Er en jente fortapt uten en mann og er det greit at kronprinsen bruker penger på sportsutstyr?

Den siste uka har jeg blitt satt ut flere ganger av provoserende oppfatninger av menn og teite holdninger til kvinner. Stort sett tenker jeg på folk rundt meg som fininger, så er det alle de jeg ikke kjenner og noen veldig få jeg vi ha minst mulig med å gjøre, enten de er har pikk eller pupper eller begge deler. Men innimellom er det interessant å se nærmere på folks verdier og holdninger med kjønnsperspektiv-brillene på, da kan det hende man ser snodige ting.

Jeg fikk nylig høre at jeg var fortapt.
Javel, tenkte jeg, mon tro hvorfor det?
Jeg var på det trivelige stedet Mesh etter en Girl Geek Dinner Oslo-event og samtalen med denne hyggelige fyren som jeg kjenner fra dette techmiljøet dreide seg om å ha hund, og jeg hadde akkurat fortalt at jeg skulle hente hjem en valp til snart.
- En ting er å være singel og ha én hund, da blir det jo litt vanskelig.
Mon tro hvor dette resonnementet går, undret jeg i det stille.
- Men nå blir du en sånn hundedame. Du kommer ALDRI til å få deg en mann når du har to hunder!

Der og da lo jeg høyt og sa at det ikke var noe problem, fordi en mann i huset ikke sto øverst på prioriteringslista.
I etterkant har jeg tenkt, hjelpes! Hva slags syn på damer har den fyren? Tolker jeg ham i beste mening, ønsker han sikkert det samme for meg som han er så glad for selv, å være lykkelig gift. Men, likevel: Er en kvinne fortapt om hun ikke lever sammen med en mann? Og skal en dame la være å gjøre noe hun har lyst til fordi det muligens, kanskje, gjør at en mann ikke vil ha henne, likevel?
Typ: “Åh Nina, du er en helt spesiell kvinne, du er min øyesten og jeg elsker deg! Men sorry, du har ikke bare én hund, men to, og da kommer ikke dette til å funke.”
Nå må jeg le igjen, for det er vel ikke sånn livet funker, er det vel?
Altså, hvis JEG ikke ville være sammen med en fyr som hadde to hunder, så var det vel ikke de som var problemet. Og hadde denne ellers oppegående fyren som mente jeg nå dømte men selv til et liv i fortapelse uten en mann ved min side, sagt det samme til en kompis som fikk seg to hunder? Ville han også slite med å få seg dame?

Eksempel på fortapt dame. (Med litt fin rompe?)

Ok, jeg kan snu litt på det. Jeg fikk et smekk over fingrene etter samme Girl Geek Dinners Oslo-meetup. Helt velfortjent.
Jeg hadde lagt ut bilde av en mannlig foredragsholder, det vil si av deler av ham, med kommentar om at han hadde fin rompe. Vi lo litt av det, hun jeg satt ved siden av og jeg. Fra en sal med 80 prosent kvinner med teknologi og gründervirksomhet som felles interesse, kjentes det som litt drøy, men likevel grei humor, i serien av (ellers saklige) tweets fra arrangementet.
Men det kritiske spørsmålet jeg fikk på Twitter, fra en mannlig kollega, var: “Om jeg hadde sagt det om en kvinnelig foredragsholder?”
Mitt svar: “Det gjør jo folk, hele tiden ” “Kommentaren var ment som humor (og et kompliment), men seriøst: Kvinner beskrives oftere med utseende enn menn.”
Motsvar: “Tror aldri jeg har sett rompa til en kvinnelig foredragsholder på Twitter.”
Et par kommentarer på sidelinjen, spilte inn at det var morsomt, men over streken (fra en fyr). Og fra en dame: “Gårsdagens beste tweet. Jeg humret – og tok poenget. #pupperoglår”

Jenter ler av fin rompe-bilde, menn er skeptiske.

