3. What makes you forget to eat and poop?

Dagens spørsmål er hva som får meg til å glemme å spise og drite. Hm. Hva er det som gjør meg så oppslukt at jeg bare er i øyeblikket? Bade i iskaldt hav?

Det er dag tre i jakten på meningen med livet, eller mer presist: Hensikten med livet. Jeg har egentlig mest lyst til å se episode 1 i “Under The Dome”, jeg er Stephen King-fan og kanskje denne filmatiseringen er ok? Og det er allerede masse mening i livet mitt. Men jeg har et lite prosjekt de neste dagene, og det er å svare på Mark Mansons løgnasfine spørsmål som er ment å trigge noe i meg. De gjør det, jeg er nysgjerrig på hva jeg finner.

Å kjøre snowboard i løssnø, når flyten overtar og alt er bare fart og rytme. Åh! Jeg husker første gang jeg opplevde det, og oppglødd fortalte en kompis at det var bedre enn sex! Han så oppgitt på meg og svarte: “Det er to helt forskjellige ting det, Nina.” Det var ikke så lenge siden vi to hadde hatt sex, så kanskje ikke så rart. Men for meg var det sånn, og hvis jeg må velge mellom en dag på fjellet i nysnø eller fallskjermhopping i klarvær, kanskje sitte og dingle med beina i døra først og se ned på åkerlapper og skog der nede… så vet jeg hva jeg velger.

En jeg har hatt noen sånne fartsopplevelsermed, ble yogalærer. Hun tok med meg på noen helt spesielle treningsøkter. Etter en time eller to med fysisk konsentrasjon og pust, kan det å ligge som død, med øynene igjen, helt avslappet, være starten på en indre reise som også kan være helt oppslukende. Hvor lyder rundt og følelsen av å ligge på et gulv forsvinner og de indre bildene blir virkelige. Det er helt nydelig, som å få et liv til.

Bonus gir meg også opplevelser hvor alt bare blir her og nå, min svarte, sleeke, raske, glade hund. Når vi jobber sammen, da kan jeg koble alt annet ut. Han foran i et spor, jeg fokusert bak. Når rytmen og flyten kommer, da er det bare oss to. Den følelsen, intens og oppslukende, den vil jeg ikke leve uten.

Nå har jeg svart på spørsmålet om hva den 8 år gamle Nina ville ha grått over dersom hun så meg nå og hvilket ekkelt smørbrød jeg ville spist og om det ville vært med oliven. Og i morgen kommer jeg til å finne ut mer om hvordan jeg kan gjøre meg selv flau på en bedre måte. Den som lever får se.

2. What is true about you today that would make your 8-year old self cry?

Andre dag for å svare på spørsmål om meningen med livet. Hva er sant om meg i dag som ville fått mitt 8-årige selv til å gråte?

Det er Mark Manson som har lokket meg utpå å granske livet mitt og hvilken hensikt jeg har med det. Med sin humor og innsikt i artikkelen 7 Strange Questions That Help You Find Your Life Purpose.

I går svarte jeg på spørsmålet om hvilket drittsmørbrød jeg ville spise og om det ville være med oliven. Det er ikke mindre seriøst i dag:

2. WHAT IS TRUE ABOUT YOU TODAY THAT WOULD MAKE YOUR 8-YEAR-OLD SELF CRY?

Åh. Åtte år. Hvor i verden var jeg da? Jeg må la det synke litt for å huske. Jeg hadde bursdag i Odda, og så flyttet vi til Stavanger igjen. Fra å elske matte, så hatet jeg det i løpet av no time. Jeg “glemte” å gjøre lekser og fikk melding med hjem. Jeg tok en grusomt spennende snarvei på skoleveien gjennom en gårdsplass full av sinte kalkuner. Jeg løp stadig vekk bort til nærmeste går og kjøpte egg. Jeg løp med friidrettsklubben Skjalg. Jeg tok bussen alene til byen, kjøpte en ny Lykkebarnabok og var på biblioteket i timevis. Jeg ble lykkelig av å få GULE støvler! Og av å sykle fort-fort i nedoverbakker! Og jeg danset, til “You Don´t Have to Say You Love Me” med Dusty Springfield. Alene i stua, med gardinene for. Jeg kunne sette på den singelen om igjen og om igjen. Danse i evigheter. Tegne i timevis. Jeg tror Nina på 8 år ville likt å være med Nina 48 år mye av tiden. Det er mye fart og spenning og hunder og kos, mye bøker og filmer og bibliotek. Men hun ville savnet å bli flettet håret på og kle seg ut. Hun ville lurt på hvorfor jeg ikke hører mye mer på musikk. Og hvorfor jeg ikke danser så mye med øynene igjen lenger. Hun ville spurt hvorfor jeg ikke tegner. Hvorfor jeg ikke strikker noe med mye farger eller legger et gedigent puslespill i timevis bare fordi det er fint å gjøre.

Best av alt med å la dette spørsmålet synke, er å la minnene sive inn. Jo lenger jeg lar det skje, jo mer skinner det fra fortiden. Løpe ut og leke. Ballspill, sklier og husker. Å sette ut melk til et pinnsvin ved trappen ut fra stuedøren. Barbeint i gress. Slengbukser! Hoppe strikk. Banke på vinduer i mørke og lyse opp ansiktet nedenfra med en lommelykt, sammen med andre unger. Ønske at jeg het Siri. Gå på danseskole i nysydd rosa kjøe med blå prikker, helt lik søster Siv sin. Vi var ofte helt like i tøyet, jeg hadde brun hjemmesydd cordfløyelsdress på 17. mai, Siv hadde grønn. Jeg greide håret hennes. Jeg klippet håret hennes. Vi delte rom. Hun ertet meg, jeg hevnet meg. Vi satt ved siden av hverandre og så barne-tv. Vi sang. Nå er hun ikke her lenger, hun er død. Men jeg ser henne så tydelig for meg, husker så godt hvordan det var å holde henne i hånden, hvor glad jeg var i henne.

Så svaret mitt på spørsmålet om hva i livet mtt nå som ville få Nina 8 år til å gråte, så er det at Siv ikke er her med henne lenger. Og da gråter jeg, av sorg og savn og fortvilelse over å ikke få klemme henne igjen. Og til slutt, så vil takknemligheten over å få leve og være her på Jorden en stund til, omfavne meg. Igjen.

Spørsmål å gruble på til i morgen:
WHAT MAKES YOU FORGET TO EAT AND POOP?

1. What´s your favorite flavor of shit sandwich and does it come with an olive?

Første dag for å svare på spørsmål om meningen med livet. Hvilket ekle smørbrød ville jeg helst spist?

