Om en fin gutterompe, sett med jentebriller
Er en jente fortapt uten en mann og er det greit at kronprinsen bruker penger på sportsutstyr?
Den siste uka har jeg blitt satt ut flere ganger av provoserende oppfatninger av menn og teite holdninger til kvinner. Stort sett tenker jeg på folk rundt meg som fininger, så er det alle de jeg ikke kjenner og noen veldig få jeg vi ha minst mulig med å gjøre, enten de er har pikk eller pupper eller begge deler. Men innimellom er det interessant å se nærmere på folks verdier og holdninger med kjønnsperspektiv-brillene på, da kan det hende man ser snodige ting.
Jeg fikk nylig høre at jeg var fortapt.
Javel, tenkte jeg, mon tro hvorfor det?
Jeg var på det trivelige stedet Mesh etter en Girl Geek Dinner Oslo-event og samtalen med denne hyggelige fyren som jeg kjenner fra dette techmiljøet dreide seg om å ha hund, og jeg hadde akkurat fortalt at jeg skulle hente hjem en valp til snart.
- En ting er å være singel og ha én hund, da blir det jo litt vanskelig.
Mon tro hvor dette resonnementet går, undret jeg i det stille.
- Men nå blir du en sånn hundedame. Du kommer ALDRI til å få deg en mann når du har to hunder!
Der og da lo jeg høyt og sa at det ikke var noe problem, fordi en mann i huset ikke sto øverst på prioriteringslista.
I etterkant har jeg tenkt, hjelpes! Hva slags syn på damer har den fyren? Tolker jeg ham i beste mening, ønsker han sikkert det samme for meg som han er så glad for selv, å være lykkelig gift. Men, likevel: Er en kvinne fortapt om hun ikke lever sammen med en mann? Og skal en dame la være å gjøre noe hun har lyst til fordi det muligens, kanskje, gjør at en mann ikke vil ha henne, likevel?
Typ: “Åh Nina, du er en helt spesiell kvinne, du er min øyesten og jeg elsker deg! Men sorry, du har ikke bare én hund, men to, og da kommer ikke dette til å funke.”
Nå må jeg le igjen, for det er vel ikke sånn livet funker, er det vel?
Altså, hvis JEG ikke ville være sammen med en fyr som hadde to hunder, så var det vel ikke de som var problemet. Og hadde denne ellers oppegående fyren som mente jeg nå dømte men selv til et liv i fortapelse uten en mann ved min side, sagt det samme til en kompis som fikk seg to hunder? Ville han også slite med å få seg dame?
Eksempel på fortapt dame. (Med litt fin rompe?)
Ok, jeg kan snu litt på det. Jeg fikk et smekk over fingrene etter samme Girl Geek Dinners Oslo-meetup. Helt velfortjent.
Jeg hadde lagt ut bilde av en mannlig foredragsholder, det vil si av deler av ham, med kommentar om at han hadde fin rompe. Vi lo litt av det, hun jeg satt ved siden av og jeg. Fra en sal med 80 prosent kvinner med teknologi og gründervirksomhet som felles interesse, kjentes det som litt drøy, men likevel grei humor, i serien av (ellers saklige) tweets fra arrangementet.
Men det kritiske spørsmålet jeg fikk på Twitter, fra en mannlig kollega, var: “Om jeg hadde sagt det om en kvinnelig foredragsholder?”
Mitt svar: “Det gjør jo folk, hele tiden
” “Kommentaren var ment som humor (og et kompliment), men seriøst: Kvinner beskrives oftere med utseende enn menn.”
Motsvar: “Tror aldri jeg har sett rompa til en kvinnelig foredragsholder på Twitter.”
Et par kommentarer på sidelinjen, spilte inn at det var morsomt, men over streken (fra en fyr). Og fra en dame: “Gårsdagens beste tweet. Jeg humret – og tok poenget. #pupperoglår”

Jenter ler av fin rompe-bilde, menn er skeptiske.