Så kan man diskutere, hva som er innafor og over streken, i et kjønnsperspektiv. Jeg fikk lyst å bruke det blikket mange menn har på kvinner, omvendt. Mest for humor, men også som en test. Jeg har heller aldri sett bilde av rompa til en kvinnelig foredragsholder på Twitter, men jeg har lest mange beskrivelser av kvinner i det offentlige rommet ut fra utseende, der det legges mer vekt på kunnskapen mennene har. Jeg mener, hvem omtaler den nye kringkastingssjefen som han ble omtalt i jentegarderoben på NRK av en som ikke hadde kjent ham igjen da de møttes: “Han ser jo ut som de fleste andre menn på hans alder, med lite hår i mørk dress.” Men når kulturministeren har holdt et foredrag, vil gjerne den fargerike kjolen hennes bemerkes, om det er å Twitter eller i avisen. Det er mer “lov” å omtale kvinners utseende, offentlig.

Jeg vet ikke om begrepet powerdressing som jeg hørte Dagny Thurmann-Hoelseth aka Fargerike Dagny på Twitter og Instagram bruke om hvordan kvinner kler seg – – gjelder for menn? Og jeg reagerer ikke negativt på at damer i det offentlige omtales i det offentlige som sånn og sånn kledd, hunkjønn har jo en mer kreativ klesstil enn menn og varierer mer med hårfasonger, vi har jo lest om sveisen til Kristin Halvorsen og Siv Jensen. Men det er greit å være litt obs. Noen ganger blir det rart. Jeg synes for min del at de er over streken når jeg leser i aviser skriver om Erna (vi er jo alle på fornavn med henne) og hvordan hun kler seg slankende. Hvor ofte hører vi om outfiten til kronprinsen, for eksempel? Kona hans får kritikk for å bruke for mye penger på klær, hvorfor er det negativt versus at han garanter bruker masse penger på sportsutstyr?

Mer alvorlig, noe om et alment syn på menn, i et land hvor det statistisk normale til og med omfatter hva slags sex “vi” liker, vi nordmenn altså (det var avisforside nylig):

Forrige uke skrev en kollega en veldig god sak etter å ha intervjuet Preben Z. Møller, om hans bok “Kampen om voldtekt”. Dette er en bok han har brukt flere år på å skrive, så jeg skal ikke late som om jeg er inneforstått med alle hans teorier. Men han peker på noe som iallefall jeg ikke har vært oppmerksom på; at tiltakene mot voldtekt her i Norge tar utgangspunkt i at alle menn kan begå voldtekt og at tiltak for likestilling dermed kan løse problemet. Ettersom jeg forstår denne forskeren, blir det helt feil å sette voldtekt i et kjønnsperspektiv. Det er ikke mannen som er problemet, det er de mennene som har så store problemer at de voldtar.

For et uverdig menneskesyn, å mene at alle menn kan voldta!

Hva er den berømte normalen? Styres det av det statistisk normale? En av de som jobber i start up-miljøet på Mesh mente det, samme kveld som jeg muligens tvitret for spontant og frekt om en mannerompe, han beskrev kulturen i det åpne arbeidsfellesskapet der, hvor 150 gründere leier arbeidsplasser, som normalt på en helt annen måte. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det han pekte på – at det normale også kan oppstå i miljøer der det er folks egenart og forskjellighet som verdsettes, når poenget ikke å være likest mulig. Da får “vi” en helt annen betydning og det fungerer ikke helt å snakke om “oss kvinner” eller “menn, altså!”. Da oppstår fellesskapet, enten det er på Mesh, på et Girl Geek Dinners Oslo-event, på en padlecamp eller på et hundekurs, gjennom at vi har noe til felles, ikke at vi er like. Da er det ikke sikkert kjønn har noe med saken å gjøre, i grunnen.

(Foto: Don McCollough, Flickr)

Eventyrland er landet bak smerten. Stedet hvor de aller beste øyeblikkene skjer, de som virket uoppnåelige. Som mange aldri får oppleve. Dit ingen kommer hvis fornuften får styre. Veien til eventyrland skapes av tro, håp og kjærlighet.

- Ta fram din indre kvinne når du ser denne filmen, det gjorde jeg da jeg laget den.
Arild Østin Ommundsen, regissør “Eventyrland”

Førpremiere på Eventyrland, filmen vises for første gang på stort lerret og for folk i det hele tatt under Filmfest Oslo, i selveste Klingberg sal 1.