Mark Manson heter en fyr. Jeg har ikke hørt om ham eller lest noe av ham før jeg kom over denne artikkelen på Facebook, delt rundt et par ganger av fine folk jeg kjenner; 7 Strange Questions That Help You Find Your Life Purpose. Tittelen var nok til å gjøre meg nysgjerrig. Så da følger jeg på. Og svarer på et spørsmål om gangen i en uke. Så får vi se hva som kommer ut av det. Herregud, jeg er en av de på over 40 som ikke har funnet ut hva som er den kosmiske meningen med livet enda…

1. WHAT’S YOUR FAVORITE FLAVOR OF SHIT SANDWICH AND DOES IT COME WITH AN OLIVE?

Et fuktig eller et tørt smørbrød? Fuktig er verst, vann tar bort både smak og konsistens. Så jeg tar gjerne et tørt et, if I may. Med gulost som et stiv i kantene og kalkunpålegg som faktisk smaker ost. Med et lallende salatblad hengende ut på den ene siden. Med en kopp kaffe skal det nok bli skylt ned. Hvis jeg spiser det utendørs, vil det uansett smake bede. Og hvis jeg har en kompis å prate med der vi sitter, så glemmer jeg glatt smaken av slapp mat og bare koser meg med å være ute, ha fri og være sammen med en venn. Det kommer alltids et bedre smørbrød min vei en annen gang! Og hver detalj trenger ikke være perfekt, kanskje poenget bare er å få i seg noe mat som får opp blodsukkeret? Og kanskje det viktigste er å være varm der ute i friluft. Kanskje smørbrødet kan grilles på et bål? Ostesmørbrød! Best med oliven!

Spørsmål å gruble på til i morgen:
WHAT IS TRUE ABOUT YOU TODAY THAT WOULD MAKE YOUR 8-YEAR-OLD SELF CRY?

#GirlsWillBeGirls

#GirlsWillBeGirls er et foto-deleprosjekt – som en motbølge mot det ensformige skjønnhetsidealet vi teppebombes med.

English short version by my girl geek friend Gekko.

Hvordan ser jenter ut når de er uhøytidelige, nytrente, forelska, ler høyt, har det bra, lurer på noe, er sammen med venner, nettopp har stått opp, føler seg alene, nettopp har grått, føler seg fine, gruer seg, har overvunnet noe, er fornøyde med seg selv?

Alt er lov. Ingen regler.

Hvis du oppfordrer jenter du kjenner til å bli med og tagge bilder med #GirlsWillBeGirls, så blir det fort mange bilder =)
På Facebook, Instagram, Twitter og andre steder de kan deles.

Her bildet jeg velger å begynne med!

Retrospekt: Det ramlet inn hundrevis av rare, fine, morsomme bilder i en periode på flere uker emnemerket med #girlswillbegirls. Det kunne godt ha blitt en utstilling, mange viste fram en annen side av seg selv enn den pyntede versjonen. Men det fineste med dette prosjektet var at det dukket opp mye personlig, mye privat også, på en uhøytidelig måte der og da. De som leter finner sikkert noen av dem, enten på Facebook, Twitter eller Instagram =) Takk til alle dere som ble med å knekke en fordom eller to – og spre gode vibber!

Hund for livet

Noen ganger vet vi mennesker ikke hva vi setter i gang, en tilsynelatende liten hendelse kan sette i gang ting som forandrer livet vårt. Lite visste jeg at det var det som skjedde da jeg hentet Bonus hos oppdretteren.

Jaktlabradoren ble ikke familiehund likevel, heldigvis! Han var med å velte et samboerskap, han fikk meg ut på lange turer gjennom sorgen over å miste søsteren min og han ga meg utfordringer som til syvende og sist førte meg til Norske redningshunder. Han ble en kompis som virvlet uendelig mye fint og meningsfylt inn i tilværelsen – opplevelser jeg aldri ville vært foruten og folk jeg ellers sikkert ikke ville ha møtt.

Om å se tegninga
Jeg tror oppdretteren tenkte at han ga meg en lugn hund, han var valpen som ikke spratt opp da moren kom inn til dem, han lille som gjorde ting i sitt eget tempo. En som ville passe godt i en familie med fire unger og bli en god turkamerat for meg. Han var min første egne hund, så det tok litt tid før jeg skjønte tegninga. Riktignok lærte han fortere enn de andre hundene på valpe- og hverdagslydighetskurs, men han var mye å håndtere og hadde så mye energi, så istedet for å bruke masse krefter på å få en hund som går pent i bånd og kunne ligge rolig på utekafé, var vi heller masse i skogen, og lekte. Etterhvert begynte jeg å se meg rundt etter flere utfordringer, og ble tilfeldigvis med på et runderingskurs. Der gikk lyset opp for denne hunde-eieren. Det svarte lynet tok tegninga så fort at kursholderen lo av eieren som forsøkte å holde tritt, og fortalte at han visste han om flere som konkurrerte i rundering som ville betale gode penger for en sånn hund. “Der har du en nordisk mester!”


Bonus med bakbeina oppover ørene 1,5 meter fra sitt. Skjønner?

Det var en danske på det runderingskurset, med en schæfer, som fortalte at han trente med Norske redningshunder, som satte meg på tanken. Jeg fleste meg opp på nett og fikk inntrykk av et utdanningsløp med mye trening i skog og fjell, mye lagarbeid og etterhvert samfunnsnyttig tjeneste. Det hørtes ut som noe helt opp gata vår, men terskelen var høy for å ta kontakt. Var jeg for uerfaren? Var Bonus for gammel?

Jeg sendte en mail til en viss distrikssjef Fischer en søndag kveld. Da jeg leste svaret ettermiddagen derpå, skjønte jeg at jeg faktisk hadde missa en heldagstrening. Det var utrolig kult å bli invitert inn med en gang, og følelsen av å være velkommen ble bare sterkere da vi møtte opp. Jeg var dritnervøs, men 200 meters sporet gikk superbra, fikk vi høre. Og selv om instruktøren som var innom for å teste alle de nye hundene den dagen, påpekte at her var det ikke jobba noe særlig med lydighet, så sa han også at han glatt kunne tatt den hunden opp på halvannet år. Det var bare å hive seg på, det var iallefall ikke hunden dette skulle stå på.


(Lydighet, noen måneder seinere.)

Om å være nybegynner
Hun som viste meg hvordan et spor skulle legges og gås, viste seg å ha to ukers erfaring selv. “Tråkk, itj spark opp jorda, det e di ega fært hunden ska lokt!”
Det var noe av det fine på det nybegynnerlaget i fjor, at alle ble oppmuntret til å hjelpe hverandre. Vi ble fort kjent og de seriøse, nesten militante treningsoppleggene, gjorde at alle hadde fullt fokus. På grensen til prestasjonsangst i begynnelsen, helt til det gikk opp for oss hvor mye Fischer & Høst hjalp oss, hvor mye tid de brukte på oss og hvor store hjerter de hadde bak de, i begynnelsen, alvorlige maskene sine.