Så kan man diskutere, hva som er innafor og over streken, i et kjønnsperspektiv. Jeg fikk lyst å bruke det blikket mange menn har på kvinner, omvendt. Mest for humor, men også som en test. Jeg har heller aldri sett bilde av rompa til en kvinnelig foredragsholder på Twitter, men jeg har lest mange beskrivelser av kvinner i det offentlige rommet ut fra utseende, der det legges mer vekt på kunnskapen mennene har. Jeg mener, hvem omtaler den nye kringkastingssjefen som han ble omtalt i jentegarderoben på NRK av en som ikke hadde kjent ham igjen da de møttes: “Han ser jo ut som de fleste andre menn på hans alder, med lite hår i mørk dress.” Men når kulturministeren har holdt et foredrag, vil gjerne den fargerike kjolen hennes bemerkes, om det er å Twitter eller i avisen. Det er mer “lov” å omtale kvinners utseende, offentlig.
Jeg vet ikke om begrepet powerdressing som jeg hørte Dagny Thurmann-Hoelseth aka Fargerike Dagny på Twitter og Instagram bruke om hvordan kvinner kler seg – – gjelder for menn? Og jeg reagerer ikke negativt på at damer i det offentlige omtales i det offentlige som sånn og sånn kledd, hunkjønn har jo en mer kreativ klesstil enn menn og varierer mer med hårfasonger, vi har jo lest om sveisen til Kristin Halvorsen og Siv Jensen. Men det er greit å være litt obs. Noen ganger blir det rart. Jeg synes for min del at de er over streken når jeg leser i aviser skriver om Erna (vi er jo alle på fornavn med henne) og hvordan hun kler seg slankende. Hvor ofte hører vi om outfiten til kronprinsen, for eksempel? Kona hans får kritikk for å bruke for mye penger på klær, hvorfor er det negativt versus at han garanter bruker masse penger på sportsutstyr?
Mer alvorlig, noe om et alment syn på menn, i et land hvor det statistisk normale til og med omfatter hva slags sex “vi” liker, vi nordmenn altså (det var avisforside nylig):
Forrige uke skrev en kollega en veldig god sak etter å ha intervjuet Preben Z. Møller, om hans bok “Kampen om voldtekt”. Dette er en bok han har brukt flere år på å skrive, så jeg skal ikke late som om jeg er inneforstått med alle hans teorier. Men han peker på noe som iallefall jeg ikke har vært oppmerksom på; at tiltakene mot voldtekt her i Norge tar utgangspunkt i at alle menn kan begå voldtekt og at tiltak for likestilling dermed kan løse problemet. Ettersom jeg forstår denne forskeren, blir det helt feil å sette voldtekt i et kjønnsperspektiv. Det er ikke mannen som er problemet, det er de mennene som har så store problemer at de voldtar.
For et uverdig menneskesyn, å mene at alle menn kan voldta!
Hva er den berømte normalen? Styres det av det statistisk normale? En av de som jobber i start up-miljøet på Mesh mente det, samme kveld som jeg muligens tvitret for spontant og frekt om en mannerompe, han beskrev kulturen i det åpne arbeidsfellesskapet der, hvor 150 gründere leier arbeidsplasser, som normalt på en helt annen måte. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det han pekte på – at det normale også kan oppstå i miljøer der det er folks egenart og forskjellighet som verdsettes, når poenget ikke å være likest mulig. Da får “vi” en helt annen betydning og det fungerer ikke helt å snakke om “oss kvinner” eller “menn, altså!”. Da oppstår fellesskapet, enten det er på Mesh, på et Girl Geek Dinners Oslo-event, på en padlecamp eller på et hundekurs, gjennom at vi har noe til felles, ikke at vi er like. Da er det ikke sikkert kjønn har noe med saken å gjøre, i grunnen.

(Foto: Don McCollough, Flickr)










