Jeg har anmeldt hundrevis av filmer, og jeg har ikke tenkt å skrive en til. Men jeg har lyst å fortelle Arild Østin Ommundsen som har laget filmen Eventyrland noe om opplevelsen av å se den. For jeg sjanglet ut av Klingenberg kino i går kveld, og kunne bare glemme å være med på praten om filmen etterpå, selv om det ville vært fint å se igjen fine folk fra Stavanger og høre mer om hvordan det har vært å lage filmen med verdens minste filmcrew og mange av dem familie og gamle venner. Filmen traff en nerve og assosiasjonene har strømmet som en flyvemaursverm i snart et døgn nå. Sier gjerne noe om det før hverdagen kommer og tar meg igjen.

Hva som definerer begrepet “kultur”, det har jeg tenkt spesielt mye på etetr at jeg begynte å Kulturavdelingen i NRK for tre år siden. Er det hvilken som helst felles opplevelse? Fotball, konserter, teater? Eller er det personlig, det vi selv konsumerer av turer, bøker, serier? Og hvorfor anses noen typer kultur som viktigere enn andre og det nyskapende ofte som ikke så viktig? Og hvis jeg jobbet i Kulturrådet eller Filminstituttet og skulle tildele offentlige skattepenger til prosjekter, hvilke ville jeg utpeke som de beste? Jeg er iallefall glad for at Thomas Robsahm bidro til at noen offentlige midler ble gitt til Eventyrland mens han var filmkonsulent, så lavbudsjettfilmen kunne bli realisert, kanskje nettopp som lavbudsjettfilm. Jeg heier på de som går sine egne veier, tråkker nye stier og skaper kunst som gjør at jeg får lyst å redefinere det oppleste og vedtatte. For kunsten spiller den største rollen i kulturland, kunsten er selve luften kulturen må ha for å puste. Og denne filmen opplevdes som den stormen man føler på seg at kommer, som renser luften, slynger alt ut av sin vante plass og etterlater seg et kaos som gjør at man først bare må sette seg på en stein, så først etter en stund begynner å tenke. Og oppdager at noe er forandret. Noe er nytt. Noe har, på underlig vis, falt på plass i kaoset.

Den stormen hadde jeg i meg i går da jeg gikk ut av kinoen, og selv om jeg ikke hadde grått, som flere av de rundt meg hadde i den mørke salen, så trodde en kompis fra gamle dager som sto utenfor og røykte da jeg dro at jeg hadde det. Men den kom seinere.

Eventyrland handler om en ung kvinne, som føder et kjærlighetsbarn hun ikke får oppdra, fordi det blir begått et drap “som ikke skulle ha skjedd”. Når hun kommer ut av fengsel noen år senere, driver kjærligheten hennes til datteren hovedpersonen til handlinger og valg som leder henne til situasjoner på liv og død. Hun får fornuftige råd hun ikke hører på, hun får sjanser til å komme tilbake til et normalt og lykkelig liv hun ikke tar – og vi skjønner at det mye mulig kommer til å gå til helvete. Jeg får lyst å skrive “vi”, fordi hun jeg så filmen med hadde samme opplevelse, men kan holde meg til min egen og la andre få ha sin: Jeg ble så redd for henne, moren til den nydelige, glade og uskyldige datteren, jeg ble sittende anspent i setet på kinoen, holdt pusten, sperret sikkert opp øynene, heiet på henne og ble rasende på de som gikk i veien for hennes håp om en lykkelig familie, hennes definisjon av lykke, hennes helt egne håp som ingen andre så meningen i. Drømmen som bare hun selv kunne få til å gå i oppfyllelse.

For det er jo sånn det er, er det ikke? At det kun er oss selv som kan oppfylle våre egne drømmer? Uavhengig av om vi har en kjæreste, en bestevenn, en familie, en jobb eller et nettverk som backer oss opp eller ei.

Og at mye av det som er rundt oss, det typiske i vår kultur, det trygge, det vanlige, både kan skape trygghet og løfte oss – og samtidig ødelegge oss og for evig holde oss i en fortrollet tilstand av at alt er ok så lenge det er gjenkjennelig og at så lenge alt er ved det vante, så er det greit, da kan vi si oss fornøyde. Noe annet kunne godt være å kreve for mye, kunnde det ikke? Eller, enda verre; åpne for smerten. Den som ellers kunne holdes i sjakk av nummenhet. Av at andre mener noe på vegne av oss og har så sterke meninger om hva som er “det riktige”. Det er det jeg opplever at hovedpersonen i Eventyrland gjør, hun velger det motsatte, hun lar smerten lede an fordi den viser hvor håpet er, det blir hennes eneste vei ut. Og i denne filmen blir det så intenst at følelsene strekkes til bristepunktet. Dette er ikke feel good. Ikke en lene seg tilbake og bli underholdt-opplevelse. Dette er ubehagelig, krevende, vondt – og veldig levende. Det er kunst som betyr noe, som gjør en helt reell forskjell. Eventyrland er kunst jeg ikke ville vært foruten, fordi opplevelsen utløste noe i meg som gjorde at verden ble tydeligere. Den beste kunsten!