Intern humor, helt klart.

Det var fokuset på det første lagmøtet i NRH, at det å få opp en redningshund er noe man får til sammen. At det ikke bare er å komme på trening og få hjelp til økter med sin egen hund, men at mesteparten av tiden går med til å trene andres hunder. Så når det kom blodferskinger inn på nybegynnerlaget, var det en selvfølge å bruke tid på dem. Så fort det gikk å få alle i gang, så digg det var å se så rask framgang! Og få utfordringer, hele tiden.
“Hvorfor ikke gå 1000 meter ukjent spor?”, spurte Fischer en dag ved Steinbordet.
Hjelp! En hel kilometer, alene!
Den følelsen, av å finne rytmen i lina med Bonus, og å se ham finne slutten, jeg svevde over bakken myrvann i støvlene!
“Bare vent, så skal du få langspor du ikke kunne drømt om”, var trenerens lure kommentar.

Om å bli kasta uti det
Så dro vi til fjells, på lagtur. Så fin følelse! Enkle hytter, fantastisk natur, bål i mørket og kribling i magen til første spor med gps dagen etter. Det kjentes som en slags eksamen, nå ville vi få se hvordan vi faktisk gikk sporene for første gang. Jeg ble sendt ut langs en myr, Monas spor ble nesten 3 kilometer langt, opp og ned i slake buer i småskogen – det er fint å gå opp spor, å få en tur i fred og ro alene med mose, trollstein og dyreliv. På vei tilbake så jeg henne komme drivvåt av svette ned fra en høy, bratt fjellskrent og tenkte “Stakkars en eller annen, her er det noen som skal få kjørt seg!”

Og hvem ble den stakkaren andre enn meg? Med bankende hjerte i sola og gps´en i brystlomma sto jeg der, med Bonus. Og tenkte at nå kompis, er det oss. Dette skal vi få til, du og jeg. Flere kilometer i Monas fotspor ventet foran oss som et eventyr. Og det ble et eventyr, først lett, tydelig drag i lina. Så brått vanskelig, herregud, etter bare noen hundre meter! Ekkoet fra en observatørplass på et SWDI-kurs slo inn: Gå tilbake til dit du VET dere var i sporet. Det funka, videre oppover, stadig brattere, pulsen i tohundre. For første gang tok vi en pause i et spor, takk og lov gikk det greit å fortsette etter vann og skygge. Fint driv oppover, gjennom gress og kratt. Jeg klorte meg etter Bonus i et steinete skar og pusta letta ut da vi kom opp til en skogsvei. Helt til jeg forsto at vi var av, helt av sporet. Bonus trakk bra, han, ivrig, videre på hele 180 graders-skalaen. Men…noe stemte ikke. Og vi var bare knapt halvveis! Åtte ganger skramla jeg meg ned den steinete skråningen, og den siste gangen ga jeg bare Bonus fritt leide, på grensen til å gi opp. Han lette nedover, ikke oppover, det kjentes feil, men…hva hadde vi å tape? Jeg gikk etter Bonus og gråt i frustrasjon. Så var det som om det slo inn en rytme igjen, og der var vi på skogsveien igjen, bare 50 meter lenger ned. Over og videre, videre over en eng med utsikt over hele dalen. Så vakkert, rakk jeg å tenke før vi var oppe i skogen. Urskogen, med kampesteiner og gamle nedfalne trær, det var bare å konsentrere seg om å ikke gå over ende.


Bonus fant slutten, han! Jeg tror vi var like lykkelige, begge to.

Om venner og det livsviktige
Det var like spennende å bli med på høstsamling på Starmoen, å få trene med nye folk og i nytt terreng. Hele tiden lære noe mer, noe annet. Og da tiden kom for å bli plassert ut på lag, var vi klare – seks fra nybegynnerlaget, med ny trener. Blodklare for trene oss gjennom vinteren. Vi har vært på ørten parkeringsplasser, i regn og sol og snø. Vi har gått ørten spor og kommet i gang med rundering. Vi har hatt samtreninger med andre lag, vi har fått være med et annet dikstrikt på redningsøvelse. Vi har hatt julebord (NRHs minste?), vi har vært frustrerte, fått hjelp og kommet videre. Vi har blitt venner og snudd opp ned på mye av hverdagen, slik den var for et år siden. Det er rart å tenke på at vi som ser hverandre flere ganger i uka nå, ikke visste om hverandre i fjor på denne tiden…

Livet har blitt annerledes. Bedre. Mer spennende, med Norske redningshunder. Det er gøy på jobben fremdeles, men de store utfordringene skjer med hundene, det er en veldig god følelse! Og hver gang jeg drar på trening, kjenner jeg meg takknemlig. Jeg lever, jeg er frisk, jeg har lyst å gjøre dette og jeg er så heldig at jeg kan. Søsteren min ville også ha en hund, men hun fikk ikke sjansen. Vi gikk tur på stranden en dag mens det enda var en sjanse for at hun kunne bli frisk, og snakket om at vi skulle få oss hund, labrador eller fuglehund? Så la vi merke til den svarte, nydelige hunden, så rask og glad! Eieren fortalte at det var en jaktlab, dét var hund for oss! Jeg tok kontakt med oppdretteren like etter. Siv ble aldri frisk igjen, hun døde bare et par måneder senere, med altfor mye ugjort i livet sitt. Bonus ble født to dager før hun sovnet inn og det kjennes som om jeg har ham sammen med henne, det er en stor inspirasjon. Det at vi kan, hvis vi vil!

For 16 år siden ble to snowboardkompiser tatt av ras i Hemsedal. Den ene ble slått bevisstløs da snøen brast og han falt 20 meter, og var heldig; da det stilnet lå han med hodet i friluft. Den andre var våken mens han ble dratt nedover fjellsiden, og hørte trær knekke rundt seg. Inni alt det hvite ble det mørkt da raset stanset og han måtte spise snø for å få pusterom. Han hadde ikke sjangs til å få tak i mobilen for å få av tastelåsen, kroppen var som støpt fast i betong. Halvannen time senere var det ingen som trodde han hadde overlevd, helt til han ble funnet av en hund som gravde ham fram.

Seinere fortalte han som ble funnet av redningshunden at han hadde bedt den om å ikke vekke ham. Det tok lang tid før det ble humor å tenke på, å være en hårsbredd fra døden er en rå opplevelse. Nå blir jeg aller mest varm om hjertet. Den hunden, som nok ikke lever lenger, reddet et menneskeliv. Og hvis en av mine to hunder en gang bidrar til det samme, er det mening med livet – nok både for meg og dem.

Denne artikkelen er skrevet til “Redningshunden”, medlemsbladet til Norske redningshunder.

