekke bloggere som handlet om at den nye måten å drive business på – er gjennom åpenhet.

Mediehusenes små røde

De fleste mediehus har skjønt at det sosiale nettet har flere fordeler enn ulemper og oppmuntrer sine redaksjonelle medarbeidere til å finne ut av dette nye territoriet. Noen gir sine medarbeidere større frihet enn andre og stoler på at de tar med seg en bevissthet om hvor de jobber. Blant de mediehusene som har valgt å legge føringer, er det forholdsvis enkelt å se om de styres av skepsis til dette nye eller ønske om å drive journalistikk i åpent lende så profesjonelt som mulig. Naturlig nok er behovet for dette forskjellig, ut fra hvilken type journalistikk en bedriver.

Folk på Twitter har hjulpet meg med retningslinjer som er laget for bruk av sosiale medier og artikler som er interessante for alle som er interessert i premisser for den nye journalistikken. Har dere flere eksempler? Legg dem gjerne inn i kommentarfeltet under!

Reuters journalistiske håndbok
Social Media Governance hvor blant annet BBC har lagt inn sine retningslinjer.
Washington Posts ombudsmanns artikkel “Post Editor Ends Tweets as New Guidelines Are Issued”
“Journalism Students Need to Develop Their Personal Brand” av Alfred Hermida, professor i journalistikk.
New York Times-bloggen At War om “Military Policy 2.0″

Noen norske sosiale journalister

Det kryr av journalister på Twitter og det er stor forskjell på hvordan de velger å framstå. Noen er veldig på jobb, andre er veldig personlige. Jeg har plukket ut noen eksempler, mer eller mindre tilfeldig valgt, for å underbygge min teori: Det sosiale nettet er så nytt at det viktigste for journalister nå er å gjøre seg erfaringer.

Den mest populære journalisten med over 4300 followers, er Marie Simonsen aka @mariesimonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Hun framstår som proff, både som Twitterbruker og som redaktør, mye i dialog, svarer på spørsmål og reklamerer elegant for egne kommentarer her og der. Sjelden privat og dermed ganske kjølig.

En meget aktiv og diskuterende twitterbruker som raskt ble populær, er Knut Olav Åmås, aka @KnutOlavAmas, Kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Tar Twitter på kornet, deler og prater mye med folk.

Geir Bore aka @geirbore omtaler seg selv som “Ansvarlig redaktør i Drammens Tidende, 3 barn, underklatret”. Stilen reflekteres i twitterfeeden hans, hvor han først og fremst er på jobb, som representant for en teknologisk innovativ mediebedrift, en slags Norges svar på The Guardian. Han er mye i dialog, tipser mye og er tydelig delende. Personlig er han også innimellom, og bygger en smart og tilsynelatende ærlig merkevare om seg selv.
Her er linken til Mashable som han tipser sin kollega om, tre råd til å legge opp en sosial media policy.

Anders K Christiansen aka @VgNettAnders sier at han er “Journalist, VG Nett – #1 newspaper in Norway”. Tweetsene på de tre første sidene hans gir ikke inntrykk av at han er like mye “på jobb” som bioen gir inntrykk av, Anders er like jovial som nick’et og er gjerne privat. Jeg synes ikke det gjør noe, tvert i mot, det er tillitvekkende at han viser litt av hvem han er som person.

Hilde Sandvik aka @hildesandvik forteller at hun er samfunnsredaktør i BT, men lenker ikke til avisens nettsider. Hun framstår som profesjonell bruker av Twitter, med mange RT´er (videresending av andres tweets), svar og tips. I liten grad privat, men helt klart personlig.

Christian P Paasche aka @TV2Paasche framstiller seg selv som “Kommentator og reporter i TV 2 Sporten.” og vil tydeligvis framstå som journalisten Paasche, som han understreker med å lenke til arbeidsplassen i biofeltet. Det gule båndet i profilbildet som viser støtte til Lance Armstrongs kampanje “Livestrong” i profilbildet indikerer at vi har med en mann av meninger å gjøre, noe som gjenspeiler seg i strømmen. Han synser om mye, fra naturvern til skråblikk om sportslig relaterte aspekter i nyhetsbildet. Denne journalisten framstår som minst troverdig når han i en serie tweets reklamerer for Hockeyfeber på TV 2s egen kanal Zebra, fordi det å selge inn noe man selv har interesse i altfor hardt fort oppfattes som masing ref. twitterkotymen.

Jeg har mine personlige favoritter blant norske journalister på Twitter (tildels andre enn de som er nevnt som eksempler her), men jeg har enda ikke kommet over noen aktive brukere som jeg vil si misbruker Twitter eller bruker mikrobloggen feil. Da holder jeg alle nybegynnere utenfor, alle må ha lov å slingre når de prøver seg på noe som er nytt for dem. Hvorfor ikke slingre litt som profesjonell også, utfordre seg selv på å prøve og feile?

Det sosiale nettet er ganske nytt, medias mer eller mindre profesjonelle bruk av det er splitter nytt. De som ikke er nysgjerrige på hvordan det virker og de som ikke liker evalueringer, bør finne seg en ny jobb i løpet av de neste par årene!

Takk til @sindreholme, @Lisbethsindag, @skarptast, @KristineLowe, henriettehedlov, @ingeborgv, @BjoernTore, @hannesnielsen og spesielt til min egen private manuskonsulent @osol

Kort-url til denne artikkelen: http://bit.ly/farlig