Dette er den beste filmen jeg har sett på veldig lenge, og det sier vel noe i disse Netflix-tider. Eventyrland er utvilsomt den beste norske filmen jeg har sett. Dette kommer anmelderne til å skrive mer om, er jeg ganske sikker på, hva som gjør den til en god film på deres premisser, som på mange måter er noe helt annet enn min opplevelse – selv om alle anmeldelser så klart er personlige, også. De kommer til å si noe om historiefortellingsgrepene til regissøren, om de spennende grepene han har tatt som gir filmen en helt spesiell rytme, dette er en veldig musikalsk film. Om skuespillerprestasjonene, både til Silje Salomonsen og unge Iben Østin Hjelle – kanskje noen vil utsette noe på den utilslørte kjærligheten hun får visualisere gjennom regissør-fotograf-farens blikk? Om poesien i utsnittene, naturen som scenografi, om humoren i de får og sykt viktige comic relief-ene! Om internasjonale vibber i en lokalt skapt film, jeg synes denne har noe på Sundance å gjøre! Den har Kill Bill-vibber, den har definitivt noe nordic noir ved seg – den og løfter og fornyer independant-sjangeren fordi Eventyrland er noe helt for seg selv, breddfull av noe genuint. Og, tilbake til kjernen: Jeg tror filmskaperen kjenner smerten, og vet at den som går gjennom og ikke rundt, den kommer til eventyrland.

Takk for kunsten og Komle-Gary-humor, fine folk <3

Mens vi venter på premieren 22. mars, her er traileren.

For tretten år siden skrev jeg en artikkel med tittel “Et liv uten tv”, etter et år i et hjem uten fjernsyn, valgfritt. En dag i slutten av november 2012 var jeg uten mobil en hel dag, fordi jeg glemte den hjemme etter å ha dratt grytidlig på jobb. Jeg kan si et par ting om det.

Jeg pleier å bli vekket av alarmen til Sleep Cycle, som vekker meg innenfor en ramme på ca en halvtime, når søvnen er på sitt letteste. Men da jeg hadde bestemt meg for å bli med på en morgentrening halv åtte, satte jeg den vanlig alarmen på, ikke snakk om at jeg ville risikere å bli vekket en halvtime før jeg var nødt å stå opp så a-menneske-tidlig. Urtrøtt rulla jeg meg ut av senga og karret meg ut i kulden. Lykkelig uvitende om at det var uten mobil.

Smarttelefonen er et kosedyr
- Kanskje det er et sunnhetstegn at du har glemt mobilen! utbrøt en kollega litt seinere på dagen. Hun hadde sendt meg en sms jeg da ikke hadde lest, om at hun var forsinka til et møte vi hadde avvtalt. Hun mente at at de fleste av oss er totalt avhengige av mobilen, uten at vi er det helt bevisst.
- Vi tuller mye med det, at vi liksom MÅ ha med mobilen overalt, sannheten er nok mer ubehagelig. Jeg tror 90 prosent av alle som har mobil, er avhengige av den og får store problemer dersom de plutselig ikke har den.

Jeg er enig, mobilen, eller mer presist smarttelefonen, har blitt et kosedyr, nærmest en sutteklut for voksne, som spiser av kvalitetstiden vi kan ha med barn, venner og – oss selv. Fordi den er med, med skjermen opp, overalt; på møter, i bilen, på restaurant, på do, i sofaen, under middagen hjemme, på konsert, på kino, i senga. Den er ofte det siste vi tar på før vi sover og det første vi tar på når vi våkner. Har man kjæreste er det jo litt trist, eller hva?