FeildiagnoseR: Psykisk. Diagnose: Dødssyk.

To år etter at søsteren min døde, er det tre medisinere jeg er forbanna på. Enda. En av dem sendte meg en venneforespørsel på Facebook i dag. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor jeg avviste den. Jeg kjenner at jeg skylder Siv å si fra. Og så har jeg en tanke og to om det med å feildiagnostisere, kvinner spesielt.

Søsteren min var i dårlig form lenge før hun fikk diagnosen gallebærekreft. Hun hadde vært hos fastlegen flere ganger, hun var på et utredning et års tid før det. De fant ikke noe og legen mente det var trøtthetssyndrom.

Hun begynte å få kraftige smerteanfall et halvt års tid før noen fant ut hva det var. Kraftige smerter i magen under høyre ribbein. Det var så vondt at hun svimte av flere ganger. Angst, mente legen det var.

Samme dag som den livsfarlige svulsten ble oppdaget, var hun til behandling på Biomedisinsk Senter i Stavanger. Notér deg at jeg skriver samme dag. Hun var anbefalt å ta behandling der av andre i familien, som både har vært der selv og kjenner de som driver stedet. Gamle venner av foreldrene våre, faktisk, det inngir jo tillit, selv for en sykepleier med flere års akademisk videreutdanning som søsteren min var. Hun fortalte om smertene og den uendelige trøttheten. Hun fikk en irisdiagnose. Og beskjed om at det sannsynligvis var psykisk. Oppfølging skulle hun få. Hun fikk anfall mens hun var der, og selv om hun var en seig og stolt faen av en kvinne, så var de anfallene så vonde at jeg ikke kan forstå hvordan behandleren kunne avkreve henne betaling for timen og sende henne ut i den tilstanden. Men det gjorde han.

Senere samme dag fikk hun et nytt smerteanfall, det var så heftig at hun sa fra og dermed kom ambulansen. De pumpet henne full av morfin, og kjørte henne til legevakten. Legen der kom til samme konklusjon, noe sykisk. Med spørsmål om hun var plaget av angst. Hun ble sendt hjem igjen.

Da morfinen hadde gjort jobben sin, kom smertene tilbake. Like voldsomt. Til legevakten igjen, samme kveld. Da ble hun undersøkt bedre. De oppdaget en stor svulst på galleblæren. Da ble hun lagt inn.

Jeg gråter når jeg skriver dette. Det er vondt å gjenoppleve. Det var så kjipt å få telefon i Amsterdam dagen etter om at Siv var på sykehuset og det var alvorlig. Da helgen var over, på sykehuset i Stavanger, kom beskjeden. Siv var dødssyk. Og kunne telle uker, kanskje måneder. Plutselig fikk livet hennes en klokke, som tikket noe så forjævlig høyt.

Siv hadde en fantastisk lege på SUS. Han undersøkte henne fra topp til tå, han kom innom henne på vei til og fra jobb. Og en dag kom han inn og sa at han hadde funnet et annet eksempel på denne sjeldne typen kreft, hvor det var foretatt en operasjon. Han fikk kirurgene ved Haukeland til å ombestemme seg, de opererte bort både galleblæren, store deler av leveren og magesekken, som førte til at Siv fikk mange mange måneder mer å leve, med døtrene sine, med barnebarnet sitt, med familien og de nærmeste vennene. Vi er ham evig takknemlige for det, det betydde så uendelig mye at jeg ikke har ord for det.

Fuck psykisk. Siv hadde en sterke psyke enn noen andre jeg har møtt. Hun gikk døden i møte med en klar tanke om at hun skulle ha gode dager, og det holdt hun fast ved, klorte seg fast til mot slutten. Jeg levde side om side med henne, og vet at hun klarte ting hun aldri hadde trodd hun skulle gjøre igjen. Hun viste meg at dersom vi bare vil nok, så kan vi klare det utroligste! Å se henne sykle avgårde, tynn og dødssyk og med vind i håret, som om alt var som det pleide – det kommer jeg aldri til å glemme.

Fuck angst. Siv hadde ett angstanfall den første uka etter at hun fikk vite hvor dårlig det sto til. Da hun følte at hun ikke fikk puste, at hun måtte ut. Én gang! Så vendte hun fokus mot kjærligheten til de nærmeste, og alt hun hadde å være glad for. Klart hun var sint, klart hun var fortvila. Men det brukte hun ikke mye tid på. Det som reiv i henne var at barna hennes skulle miste moren sin, og det visste hun kom til å gjøre så vondt for dem. Det var det hun snakket om de eneste gangene jeg så henne gråte. Men da hun fortalte dem at hun skulle dø, at det ikke var til å komme forbi, da var hun en bauta for dem. Rolig og tydelig og trygg. For en dame!

Fuck trøtthetssyndrom. Fuck den inkompetente alternative medisineren som bruker irisdiagnose uten å vite hva han driver med. Hvis det er én ting han skulle la være å gjøre igjen, noensinne, så er det å diagnostisere. Det kan han ikke. Om man ikke catcher at det er noesomhelst galt fysisk med en som er dødssyk… Jeg klarer ikke å tilgi at han aldri tok kontakt med Siv, etter at han fikk vite hva som skjedde. Hvor vanskelig er det å sende et brev, ta en telefon? Hvordan kan det sitte så hardt å si unnskyld? Eller betale tilbake pengene i det minste?

Kommer det noe godt ut av å se etter hva som gikk feil? Det bringer ikke den fine søsteren min tilbake, men det er noe med at rett skal være rett. Det er godt å vite at det som gikk galt, ikke bare ble glemt, eller gudforby, aldri ble oppdaget! Fastlegen ble hentet inn igjen via hjemmesykepleien. Da han kom opp på soverommet til Siv da hun begynte å skrante skikkelig, ble han skjelven og gråblek. Jeg velger som regel å tro godt om folk, jeg håper han tok inn over seg at han hadde vært til de grader på villspor. Legen på akuttmottaket på SUS ble det lagt inn klage på av en nær pårørende, så der gikk iallefall ikke ting i glemmeboken for legen som sendte Siv hjem med påstått angst.

Dette er hva Kreftforeningen skriver om galleblærekreft: “Smerter kan være utløst av gallestener som gir ubehag og smerter i øvre del av magen og høyre ribbensbue i sammenheng med måltid. Strålende smerter mot høyre skulderblad er også et symptom ved denne formen for kreft. Smertene er ofte tegn på avansert sykdom.”