Når er det ok å bruke mobilen?
Mobilen har helt klart satt noen nye sosiale grenser, og det som var helt sykt for noen år siden er helt greit nå. Jeg reagerer ikke når mobilen er med på møter lenger, men har foreløpig ikke klart å dempe irritasjonen når de brukes under idéarbeid eller når vi skal lande noe viktig. Jeg hater bacon crisp-aktig at folk bruker dem på kino, fordi det forstyrrer meg når de lyser opp ved siden av meg i mørket. Jeg reagerer ikke lenger på at folk går på gata og snakker i mobilen, men hever et øyenbryn når folk sykler mens de snakker i mobilen, overraska over folks tro på multitasking-ferdighetene sine, og hvor effektiv er det mulig å bli, liksom? Jeg blir ikke oppgitt over mobilprat på trikken lenger, selv om det er noe forstyrrende med å høre på enveis-samtaler. Men folk som tar mobilen mens de trener på SATS eller trimrommet på NRK…jeg kunne ha lyst å binde dem fast på den tredemølla og satt farten opp til 25 km/t!
- Litt unødvendig at de gjør det, men jeg gidder ikke bruke energi på å bry meg, sier min lugne sønn på 17. – Det hander bare om sevbeherskelse, blunker han til sin en anelse hissigere mor.

Det beste med en mobifri dag
På en måte var det som å ha fri fra noe, jeg hadde ikke følelsen av at det var noe å sjekke hele tiden. Det overrasket meg, jeg trodde ikke jeg var så synkronisert til mobilen. En hel dag uten iPhonen gjorde meg oppmerksom på at jeg pleier å ta dem fram hver eneste gang det går mer enn ett minutt uten at de skjer noe. Jeg kjeder meg aldri lenger, heisturer og køer går på et blunk, det er alltid noe å sende eller se på. Det beste med denne dagen var at det ble mer dveling ved øyeblikk, en tur med trikken ble en liten opplevelse fordi jeg så på folk eller på verden som suste forbi. Tydeligvis pleier jeg å være surret duknakket inn i min egen digitale verden.

Jeg ville gjettet at jeg ble mindre effektiv av å være en dag uten mobil. Det stemte ikke. Jeg fikk gjort alt jeg tenkte og litt til. Jeg printet ut et kart istedet for å lete det fram på mobilen, men jeg tror ikke jeg tapte mer enn et minutt på det. Det jeg fikk denne dagen, var en serie lange, uforstyrrede tankerekker. Dét var befriende. Nesten som å være vant med å ha småunger rundt seg hele tiden og så få noen timer for seg selv.

Hva jeg ikke har lyst å klare meg uten
Før var det et kikk å sjekke inn på forskjellige steder, jo flere – jo bedre! Barnslig moro å se hvor mange opptjente poeng man fikk i løpet av en dag, en uke. Man får ikke mer gøy enn man lager selv, ikke sant? Det var en dille. Å ta bilder er ikke noe forbigående, det har jeg alltid elsket. Og noe av det beste med å ha en smarttelefon, er at kameraet er helt ok og at det er så lett å gjøre noe med bildene – og dele dem med andre. En slektning som følger mer med på Facebook enn hun legger ut til selv, sa at min feed var som å følge med på en serie om et menneskes liv. Det synes jeg var nydelig å høre. Hvis de som kjenner meg opplever at de kommer tettere på hverdagen min gjennom sosiale medier, så er jo det en god grunn til å bruke dem – for meg. Jeg bruker den sosiale teknologien til å dokumentere det fine, i stort og smått, og vise noe av det viktige. Så da vet de som følger med meg at jeg er mye ute i naturen, at jeg har fått hund, at jeg savner søsteren min som døde i fjor, at jeg elsker å ha besøk av døtrene hennes, at jeg har det mye gøy på jobb og stadig vekk er med på Girl Geek Dinners.

Å ta vare på et øyeblikk, og dele det med de andre i familien som ikke er der – det er en fin ting med å ha en smart telefon med seg.

Det å ikke kunne ta bilder av alle de fine tingene som skjedde denne torsdagen, det var det jeg likte minst med denne dagen uten mobil. Jeg skulle gjerne ha dokumentert noen situasjoner, for å huske dem og dele noen av dem. Den første iiiik-jeg-har-glemt-mobilen-følelsen la seg raskt, folk er jo på Facebook.

Når man ikke har med seg mobilen, er det fint at @beathed kan laste det fine kartet opp på Instagram, fra møtet før Girl Geek Dinners om kart + data = <3.

En dag i fjor var jeg en tur på Hellestøstranden ved Stavanger med søsteren min og datteren hennes. Vi så en svart hund, som løp så fort, den fløt avgårde og var så nydelig, vi fulgte den med øynene langs sanddynene og lurte hva slags rase det var. Den turen var helt spesiell. Det ble siste gang Siv og jeg gikk tur langs havet, hun døde noen uker senere.

På vei fra stranden kom Siv i snakk med eieren av den svarte hunden og fikk vite at det var en jaktlabrador. Den var så glad og ivrig, samtidig rolig. Vi falt pladask. Hund for oss, var vi enige om! Vi hadde begge snakket om å få oss hund i et par år, og hadde sett oss ut labrador, en litt roligere rase enn vorstehrne vi har vokst opp med. Nå har jeg Bonus her, det kjennes som om vi har ham sammen, jeg tenker ofte på Siv når vi er ute på de lange turene våre.

Jeg så hunden min første gang da jeg kjørte hjem til Oslo via oppdretteren i Bergen etter begravelsen og ukene med alt byråkratiet og det praktiske som må gjøres etter at noen dør. Hvordan orket vi det, tenker jeg nå, å avslutte et livsløp? En blodfersk død, den numne følelsen av at det ikke kan være sant! Får vi aldri klemme Siv mer? Le sammen, bli oppgitte sammen, planlegge neste tur, vise hverandre noe fint, snakke om ungene våre og gjøre søskenting? Jeg grudde meg til å kjøre i de lange tunnellene under sjøen på vei til Bergen, men skrudde opp Susanne Sundførs “Brothel” på full guffe og kjørte nordover for å se på hvalpene, hvor én i kullet skulle bli min. Det har jeg aldri angret på.

Jeg fikk ikke velge en hvalp, men jeg fikk møte oppdretteren og alle hundene hans, vi gikk tur med en flokk tisper gjennom skogen, mens han fortalte meg om rasen og oppdragelse og forhørte seg om meg og hva jeg ville med hund. Neste gang jeg kom til hundegården utenfor Bergen et par måneder senere, var det med kjæresten min for å hente en av de rolige i kullet, som ville egne seg som turvenn og familiehund. En liten svart bylt som fikk navnet Bonus. Jeg satt med ham sovende på fanget på vei hjem og kjente meg lykkelig, tross alt.

Bonus 8 uker, første stopp i Voss på vei hjem.

Noen måneder senere hadde jeg ikke kjæreste lenger. Harmonien kom ikke tilbake, sorgen hadde tatt tak i hverdagen og kreftene forsvant. Det ble for mye, også lille Bonus viste seg å ha gitt vekt til det som ble for skakt til slutt. Han ble med oss videre til mitt nye hjem, så klart. Den lille kalde snuten, den glade halen, latteren til datteren min på 19 og sønnen min på 16 da de lekte ble gnister som fikk meg opp av sengen, opp av sofaen, ut i frisk luft. Det var lettere å gå på jobb ettter en liten morgentur og kjekt å komme hjem og bli møtt av et lykkelig pelsvesen. Det var mye jeg ikke orket de lange mørke månedene, å stå opp var blytungt, å gå i butikken var et ork, å invitere til de sedvanlige vennemiddagene med 10-12 til bords uoverkommelig. Jeg hadde lagt på meg nok til de fleste klærne ikke passet lenger og skiene ble stående ubrukt helt til snøen i byen var smeltet bort, da hadde jeg nok energi til overs til å følge lengselen etter Hallingskarvet, på tampen av vinterens andre lungbetennelse.

Sivs motto det siste året, hun som levde lenger enn alle legene trodde var mulig.

Den første kom etter at jeg tok en løpetest hos min nye personlige trener, tvillingbroren til min første og forrige. En hardhaus, visste jeg, en som spiste Norseman til frokost. En jeg håpet ville inspirere meg, en som kanskje var like fin fyr som den utflyttede broren. En som kunne hjelpe meg å plukke ned noen av drømmene mine. Og tro meg, for ett år siden var bare det å gjennomføre en times treningsøkt en fjern drøm. Jeg husker at jeg løp på den tredemøllen i treningsrommet på Norges Idrettshøgskole, til jeg ikke følte jeg hadde pust igjen og ble redd for å besvime. Jeg så fortvilet på Mats og sa at jeg ikke fikk nok luft. Han smilte og sa rolig: “Du får nok luft. Bare pust.” Jeg løp videre, ett minutt til, enda ett minutt og enda ett. Et sted i kroppen min kjente jeg et minne av hvordan det er å løpe fort, lenge. Jeg husket at jeg hadde løpt ørten 800 meter-konkurranser, 3000 meter hinder, 10 000 meter, maraton, jeg husket at jeg hadde vunnet 200 meter hekkeløp og hatt søndagsturer på flere timer, tre ganger rundt Store Stokkavann i Stavanger, glatt. Jeg tenkte at jeg ville dit igjen, kunne løpe i flere timer, ikke bli redd for å være andpusten, bli så sterk, lange ut. Og så fikk jeg lungebetennelse. Nesten til å le av. Immunforsvaret er labert for kropper med hjerter fulle av sorg.