Vi kan alle feile. Vi er alle mennesker. Vi har alle ansvar for oss selv og for å gjøre jobben vår så profesjonelt og godt vi kan. Verden blir fin når vi bryr oss om hverandre, på ordentlig. Jeg tror at det å bry seg om andre på ordentlig skjer når vi GJØR noe for andre. Og jeg tror vi blir bedre mennesker når vi gjør opp for oss. Tar et steg tilbake når det har skjedd noe galt, og rydder, ærlig og redelig. Jeg vil ikke ha venner som stikker, jeg vil ha venner som bryr seg. Så, nei takk, jeg vil ikke være venn av den behandleren som fortalte Siv at det nok var det psykiske plagene hennes hadde sin rot i, verken på Facebook eller andre steder. Og jeg synes det er en ærlig og redelig å dele dette, så andre skal vite litt mer om hvor de har dere.

Tankekorset mitt når jeg tenker på disse feildiagnostiseringene er: Hadde en mann fått samme diagnose? At så kraftige fysiske smerter over så lang tid hadde psykiske årsaker?

(Jeg har redigert bort navnet til behandleren på senteret som sendte meg venneforespørsel på Facebook, fordi jeg har funnet ut at jeg kan sende inn klage til i bransjeorganisasjonen Norges Landsforbund av Homøopraktikere. Ikke akkurat et nøytralt forum, men bedre enn ingenting når ønsket er å synliggjøre misnøye med behandling.)

Her på nettsiden til Norsk Helseinformatikk finner du mer informasjon om hvordan du klager inn noe som pasient. Mitt poeng med å trekke fram SUS og Biomedisinsk Senter i denne bloggposten er knyttet til dette punktet om når du bør klage: “Dersom du føler det er nødvendig å klage for å medvirke til at tjenesten blir bedre. Det vil være spesielt aktuelt dersom det blir gjort faglige feil på sykehus, av leger eller av annet helsepersonell.”

Hvem er den beste sosiale journalisten?

Det er på tide å dele ut en årlig pris til den beste norske sosiale journalisten. Hvem er de gode kandidatene?

Under årsmøtet til NONA, Norwegian Online News Association, kom det tydelig fram at det å jobbe på og med sosiale medier innebærer veldig forskjellige krav for journalistene. Er moteredaktør Silje Pedersen i Kvinner og Klær en av våre beste til å bruke sosiale medier, eller stemmer det som noe påstår, at det å jobbe magasin og nyheter krever helt forskjellige grep på sosiale medier? Hva som er beste praksis er uansett spennende å få på den journalistiske dagsorden.

Silje Pedersen, aka @MoteSilje, har nådd ut til mange gjennom bloggen sin, Siljes Moteverden. Hun bruker Twitter, Instagram og Facebook. Hun er personlig, men først og fremst i forhold til mote og framstår som profesjonell innen sitt fag. Hun er i dialog med leserne sine og er åpen om mye av det hun jobber med.

Personlig, profesjonell, åpen og i dialog. Bra kriterier for en sosial journalist, ja?

Hva er annerledes for en nyhetsjournalist? Ofte må man holde kortene tettere til brystet om hva en jobber med, men likefullt – det finnes dem som bruker sosiale medier til research, min NRK-kollega Øyvind Bye Skille, for eksempel.

Både Aftenposten, Dagbladet, BT og Dagsavisen har sterke og tydelige stemmer på sosiale medier, både i bloggformat, på Facebook og Twitter. Hege Ulstein, Knut Olav Åmås, Marie Simonsen og Hilde Sandvik - bare for å nevne noen eksempler.

Det er humor å lese Journalistens sak om hvem som er størst på Twitter , skrevet i mai 2009. Det har skjedd en del etter det, ikke minst når det gjelder antall følgere. Antall norske journalister som bruker Twitter – og Facebook – profesjonelt har også økt med sjumilssteg.

Den store forandringen er kanskje at flere og flere mediehus og redaksjoner bruker sosiale medier, Aftenposten K er på Instagram, det er også redaksjonen undertegnede jobber med; NRKbok. Mange, og spesielt lokalaviser virker det som, er veldig aktive på Facebook, og snakker tildels mye med brukerne sine. En lang rekke lokalaviser er aktive på Origo, som til tross for manglende oppgraderinger brukes av mange.

Bruker noen Pinterest profesjonelt enda, utenom testen vi kjørte med #nrksommer? Her ligger det stort potensiale i å vise fram den visuelle siden av historiefortellingen. Hva med Flickr, også et bra verktøy for å vise fram bilder. Hvem andre enn NRKbok bruker Storify? Sikkert flere, selv om vi ser lite bruk av emebedding av Storify-oppsummeringen i saker, som dette verktøyet blant annet kan brukes til. Har redaksjonene i norske mediehus et strategisk mål med å bruke YouTube og Vimeo, hvor veldig mange under 20 tilbringer store deler av døgnet? Tumblr, vis meg en journalist som bruker dette populære nettstedet til å formidle historier!

Det ville være spennende å få løftet fram bruk av sosiale medier som redaksjonelle verktøy – og sammen sette en standard som gjør at vi får bedre og mer profesjonell bruk av kontakt med publikum.

Mitt forslag er at NONA deler ut en ny pris i 2014, til den beste sosiale journalisten, og/eller den beste sosiale redaksjonen. Vi trenger fokus på profesjonell bruk av sosiale medier i jouralistfaget, og jeg tror en slik pris ville være med å løfte fram både fagfeltet og de gode eksemplene vi alle kan lære av. I åpenhetens og delekulturens navn!

Hvem nominerer du?

Om en fin gutterompe, sett med jentebriller

Er en jente fortapt uten en mann og er det greit at kronprinsen bruker penger på sportsutstyr?

Den siste uka har jeg blitt satt ut flere ganger av provoserende oppfatninger av menn og teite holdninger til kvinner. Stort sett tenker jeg på folk rundt meg som fininger, så er det alle de jeg ikke kjenner og noen veldig få jeg vi ha minst mulig med å gjøre, enten de er har pikk eller pupper eller begge deler. Men innimellom er det interessant å se nærmere på folks verdier og holdninger med kjønnsperspektiv-brillene på, da kan det hende man ser snodige ting.

Jeg fikk nylig høre at jeg var fortapt.
Javel, tenkte jeg, mon tro hvorfor det?

Jeg var på det trivelige stedet Mesh etter en Girl Geek Dinner Oslo-event og samtalen med denne hyggelige fyren som jeg kjenner fra dette techmiljøet dreide seg om å ha hund, og jeg hadde akkurat fortalt at jeg skulle hente hjem en valp til snart.
- En ting er å være singel og ha én hund, da blir det jo litt vanskelig.
Mon tro hvor dette resonnementet går, undret jeg i det stille.
- Men nå blir du en sånn hundedame. Du kommer ALDRI til å få deg en mann når du har to hunder!