16-åringen i huset sto opp og laget sin egen frokost, mens jeg tok med Bonus ut en morgentur. Ursliten etter jobb var det ut igjen, noen ganger mens det enda var lyst, andre ganger ble det mørkt før vi kom oss opp i skogen. Det var den vinteren jeg nesten kjøpte truger, i timevis hver uke vasset vi gjennom hvit snø mellom trærne, vi møtte aldri noen, Bonus og jeg. Vi fant spor, etter harer og elg og andre dyr, men andre mennesker møtte vi aldri. Det var kaldt og det var alltid nydelig. Sakte men sikkert steg formen tilbake, en time ble til to og tre, til fots, over vann og fra ås til ås. Dagene ble lenger, lyset smeltet bort mørket, våren kom og jeg følte meg oftere lettere til sinns. Og hvem var alltid der, like ved siden av meg, med skinnende øyne og glad hale?

Det var dager jeg tenkte at jeg kanskje ikke klarte mer, å ha en hund som jeg måtte på tur med, trene hver dag, gå på kurs med og forholde meg til. Skulel jeg gi ham bort? Det var dager jeg ikke orket å trene selv, bare tanken gjorde meg sliten – det var så mye jeg ville som kjentes uoppnåelig. Sakte men sikkert, skogstur for skogstur, gikk det bedre og jeg begynte å kjenne igjen de vanlige dagene, de med jobb og venner og kafé og kino og folk innom på besøk. Jeg er en av de heldige, jeg har noen venner som er med gjennom tykt og tynt. De var med meg det året da verden ble snudd på hodet da Siv ble dødssyk, lillesøsteren min! De var med meg da jeg også fikk kreft og takk og lov kunne operere den bort og de var med da forholdet til han jeg trodde jeg skulle gifte meg med røyk. Noen av dem var der fysisk, på sykehus og i begravelsen. Andre møtte jeg først senere, de fine folka på sosiale medier som ble til venner. Og da jeg ikke fikk det til som jeg ville på jobben, så var Girl Geek Dinners Oslo der og ga meg tilbake troen på at jeg kunne noe som fagperson. Og ungene mine, de to finingene som aldri en eneste gang har sagt noe om at jeg har vært fraværende og slapp, familien som vet hvordan det er, så heldig er jeg at jeg har hatt alt dette fine rundt meg. For ikke å glemme en trener, som har tatt meg på alvor, selv da jeg knapt klarte å løpe og ti minutter var nok til å knekke immunforsvaret.

Fra vandring til løping i Solemskogen, innsjekk #ørten på Foursquare og Path.

Sorg er så tungt. Den veier så uendelig mye, den tapper krefter av kroppen og psyken og følelsene og kan få selve livet til å kjennes likegyldig. Vi kjenner den alle sammen, sorgen er en del av livet, i det store og i det små. Og hver gang den kommer, må vi gjennom den. Skipper vi og prøver oss på å gå rundt, tror jeg det ender med bitterhet, et drag om munnen som får oss til å se bistre ut, mer jo eldre vi blir. Det finnes ingen snarveier. Liksom det ikke finnes noen enkel måte å få en lydig hund på, man må øve-øve-øve og bli kjent. Og noen gang er det sykt slitsomt. Det finnes ingen kjapp og lett måte å komme i form til triatlon på, den kommer litt etter litt i hver økt. Og det gjør ofte vondt. Jeg har kommet meg over uttallige kneiker ved å høre trener Mats sin stemme: “Du får nok luft. Bare pust.” Vi blir ikke virkelig gode til noe som helst hvis vi ikke øver. Det er det som er så fint med hverdagen, den gir oss muligheten til å gjøre noe med det vi vil. For oss som er så heldige å ha den.