Der og da lo jeg høyt og sa at det ikke var noe problem, fordi en mann i huset ikke sto øverst på prioriteringslista.
I etterkant har jeg tenkt, hjelpes! Hva slags syn på damer har den fyren? Tolker jeg ham i beste mening, ønsker han sikkert det samme for meg som han er så glad for selv, å være lykkelig gift. Men, likevel: Er en kvinne fortapt om hun ikke lever sammen med en mann? Og skal en dame la være å gjøre noe hun har lyst til fordi det muligens, kanskje, gjør at en mann ikke vil ha henne, likevel?
Typ: “Åh Nina, du er en helt spesiell kvinne, du er min øyesten og jeg elsker deg! Men sorry, du har ikke bare én hund, men to, og da kommer ikke dette til å funke.”
Nå må jeg le igjen, for det er vel ikke sånn livet funker, er det vel?
Altså, hvis JEG ikke ville være sammen med en fyr som hadde to hunder, så var det vel ikke de som var problemet. Og hadde denne ellers oppegående fyren som mente jeg nå dømte men selv til et liv i fortapelse uten en mann ved min side, sagt det samme til en kompis som fikk seg to hunder? Ville han også slite med å få seg dame?

Eksempel på fortapt dame. (Med litt fin rompe?)

Ok, jeg kan snu litt på det. Jeg fikk et smekk over fingrene etter samme Girl Geek Dinners Oslo-meetup. Helt velfortjent.
Jeg hadde lagt ut bilde av en mannlig foredragsholder, det vil si av deler av ham, med kommentar om at han hadde fin rompe. Vi lo litt av det, hun jeg satt ved siden av og jeg. Fra en sal med 80 prosent kvinner med teknologi og gründervirksomhet som felles interesse, kjentes det som litt drøy, men likevel grei humor, i serien av (ellers saklige) tweets fra arrangementet.
Men det kritiske spørsmålet jeg fikk på Twitter, fra en mannlig kollega, var: “Om jeg hadde sagt det om en kvinnelig foredragsholder?”
Mitt svar: “Det gjør jo folk, hele tiden ;) ” “Kommentaren var ment som humor (og et kompliment), men seriøst: Kvinner beskrives oftere med utseende enn menn.”
Motsvar: “Tror aldri jeg har sett rompa til en kvinnelig foredragsholder på Twitter.”
Et par kommentarer på sidelinjen, spilte inn at det var morsomt, men over streken (fra en fyr). Og fra en dame: “Gårsdagens beste tweet. Jeg humret – og tok poenget. #pupperoglår”


Jenter ler av fin rompe-bilde, menn er skeptiske.

Så kan man diskutere, hva som er innafor og over streken, i et kjønnsperspektiv. Jeg fikk lyst å bruke det blikket mange menn har på kvinner, omvendt. Mest for humor, men også som en test. Jeg har heller aldri sett bilde av rompa til en kvinnelig foredragsholder på Twitter, men jeg har lest mange beskrivelser av kvinner i det offentlige rommet ut fra utseende, der det legges mer vekt på kunnskapen mennene har. Jeg mener, hvem omtaler den nye kringkastingssjefen som han ble omtalt i jentegarderoben på NRK av en som ikke hadde kjent ham igjen da de møttes: “Han ser jo ut som de fleste andre menn på hans alder, med lite hår i mørk dress.” Men når kulturministeren har holdt et foredrag, vil gjerne den fargerike kjolen hennes bemerkes, om det er å Twitter eller i avisen. Det er mer “lov” å omtale kvinners utseende, offentlig.

Jeg vet ikke om begrepet powerdressing som jeg hørte Dagny Thurmann-Hoelseth aka Fargerike Dagny på Twitter og Instagram bruke om hvordan kvinner kler seg – – gjelder for menn? Og jeg reagerer ikke negativt på at damer i det offentlige omtales i det offentlige som sånn og sånn kledd, hunkjønn har jo en mer kreativ klesstil enn menn og varierer mer med hårfasonger, vi har jo lest om sveisen til Kristin Halvorsen og Siv Jensen. Men det er greit å være litt obs. Noen ganger blir det rart. Jeg synes for min del at de er over streken når jeg leser i aviser skriver om Erna (vi er jo alle på fornavn med henne) og hvordan hun kler seg slankende. Hvor ofte hører vi om outfiten til kronprinsen, for eksempel? Kona hans får kritikk for å bruke for mye penger på klær, hvorfor er det negativt versus at han garanter bruker masse penger på sportsutstyr?

Mer alvorlig, noe om et alment syn på menn, i et land hvor det statistisk normale til og med omfatter hva slags sex “vi” liker, vi nordmenn altså (det var avisforside nylig):

Forrige uke skrev en kollega en veldig god sak etter å ha intervjuet Preben Z. Møller, om hans bok “Kampen om voldtekt”. Dette er en bok han har brukt flere år på å skrive, så jeg skal ikke late som om jeg er inneforstått med alle hans teorier. Men han peker på noe som iallefall jeg ikke har vært oppmerksom på; at tiltakene mot voldtekt her i Norge tar utgangspunkt i at alle menn kan begå voldtekt og at tiltak for likestilling dermed kan løse problemet. Ettersom jeg forstår denne forskeren, blir det helt feil å sette voldtekt i et kjønnsperspektiv. Det er ikke mannen som er problemet, det er de mennene som har så store problemer at de voldtar.

For et uverdig menneskesyn, å mene at alle menn kan voldta!

Hva er den berømte normalen? Styres det av det statistisk normale? En av de som jobber i start up-miljøet på Mesh mente det, samme kveld som jeg muligens tvitret for spontant og frekt om en mannerompe, han beskrev kulturen i det åpne arbeidsfellesskapet der, hvor 150 gründere leier arbeidsplasser, som normalt på en helt annen måte. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det han pekte på – at det normale også kan oppstå i miljøer der det er folks egenart og forskjellighet som verdsettes, når poenget ikke å være likest mulig. Da får “vi” en helt annen betydning og det fungerer ikke helt å snakke om “oss kvinner” eller “menn, altså!”. Da oppstår fellesskapet, enten det er på Mesh, på et Girl Geek Dinners Oslo-event, på en padlecamp eller på et hundekurs, gjennom at vi har noe til felles, ikke at vi er like. Da er det ikke sikkert kjønn har noe med saken å gjøre, i grunnen.

(Foto: Don McCollough, Flickr)

Er man gammeldags uten Facebook-konto, lzm?

Hva er det som er så moderne med Facebook at folk som ikke bruker det har en hang til å kalle seg selv gammeldagse?

Nyss hørte jeg det igjen, en som omtalte seg selv som gammeldags fordi han ikke bruker Facebook. Sånn har det blitt. Er man umoderne bare fordi man klarer seg uten?

Det er egentlig humor på høgt nivå at akkurat denne mannen kaller seg selv gammeldags, fordi han ikke bruker den sosiale medie-kanalen Facebook, og sannsynligvis sa han det med en viss (selv)ironi. Kurt Johannessen er i mine øyne en multikunstner i en multemedial tid, en kunstner som lager poesi, er forlegger for egne utgivelser, som lager perfomance, tegner, fotograferer og forteller. Han har offentlig ligget på ryggen med beina til værs, med føttene strittende av greiner. Han har vist fram hodet sitt med ferske sting etter et fotball-skalle-uhell og laget kunst av det (Knausgård er ikke den første som lager kunst ut fra sitt eget liv).

Kurt Johannessen hadde verdenspremiereOm pust på Drøbak Kunstforening denne lørdagen og det var der dette med gammeldags kom opp. Den lille boka forteller om utforskingen om pust svart på hvitt, performance-foredraget viste utdrag av undersøkelsene hans hvitt på svart. Om hvorfor pusten har en eksistensberettigelse og hvordan den fungerer for “ein” og “ein annan ein”. Folk lo mye. 15 stoler var satt opp i den lille salen før forestillingen, så ramlet det inn med barn, ungdommer og voksne i alle aldre som til slutt satt tett i tett på 40 stoler og så og lyttet. Etterpå var det bare å komme med spørsmål. Jeg lurte på mye, men spesielt om et annet prosjekt han fortalte om.

The Hair Collection pågår over en syvårsperiode. Da samler Kurt Johannessen inn hårstrå ved hjelp av en rekke ambassader i inn- og utland. De kommer til å bli omskapt en slags skulptur på et tidspunkt. Ideelt sett ønsker kunstneren seg ett hårstrå fra alle mennesker på jordkloden, men er innforstått med at det muligens er litt ambisiøst. Jeg tenkte at det høres ut som et crowsourca kunstprosjekt, veldig moderne i disse dager hvor både brønner i tørkeramma områder og bøker blir folkefinansiert og både tjenester og kultur skapes av folkeinnsamlinger. Kurt Johannessen var ikke familiær med begrepet “crowdsourcing”. Jeg forsøkte kort å forklare at det og la til at Facebook ofte brukes for å spre ordet om slike prosjekter. Det var da han sa at han var gammeldags, fordi han ikke bruker Facebook.

Kan hende er det ikke alltid så viktig å være effektiv?
Kurt Johannessen lo, og svarte at hvis han virkelig lykkes med dette prosjektet, så kollapser administrasjonen, noe han godt kunne likt.

Etter det poetiske og visuelt nydelige foredraget gikk jeg opp og så på bilder av en veldig fysisk og kroppslig kullstift-performance han gjorde på 80-tallet. Omtrent på den tiden jeg drev med fysisk teater og følte meg så alene i Norge med ønsket om å lage teater med kroppen, ikke bare stemmen. Som jeg ikke helt våget å ta helt ut på egen hånd. Jeg tenkte at Kurt Johannessen må være modig, han har laget sin egen helt spesielle multikunst i årevis. Så viste min nye venn Henrik (12) meg noen tegninger han likte spesielt godt, leste lattermildt opp illustrert nynorsk lyrikk om en sukkerbit som hadde falt ned og havnet opp ned. Og lo høyt av bildet av en banan og en gulrot som ligner på en banan.

Jeg skimter filosofiske teser i noe av det Kurt Johannessen viser oss, om at vi bare eksisterer i forhold til noe, for eksempel, er ikke det en del av idehistorien man lærer om på akademia? Så muligens finnes det regler her, i kunsten hans, selv om den mest av alt framstår som fri, lekende, utprøvende, hverdag snudd på hodet, sett med skråblikk.

På vei hjem fra Drøbak Kunstforening kom jeg til å tenke på at de som er først ute ofte snur seg og deler raust av erfaringene sine til de som kommer etter. De som fikk teften av Facebook først, de elsket å utforske dette nye, bli kjent med begrepet sosiale medier og teste det ut. Så lager disse frontløperne det settet med regler som de selv var så glade for at de slapp, for neste bølge av brukere. Vi får håndbøker og presentasjoner og kurs om hvordan sosiale medier kan brukes på best mulig måte. Så da kan noen være de som vet, tar eierskap og blir besservisserne. Som hever på øyenbrynene av de som ikke følger med og får med seg dette nye. Som kritiserer andres statusmeldinger om påske-egg og fjellturer, bilder av mat og meldinger om trening, barn, klær…ting de ikke finner interessant selv, vil jeg tro.

Jeg har vært forelska i Twitter og småhekta på Facebook og Instagram. Jeg har jobbet med alle de kanalene i flere år og hjelper ofte ferskinger i gang, til og med hatt kurs og workshops i hvordan man bruker sosiale medier, om kunsten å balansere mellom det personlige og det profesjonelle. Så jeg vet hvordan det er å ha peiling på noe andre sier at de gjerne skulle visst mer om. Jeg har delt rundhåndet av erfaringene mine og følt at jeg blant frontløperne for noe helt nytt. Den følelsen har jeg ikke så ofte lenger, fordi sosiale medier har endret seg, blitt mye mer allemannseie, en del av hverdagen.

Etter en stund har sosiale medier blitt mer kanaler enn et eget fag, og innholdet i dem utvikles av alle, bedrifter, rådgivere, organisasjoner, foreninger, privatpersoner i alle aldre.

De på ungdomsskolen bruker Facebook til å legge ut bilder av seg selv og får kommentarer på hvor fine de er, de på videregående avanserer til å dele videoer og lenker og slik går nå dagene helt til man er pensjonist og Facebook-sjekken inngår i morgenrutinen, enten det er for å lese avisartikler, se hva venner har drevet med eller bli bli overrasket og inspirert. Alternativt irritert over det tullet andre legger ut.

Facebook er verdens største land, har jeg lest, det har blitt allemannseie, og alle forventes å bruke denne kanalen for så mangt. Men alle gjør ikke det. Fordi de ikke har tid, sier noen, hva skulle de eventuelt bruke mindre tid på? Av prinsipp, sier andre, som iallefall ikke vil når alle andre driver med det. Orket ikke, har jeg blitt forklart, det var så mye støy å pløye gjennom, det var ikke verdt det. Fordi det er for folkelig. Fordi man klarer seg fint uten.

Jeg lette etter antall nordmenn over 16 i dag. 2 567 140 av dem er på Facebook. Det betyr at 1 492 348 ikke er der, men andre steder. Er det blant dem de moderne er nå for tiden?

Veien til Eventyrland er ikke for pyser

Eventyrland er landet bak smerten. Stedet hvor de aller beste øyeblikkene skjer, de som virket uoppnåelige. Som mange aldri får oppleve. Dit ingen kommer hvis fornuften får styre. Veien til eventyrland skapes av tro, håp og kjærlighet.