Bonus, den svarte raske hunden, på Hellestøstranden.

Det begynner å bli tøft å åpne mailene fra Timehop Abe, som viser hva jeg postet på sosiale medier for akkurat ett år siden. Tankene om Siv kommer oftere nå. Det nærmer seg dødsdagen hennes 19. juni. Og for ett år siden hadde vi hatt vår siste samtale, søsteren min og jeg.

Jeg visste ikke at det var siste gang jeg skulle få snakke med henne, hun var jo der! Vi kunne le, klemme hverandre, drikke kaffe sammen om morgenen. Så, ganske plutselig, begynte hun å gli bort fra oss, lukket øynene med de nydelige lange, mørke vippene og begynte på sin siste reise. Den tok 12 dager og de var uten ord.

Den kvelden vannet jeg alle blomstene på terrassen, og sett at den høye tulipanen, som var så hvit og nydelig så tankevekkende lenge, hadde mistet enda noen blader, den var for lengst blitt min skjøre temperaturmåler for hvordan Sivs livskraft svant hen.

Jeg kommer aldri til å glemme den siste samtalen. Lyset fra kveldssolen den mandagen glødet på den lyse veggen, vinduet var åpent og slapp inn sval vind til oss. Soverommet til Siv kjentes så rent, pent – det hvite sengetøyet, kommoden med smykkene, klokkestrengen med alle skogsdyrene mor hadde brodert da hun var ung mor, blomstene med alle fargene yngste datteren hadde plukket på tur i skogen på nattbordet. Stemningsfullt. Jeg satt mye der med henne, hun sov mer og mer. Jeg strøk henne ofte over kinnet, holdt henne i hånden, på armen. Hun lå vendt bort fra meg, på siden.
“Det er litt skummelt dette her, Nina.”
Så sov hun ikke likevel.

Jeg la meg ved siden av henne, fine syke søsteren min. Vi så på hverandre. Så mye vi lo og tullet etter at hun fikk beskjed om at hun kom til å dø snart! Men ikke denne kvelden. Da var det helt rolig, alvoret var i rommet. Så snakket vi om det som skulle komme. Om det vi ikke vet. Hvor vi reiser når siste pust er pustet, hvordan det er like før.

Siv var redd for hvordan det kom til å bli. Hvem er ikke det, når tanken om at vi skal dø kommer? Så lett å forstå, så vanskelig å begripe.

Jeg har aldri vært så nær et annet menneske som da Siv og jeg snakket om døden hennes, da hun fortalte hvordan det opplevdes å skulle dø. At hun kjente på at hun virkelig skulle dit, alene.

Av en eller annen grunn var jeg helt sikker på at det kom til å skje rolig, uten smerte. Det ble heldigvis slik, og heldigvis fant Siv en ro i å tenke på at døden kunne komme mykt. Jeg fikk si til henne hvor glad jeg er i henne. Hun fortalte meg hvor mye det betød for henne at jeg hadde vært hennes nære venn de nådeløse månedene. Så godt å få høre, tenk å få bety noe for et annet menneske, i livets største alvor!

Jeg fortalte henne at jeg kom til å tenke på henne hver solnedgang, der mens veggen ble farget rosa og oransj i kveldslyset. Så gråt vi. Og tullet uten å le.

Å skulle dø, var det annerledes for Hanna, mormors lillesøster, som nylig sovnet inn mett av dage da hun var over 95 år, enn for Siv, som ikke rakk å bli 44? Hvordan kjennes det å ha tre døtre og et barnebarn og vite at man ikke får bli gammel, se dem vokse opp og støtte dem i livet?

Reisen mot døden, det ukjente og det uvisse. Alt jeg kunne var å love søsteren min at jeg ville bli med henne så langt jeg kunne.

Siste gang jeg så henne, var i flammene. Det var så uskyldig, så overraskende uskyldig, å se henne bli aske. Min søster, min venn. Jeg kan ikke klemme henne mer, men jeg husker veldig godt hvordan det var.

Denne bloggposten ble lagt ut på Kreftforeningens nettsider, og fikk en del kommentarer, spesielt etter at VG la den opp på sine sider. Hvis du vl lese det fine folk har skrevet der, finner du dem her.