- Ta fram din indre kvinne når du ser denne filmen, det gjorde jeg da jeg laget den.
Arild Østin Ommundsen, regissør “Eventyrland”


Førpremiere på Eventyrland, filmen vises for første gang på stort lerret og for folk i det hele tatt under Filmfest Oslo, i selveste Klingberg sal 1.

Jeg har anmeldt hundrevis av filmer, og jeg har ikke tenkt å skrive en til. Men jeg har lyst å fortelle Arild Østin Ommundsen som har laget filmen Eventyrland noe om opplevelsen av å se den. For jeg sjanglet ut av Klingenberg kino i går kveld, og kunne bare glemme å være med på praten om filmen etterpå, selv om det ville vært fint å se igjen fine folk fra Stavanger og høre mer om hvordan det har vært å lage filmen med verdens minste filmcrew og mange av dem familie og gamle venner. Filmen traff en nerve og assosiasjonene har strømmet som en flyvemaursverm i snart et døgn nå. Sier gjerne noe om det før hverdagen kommer og tar meg igjen.

Hva som definerer begrepet “kultur”, det har jeg tenkt spesielt mye på etetr at jeg begynte å Kulturavdelingen i NRK for tre år siden. Er det hvilken som helst felles opplevelse? Fotball, konserter, teater? Eller er det personlig, det vi selv konsumerer av turer, bøker, serier? Og hvorfor anses noen typer kultur som viktigere enn andre og det nyskapende ofte som ikke så viktig? Og hvis jeg jobbet i Kulturrådet eller Filminstituttet og skulle tildele offentlige skattepenger til prosjekter, hvilke ville jeg utpeke som de beste? Jeg er iallefall glad for at Thomas Robsahm bidro til at noen offentlige midler ble gitt til Eventyrland mens han var filmkonsulent, så lavbudsjettfilmen kunne bli realisert, kanskje nettopp som lavbudsjettfilm. Jeg heier på de som går sine egne veier, tråkker nye stier og skaper kunst som gjør at jeg får lyst å redefinere det oppleste og vedtatte. For kunsten spiller den største rollen i kulturland, kunsten er selve luften kulturen må ha for å puste. Og denne filmen opplevdes som den stormen man føler på seg at kommer, som renser luften, slynger alt ut av sin vante plass og etterlater seg et kaos som gjør at man først bare må sette seg på en stein, så først etter en stund begynner å tenke. Og oppdager at noe er forandret. Noe er nytt. Noe har, på underlig vis, falt på plass i kaoset.

Den stormen hadde jeg i meg i går da jeg gikk ut av kinoen, og selv om jeg ikke hadde grått, som flere av de rundt meg hadde i den mørke salen, så trodde en kompis fra gamle dager som sto utenfor og røykte da jeg dro at jeg hadde det. Men den kom seinere.

Eventyrland handler om en ung kvinne, som føder et kjærlighetsbarn hun ikke får oppdra, fordi det blir begått et drap “som ikke skulle ha skjedd”. Når hun kommer ut av fengsel noen år senere, driver kjærligheten hennes til datteren hovedpersonen til handlinger og valg som leder henne til situasjoner på liv og død. Hun får fornuftige råd hun ikke hører på, hun får sjanser til å komme tilbake til et normalt og lykkelig liv hun ikke tar – og vi skjønner at det mye mulig kommer til å gå til helvete. Jeg får lyst å skrive “vi”, fordi hun jeg så filmen med hadde samme opplevelse, men kan holde meg til min egen og la andre få ha sin: Jeg ble så redd for henne, moren til den nydelige, glade og uskyldige datteren, jeg ble sittende anspent i setet på kinoen, holdt pusten, sperret sikkert opp øynene, heiet på henne og ble rasende på de som gikk i veien for hennes håp om en lykkelig familie, hennes definisjon av lykke, hennes helt egne håp som ingen andre så meningen i. Drømmen som bare hun selv kunne få til å gå i oppfyllelse.

For det er jo sånn det er, er det ikke? At det kun er oss selv som kan oppfylle våre egne drømmer? Uavhengig av om vi har en kjæreste, en bestevenn, en familie, en jobb eller et nettverk som backer oss opp eller ei.

Og at mye av det som er rundt oss, det typiske i vår kultur, det trygge, det vanlige, både kan skape trygghet og løfte oss – og samtidig ødelegge oss og for evig holde oss i en fortrollet tilstand av at alt er ok så lenge det er gjenkjennelig og at så lenge alt er ved det vante, så er det greit, da kan vi si oss fornøyde. Noe annet kunne godt være å kreve for mye, kunnde det ikke? Eller, enda verre; åpne for smerten. Den som ellers kunne holdes i sjakk av nummenhet. Av at andre mener noe på vegne av oss og har så sterke meninger om hva som er “det riktige”. Det er det jeg opplever at hovedpersonen i Eventyrland gjør, hun velger det motsatte, hun lar smerten lede an fordi den viser hvor håpet er, det blir hennes eneste vei ut. Og i denne filmen blir det så intenst at følelsene strekkes til bristepunktet. Dette er ikke feel good. Ikke en lene seg tilbake og bli underholdt-opplevelse. Dette er ubehagelig, krevende, vondt – og veldig levende. Det er kunst som betyr noe, som gjør en helt reell forskjell. Eventyrland er kunst jeg ikke ville vært foruten, fordi opplevelsen utløste noe i meg som gjorde at verden ble tydeligere. Den beste kunsten!

Dette er den beste filmen jeg har sett på veldig lenge, og det sier vel noe i disse Netflix-tider. Eventyrland er utvilsomt den beste norske filmen jeg har sett. Dette kommer anmelderne til å skrive mer om, er jeg ganske sikker på, hva som gjør den til en god film på deres premisser, som på mange måter er noe helt annet enn min opplevelse – selv om alle anmeldelser så klart er personlige, også. De kommer til å si noe om historiefortellingsgrepene til regissøren, om de spennende grepene han har tatt som gir filmen en helt spesiell rytme, dette er en veldig musikalsk film. Om skuespillerprestasjonene, både til Silje Salomonsen og unge Iben Østin Hjelle – kanskje noen vil utsette noe på den utilslørte kjærligheten hun får visualisere gjennom regissør-fotograf-farens blikk? Om poesien i utsnittene, naturen som scenografi, om humoren i de får og sykt viktige comic relief-ene! Om internasjonale vibber i en lokalt skapt film, jeg synes denne har noe på Sundance å gjøre! Den har Kill Bill-vibber, den har definitivt noe nordic noir ved seg – den og løfter og fornyer independant-sjangeren fordi Eventyrland er noe helt for seg selv, breddfull av noe genuint. Og, tilbake til kjernen: Jeg tror filmskaperen kjenner smerten, og vet at den som går gjennom og ikke rundt, den kommer til eventyrland.

Takk for kunsten og Komle-Gary-humor, fine folk <3

Mens vi venter på premieren 22. mars, her er traileren.